Forelesning
Uansett hva man måtte mene om den, så er forelesningen som undervisningsform ikke på vikende front. Relativt sett er den det kanskje, men jeg foreleser ikke mindre enn før, og det ser ikke ut som om det er færre forelesningen på horisonten. På den andre siden blir det stadig mer plass til andre idéer, så som gruppegreier, mappeevaluering, hjemmeeksamen og andre ting. Spørsmålet alle bør stille seg er derfor slik: Hvordan skal forelesningen være for å deomstrere for studentene at det faglige innholdet er det viktigste? Eller med andre ord: Eksamen har ett eneste formål, nemlig å tvinge studentene til å studere (i det minste tre uker i slutten av semesteret). Pensum bestemmer hva som skal læres. Hva skal forelesningen oppnå? Hva forelesningen skal oppnå må bestemme hvordan forelesningene skal gjennomføres; hva man som foreleser faktisk gjør vil (bør!) kunne leses som en tolkning av det forelesningen skal oppnå.
Hva er forelesningens formål?
Jeg er sikkert på at det er mulig å finne en offisiell definisjon av hva forelesningens formål er. Men eftersom jeg aldri har fått nmeg fortalt hva den er, har jeg måttet lage min egen.
Første premiss er at jeg har brukt mye tid på å finne en (eller flere) bøker som er gode, som presenterer stoffet på en måte jeg tror studentene kan tilegne seg. Andre premiss er at studentene kan lese; om de faktisk gjør det er en annen sak. Tredje premiss er at pensum er å finne i boken. Dersom noen av disse ikke er oppfylt bryter grunnlaget for videre argumentasjon sammen. Cavaet Emptor!
Eftersom studentene har lest det stoffet som forelesningen er annonsert å skulle dekke, er det intet behov for å bruke tid på forelesningen til å snakke om det som er skrevet i boken. Herfra unntatt å svare på spørsmål som stilles fra studentene om vanskelige passasjer eller oppgaver tilknyttet stoffet de ikke forstår. Empiri: Gjennom mine tove år som foreleser har det skjedd færre enn ti ganger at noen har benyttet anledningen jeg gir i begynnelsen av hver eneste forelesning til å spørr om noe. Enten er alt forstått (som man kan forvente - bøkene er valgt med omhu for å være mulig å lese på egen hånd), studentene er ikke forberedt (anslag: minst 50% av enhver studentmasse er ikke forberedt til forelesningen), eller studentene er for blyge til å stille spørsmål (i hvilket tilfelle intet vil fungere!). Med dette utgangspunkt skal nå gjennomføringen av forelesningen bygge på at alle har et rimelig grunnlag i stoffet.
Med dette som basis er det enkelt å forstå hvorfor forelesningen er en krevende undervisningsform. Mitt formål er å motivere hvorfor det aktuelle tema er relevant, hvorfor det presenteres nå, hvilke impleikasjoner dette har, hvordan dette passer inn i den teknologi vi besitter, og hvordan det påvirker og påvirkes av de teknologiske trender. Et annet ord for dette er naturligtvis motivasjon.
En digresjon: Da jeg startet som student var det for å bli matematiker; det stringente appelerer til meg. Men jeg var ikke mer ute på viddene enn at jeg forsto at noen vekttall i datafag (som det het dengang) ville være nyttig. Mitt møte med informatikk var traumatisk (årsaken til at jeg identifiserer foreleseren vil fremgå nedenfor):
Neste kurs var også en skandale:
og jeg hadde avskrevet faget. Det var gøy å programmere i Minix, men heller ikke her var det mer å hente; nntaket var en utsøkt forelesning om RAID som jeg enda husker. Men så, i 1988 eller deromkring, hadde jeg igjen forelesninger med Otto (se over). Han foreleste over noe han både forsto, og likte. Og for første gang kunne jeg gå på forelesninger for å forestå hvorfor vi hadde som pensum det vi hadde som pensum. Jeg leste på forhånd om monitorer og forsto mekanismene, men på forelesning fikk jeg forklart at dette var fine greier men at «noen» må implementere en kø av dem som venter, og betyr ikke det at gjensidig utelukkelse allerede er løst med en annen mekanisme? Dette gav meg inspirasjonen til å definere for meg selv hva forelesningens formål er.
Dernest har jeg opplevet to fantastiske forelesere: Willy Jensen (nå direktør i Post of Teletilsynet) og Herman Ruge Jervell. Mens den første overbeviste med sin bredde demonstrerte den andre forbi all tvil at det er mulig å kunne stoffet så godt at forelesninger kan gjennomføres uten notater. Gode forelesninger hvor informasjonsstrømmen var overveldende, poengene tett som hagl, og rekkefølgen slik den bare kan være når det hele er gjennomgående forstått.
Selv om de var (veldig) forskjellig i stil fikk de meg begge til å forstå at forelesningene ikke bør være fokusert på pensum.
Empiri er kraftige greier, og jeg kan jo bare basere meg på hva som fungerer for meg selv. Jeg mener nok likevel at jeg har tatt høyde for den egeninnsatsen som lå til grunn; har man ikke giddet å lese om monitorer gir en forelesning om implikasjonene av en implementasjon ikke mye mening. Den første premissen er at studentene kan lese, og gjør det.
Hva skal forelesningen handle om?
Eftersom formålet er å motivere er det ikke mye rom for hva en forelesning kan handle om: Den må forklare hvorfor akkurat dette er pensum. Det finnes ingen andre måter å motivere enn å sette hva man har lest inn i en kontekst man som uerfaren student ikke kan forventes å se.
Det som motiverer meg er at noen trekke linjer fra viktige og relevante «ting» til andre viktige og relevante «ting, og viser meg at disse linjene går gjennom det jeg har lest. Derfor postulerer jeg at for å motivere studentene må vi, som forelesere, kgreie å se det vi gjør, pensum, i en større sammenheng. Og gi en overbevisende argumentasjon på hvorfor det er slik. Entusiasme hjelper, men er ikke tilstrekkelig.
Hvordan bør en forelesning gjennomføres?
Det første bud er at alle forelesninger må være ferske.
Enhver må jo finne sin form, og jeg (tror) jeg har funnet min. Jeg lager det som i min ungdom ble kalt tankekart; en graf hvor poengene får bygge seg fritt utover. En oversikt over hva man skal snakke om, men ikke detaljene. Som eksempel, se på vedlagte tankekart for en forelesning om
tunnelering (tunnellering?). Å forelese fra et slikt gjør at
Men aller viktigst er det at jeg sender det til studentene før forelesningen. Og eftersom notatene ikke på noen måte er tilstrekkelig for å kunne huske argumentene, lokker jeg dem til å notere på utskriften. Og hva er vel bedre enn å ha studenter som noterer mens man foreleser?
Som et korrolar: Hvor mange ganger har jeg ikke fått (permer!) med utskift fra PowerPoint? Eftersom forelesningen vil bli basert på opplesnign av det som står på lerretet kan man døse seg gjennom det hele.
Undervisningsprisen?
Eftersom jeg ikke har blitt nominert til Undervisningsprisen er det ting som tyder på at studentene ikke er enige med meg. Forslag mottas med takk.
Hva er forelesningens formål?
Jeg er sikkert på at det er mulig å finne en offisiell definisjon av hva forelesningens formål er. Men eftersom jeg aldri har fått nmeg fortalt hva den er, har jeg måttet lage min egen.
Forelesningens formål er å motivere.
Første premiss er at jeg har brukt mye tid på å finne en (eller flere) bøker som er gode, som presenterer stoffet på en måte jeg tror studentene kan tilegne seg. Andre premiss er at studentene kan lese; om de faktisk gjør det er en annen sak. Tredje premiss er at pensum er å finne i boken. Dersom noen av disse ikke er oppfylt bryter grunnlaget for videre argumentasjon sammen. Cavaet Emptor!
Eftersom studentene har lest det stoffet som forelesningen er annonsert å skulle dekke, er det intet behov for å bruke tid på forelesningen til å snakke om det som er skrevet i boken. Herfra unntatt å svare på spørsmål som stilles fra studentene om vanskelige passasjer eller oppgaver tilknyttet stoffet de ikke forstår. Empiri: Gjennom mine tove år som foreleser har det skjedd færre enn ti ganger at noen har benyttet anledningen jeg gir i begynnelsen av hver eneste forelesning til å spørr om noe. Enten er alt forstått (som man kan forvente - bøkene er valgt med omhu for å være mulig å lese på egen hånd), studentene er ikke forberedt (anslag: minst 50% av enhver studentmasse er ikke forberedt til forelesningen), eller studentene er for blyge til å stille spørsmål (i hvilket tilfelle intet vil fungere!). Med dette utgangspunkt skal nå gjennomføringen av forelesningen bygge på at alle har et rimelig grunnlag i stoffet.
Med dette som basis er det enkelt å forstå hvorfor forelesningen er en krevende undervisningsform. Mitt formål er å motivere hvorfor det aktuelle tema er relevant, hvorfor det presenteres nå, hvilke impleikasjoner dette har, hvordan dette passer inn i den teknologi vi besitter, og hvordan det påvirker og påvirkes av de teknologiske trender. Et annet ord for dette er naturligtvis motivasjon.
En digresjon: Da jeg startet som student var det for å bli matematiker; det stringente appelerer til meg. Men jeg var ikke mer ute på viddene enn at jeg forsto at noen vekttall i datafag (som det het dengang) ville være nyttig. Mitt møte med informatikk var traumatisk (årsaken til at jeg identifiserer foreleseren vil fremgå nedenfor):
Velkommen til første forelesning i D-100. Jeg heter Otto Anshus; la oss starte. I programmeringsspråk er det forskjell på semantik og syntaks. Vi starter med syntaks.
Neste kurs var også en skandale:
Se bort fra det som er skrevet med grønt, det var rettingene jeg gjorde i fjor, de gir ikke mening i år
og jeg hadde avskrevet faget. Det var gøy å programmere i Minix, men heller ikke her var det mer å hente; nntaket var en utsøkt forelesning om RAID som jeg enda husker. Men så, i 1988 eller deromkring, hadde jeg igjen forelesninger med Otto (se over). Han foreleste over noe han både forsto, og likte. Og for første gang kunne jeg gå på forelesninger for å forestå hvorfor vi hadde som pensum det vi hadde som pensum. Jeg leste på forhånd om monitorer og forsto mekanismene, men på forelesning fikk jeg forklart at dette var fine greier men at «noen» må implementere en kø av dem som venter, og betyr ikke det at gjensidig utelukkelse allerede er løst med en annen mekanisme? Dette gav meg inspirasjonen til å definere for meg selv hva forelesningens formål er.
Dernest har jeg opplevet to fantastiske forelesere: Willy Jensen (nå direktør i Post of Teletilsynet) og Herman Ruge Jervell. Mens den første overbeviste med sin bredde demonstrerte den andre forbi all tvil at det er mulig å kunne stoffet så godt at forelesninger kan gjennomføres uten notater. Gode forelesninger hvor informasjonsstrømmen var overveldende, poengene tett som hagl, og rekkefølgen slik den bare kan være når det hele er gjennomgående forstått.
Selv om de var (veldig) forskjellig i stil fikk de meg begge til å forstå at forelesningene ikke bør være fokusert på pensum.
Empiri er kraftige greier, og jeg kan jo bare basere meg på hva som fungerer for meg selv. Jeg mener nok likevel at jeg har tatt høyde for den egeninnsatsen som lå til grunn; har man ikke giddet å lese om monitorer gir en forelesning om implikasjonene av en implementasjon ikke mye mening. Den første premissen er at studentene kan lese, og gjør det.
Hva skal forelesningen handle om?
Eftersom formålet er å motivere er det ikke mye rom for hva en forelesning kan handle om: Den må forklare hvorfor akkurat dette er pensum. Det finnes ingen andre måter å motivere enn å sette hva man har lest inn i en kontekst man som uerfaren student ikke kan forventes å se.
Det som motiverer meg er at noen trekke linjer fra viktige og relevante «ting» til andre viktige og relevante «ting, og viser meg at disse linjene går gjennom det jeg har lest. Derfor postulerer jeg at for å motivere studentene må vi, som forelesere, kgreie å se det vi gjør, pensum, i en større sammenheng. Og gi en overbevisende argumentasjon på hvorfor det er slik. Entusiasme hjelper, men er ikke tilstrekkelig.
Hvordan bør en forelesning gjennomføres?
Det første bud er at alle forelesninger må være ferske.
Enhver må jo finne sin form, og jeg (tror) jeg har funnet min. Jeg lager det som i min ungdom ble kalt tankekart; en graf hvor poengene får bygge seg fritt utover. En oversikt over hva man skal snakke om, men ikke detaljene. Som eksempel, se på vedlagte tankekart for en forelesning om
tunnelering (tunnellering?). Å forelese fra et slikt gjør at
- Jeg får med meg alle poengene
- Poengene kommer i riktig rekkefølge
- At forelesningen er fersk (jeg tvinges til å formulere hele forelesningen)
Men aller viktigst er det at jeg sender det til studentene før forelesningen. Og eftersom notatene ikke på noen måte er tilstrekkelig for å kunne huske argumentene, lokker jeg dem til å notere på utskriften. Og hva er vel bedre enn å ha studenter som noterer mens man foreleser?
Som et korrolar: Hvor mange ganger har jeg ikke fått (permer!) med utskift fra PowerPoint? Eftersom forelesningen vil bli basert på opplesnign av det som står på lerretet kan man døse seg gjennom det hele.
Undervisningsprisen?
Eftersom jeg ikke har blitt nominert til Undervisningsprisen er det ting som tyder på at studentene ikke er enige med meg. Forslag mottas med takk.
<< Home