Kalvøafestivalen
Her er Marine på Kalvøya i sommeren som gikk. Herlige jenter jeg har!
Når man ser dem slik sammen, da er det ikke vanskelig å se at de er søstre. Det man kan fundere over er jo hvor dypt ulikhetene man opplever egentlig stikker. Dersom man ikke visste at de var søstre, hvor godt skal man kjenne dem før man oppdager det? Eller, eftersom jeg er overbevist om at alle vil kunen høre at de er søstre bare ved å snakke med dem i telefonen, hvordan påvirkes man av farsrollen? Det er naturligvis umulig for meg å si noen om, for meg er det å være far (til Marine) en integrert del av «meg».
Jeg var forleden på «fest» sammen med kjærester og ekskjærester (i flertall!). Det hele holdt en fart og en stil som jeg nok ikke riktig føler meg hjemme i (som absolutt ikke skal bety at jeg ikke syntes det var kjempegøy!), men jeg satt og betraktet dem alle sammen. Og tenkte: Hvor forskjellig opplever vi henne ikke, vi fire menn av forskjellig alder, bakgrunn, og erfaringsbakgrunn Neste tanke blir da: Hvor forskjellig opplever hun seg selv fra alle våre forestillinger; under antagelsen av at hun sitter på svaret (sannheten) mens vi ser det hun vil vi skal se.
Et annet moment er jo det «tekniske» forholdet mellom oss. Jeg er jo, teknisk sett, «bare» stefaren deres. Men jeg har ikke andre barn (og ikke vil jeg ha, og ikke ville jeg ha) noen andre heller; de er mine barn, de er ikke mine ste-barn. Jeg kjenner flere menn som i realiteten er stefedre; en annenrangs person som når det kommer ikke har noe han skulle ha sagt. «Det er mine barn så dette bestemmer jeg»-holdningen. Stakkars folk! Som vanlig er det Hustruen som er å takke for sin klokhet i et avgjørende øyeblikk. Selv var jeg bare 20 år og visste lite om det meste.
Se på dem - Herregud som tiden flyr!
Når man ser dem slik sammen, da er det ikke vanskelig å se at de er søstre. Det man kan fundere over er jo hvor dypt ulikhetene man opplever egentlig stikker. Dersom man ikke visste at de var søstre, hvor godt skal man kjenne dem før man oppdager det? Eller, eftersom jeg er overbevist om at alle vil kunen høre at de er søstre bare ved å snakke med dem i telefonen, hvordan påvirkes man av farsrollen? Det er naturligvis umulig for meg å si noen om, for meg er det å være far (til Marine) en integrert del av «meg».
Jeg var forleden på «fest» sammen med kjærester og ekskjærester (i flertall!). Det hele holdt en fart og en stil som jeg nok ikke riktig føler meg hjemme i (som absolutt ikke skal bety at jeg ikke syntes det var kjempegøy!), men jeg satt og betraktet dem alle sammen. Og tenkte: Hvor forskjellig opplever vi henne ikke, vi fire menn av forskjellig alder, bakgrunn, og erfaringsbakgrunn Neste tanke blir da: Hvor forskjellig opplever hun seg selv fra alle våre forestillinger; under antagelsen av at hun sitter på svaret (sannheten) mens vi ser det hun vil vi skal se.
Et annet moment er jo det «tekniske» forholdet mellom oss. Jeg er jo, teknisk sett, «bare» stefaren deres. Men jeg har ikke andre barn (og ikke vil jeg ha, og ikke ville jeg ha) noen andre heller; de er mine barn, de er ikke mine ste-barn. Jeg kjenner flere menn som i realiteten er stefedre; en annenrangs person som når det kommer ikke har noe han skulle ha sagt. «Det er mine barn så dette bestemmer jeg»-holdningen. Stakkars folk! Som vanlig er det Hustruen som er å takke for sin klokhet i et avgjørende øyeblikk. Selv var jeg bare 20 år og visste lite om det meste.
Se på dem - Herregud som tiden flyr!
<< Home