Musikk
I går var jeg på konsert med Cæcilie Norby på Studenthuset Driv. Hun er en anerkjent og gjennomførte en bra konsert. Lokalet er ganske bra med sin svært rustikke stil, men i god norsk stil stengte kjøkkenet da noen hundre gjester ankon; jeg hater å spise potetgull til middag! At potetgullet heter natchos og koster en femtilapp gjør ikke saken bedre.
Jeg har to CDer av henne, og stemmen er alene verdt et besøk. Men jeg likte ikke konserten. Saken er den at jeg foretrekker at det skal være en «melodi» i musikken. Det er ikke tilstrekkelig med improvisasjon, den skal også være melodiøs. Hva er så melodiøs? Vel, helt enkelt kan vi si det slik: Kan du ikke nynne til meg hva som ble spilt, da er det potensiale for forbedring.
Eksempler: På "Kind of Blue" er kreativiteten til Miles Davies upåklagelig. Men det er holdt innenfor en melodiøs ramme. Efter min smak. Fru Norby har en fantastisk innspilling av «Summertime»; kreativiteten er pakket inn i kvalitet og godt håndtverk - vanskelig å gjøre medre. På samme CD har hun pling-plong-greier uten melodi: Hvordan skal noen kunne avgjøre at pling av Norby er kreativt mens plong laget av meg ikke er det?
Eneste delen av gårdagens konsert som hadde håndverksmessige kvaliteter i tillegg til de kreative vår «Cuban Girl». Her overgikk hun stort den innspillingen hun har på CD. Heldigvis var det siste nummer og ikke første; konserten fikk et løft helt til slutt, og ikke en kontinuerlig nedadgående kurve.
Hvorfor er det ingen som lytter til Nordheim? Fordi han ikke er kreativ? Neppe. Men pling-plong finner ingen ressonanse i mennesket. Støyen er noe vi forsøker å slippe vekk fra. Og, merk: Støy er noe annet enn volum. Finn frem din favorittinnspilling av Rachmaninovs tredje klaverkonsert. Hør hvilken formidabel kreativ bølge som slår imot deg sammen med det beundringsverdige håndtverket du er vitne til i gjennomførelsen! Det er kombinasjonen som feier oss vanlige av banen. Som gjør at man blir tekknemlig av å få lytte til så stor kunst. Kunsten som ble unnfanget av Rachmaninov gjenskapes i all sin storhet transformert av en like stor kunstnerisk prestasjon i selv fremføringen. Det er slik det skal være.
En helt annen sak er når man står (ikke sitteplass!) slik på konsert noen timer, og ikke rives med, da får man tid til å reflektere over tingenes tilstand. Om Hustruen er på andre siden av jorden, og man ønsker at man selv var der, da bør man kanskje ikke reflektere så mye over det. Denne observasjonen bidro ikke til å øke gleden av en kosert jeg altså ikke likte.
Jeg har to CDer av henne, og stemmen er alene verdt et besøk. Men jeg likte ikke konserten. Saken er den at jeg foretrekker at det skal være en «melodi» i musikken. Det er ikke tilstrekkelig med improvisasjon, den skal også være melodiøs. Hva er så melodiøs? Vel, helt enkelt kan vi si det slik: Kan du ikke nynne til meg hva som ble spilt, da er det potensiale for forbedring.
Eksempler: På "Kind of Blue" er kreativiteten til Miles Davies upåklagelig. Men det er holdt innenfor en melodiøs ramme. Efter min smak. Fru Norby har en fantastisk innspilling av «Summertime»; kreativiteten er pakket inn i kvalitet og godt håndtverk - vanskelig å gjøre medre. På samme CD har hun pling-plong-greier uten melodi: Hvordan skal noen kunne avgjøre at pling av Norby er kreativt mens plong laget av meg ikke er det?
Eneste delen av gårdagens konsert som hadde håndverksmessige kvaliteter i tillegg til de kreative vår «Cuban Girl». Her overgikk hun stort den innspillingen hun har på CD. Heldigvis var det siste nummer og ikke første; konserten fikk et løft helt til slutt, og ikke en kontinuerlig nedadgående kurve.
Hvorfor er det ingen som lytter til Nordheim? Fordi han ikke er kreativ? Neppe. Men pling-plong finner ingen ressonanse i mennesket. Støyen er noe vi forsøker å slippe vekk fra. Og, merk: Støy er noe annet enn volum. Finn frem din favorittinnspilling av Rachmaninovs tredje klaverkonsert. Hør hvilken formidabel kreativ bølge som slår imot deg sammen med det beundringsverdige håndtverket du er vitne til i gjennomførelsen! Det er kombinasjonen som feier oss vanlige av banen. Som gjør at man blir tekknemlig av å få lytte til så stor kunst. Kunsten som ble unnfanget av Rachmaninov gjenskapes i all sin storhet transformert av en like stor kunstnerisk prestasjon i selv fremføringen. Det er slik det skal være.
En helt annen sak er når man står (ikke sitteplass!) slik på konsert noen timer, og ikke rives med, da får man tid til å reflektere over tingenes tilstand. Om Hustruen er på andre siden av jorden, og man ønsker at man selv var der, da bør man kanskje ikke reflektere så mye over det. Denne observasjonen bidro ikke til å øke gleden av en kosert jeg altså ikke likte.
<< Home