Tromsø
Det har vært ganske bra vær her i tre dager; solen skinner fra en nesten skyfri himmel og det er tørt og fint. Jeg kjører luftfuktere på både kontoret og laboratoriet for å slippe sprukte lepper og å måtte slikke meg på fingrene når jeg skal bla i papirer. Men at det ikke er riktig som de sier at "det har vært en bra høst" vet jeg fordi jeg har problemer med takrennene på huset mitt. Vel, de mangler er vel riktigere.
I går og i dag har jeg møtt to gamle venner. Vi har sittet på Bønna, og vandret langs kaiene og sett Tromsdalstind speile seg i sjøen. De er begge fra Tromsø men flyttet for (noe slikt som) 25 år siden til Molde. La det dog være sagt med én eneste gang: Molde er ikke et drømmested. Men, altså, de er på besøk i byen for å hilse på gamle foreldre, men greide å klemme inn en time begge dagene. Fine greier!
Når vi går langs kaien, hva snakker vi om? Livet, naturligvis. Det er jo nettopp derfor man setter så pris på "gamle venner": Man kutter ut alt utenomsnakk og går rett til sakens kjerne. Hva spør de så om? Efter noen få runder bringes naturligvis Hustruen på banen. Og da spør de: "Hvor lenge kan du fortsette å bo her når Hustruen er der"? Eller en variant: "Hvordan holder du ut å bo i en brakke når du har en usannsynlig herlig villa i Toscana?". I&Ø har naturligvis vært der så de vet hva de snakker om. Hva skal jeg si?
Fra Toscana meldes det forresten om seiling med spinnaker i Middelhavet. Strålende sol, men fin vind.
Dette er skumle greier. Problemet er jo at folk som bryr seg ikke uten videre lar seg avspise med noen enkle og raske bortforklaringer. Så da må jeg i gang å forklare situasjonen i detalj. Og det er jo kjent ingen vakker historie. Hadde jeg tjent en halvannen million i året hadde saken stilt seg andreledes. Slik det nå er, ser de forbløffet på meg. Og det er ingen hyggelig følelse. For jeg vet jo så inderlig godt at de har rett! Sukk.
I tilegg, når de har spist middag på Laureng (en lang historie) og reist hjem, da sitter jeg alene tilbake på brakka og savner Hustruen, Toscana, og min R1150GS (i den rekkefølgen!).
I går og i dag har jeg møtt to gamle venner. Vi har sittet på Bønna, og vandret langs kaiene og sett Tromsdalstind speile seg i sjøen. De er begge fra Tromsø men flyttet for (noe slikt som) 25 år siden til Molde. La det dog være sagt med én eneste gang: Molde er ikke et drømmested. Men, altså, de er på besøk i byen for å hilse på gamle foreldre, men greide å klemme inn en time begge dagene. Fine greier!
Når vi går langs kaien, hva snakker vi om? Livet, naturligvis. Det er jo nettopp derfor man setter så pris på "gamle venner": Man kutter ut alt utenomsnakk og går rett til sakens kjerne. Hva spør de så om? Efter noen få runder bringes naturligvis Hustruen på banen. Og da spør de: "Hvor lenge kan du fortsette å bo her når Hustruen er der"? Eller en variant: "Hvordan holder du ut å bo i en brakke når du har en usannsynlig herlig villa i Toscana?". I&Ø har naturligvis vært der så de vet hva de snakker om. Hva skal jeg si?
Fra Toscana meldes det forresten om seiling med spinnaker i Middelhavet. Strålende sol, men fin vind.
Dette er skumle greier. Problemet er jo at folk som bryr seg ikke uten videre lar seg avspise med noen enkle og raske bortforklaringer. Så da må jeg i gang å forklare situasjonen i detalj. Og det er jo kjent ingen vakker historie. Hadde jeg tjent en halvannen million i året hadde saken stilt seg andreledes. Slik det nå er, ser de forbløffet på meg. Og det er ingen hyggelig følelse. For jeg vet jo så inderlig godt at de har rett! Sukk.
I tilegg, når de har spist middag på Laureng (en lang historie) og reist hjem, da sitter jeg alene tilbake på brakka og savner Hustruen, Toscana, og min R1150GS (i den rekkefølgen!).
<< Home