Vinter

Det er jo slik at vinteren har implikasjoner. Men jeg kan ikek huske at det har hatt konsekvenser for meg de siste, vel, nesten 50 år. Når det er vinter, da er det sne, og derav følger snemåking. Og så må man ha votter (om man har gikt), og lue (men ikke stillongs!). Det er ikke ukomplisert å sykle, men enklere å gå på ski. Det vil si: Vinteren har ingen betydning for meg. Men slik er det ikke lengere.

Min «nærbutikk» er absoultt ikke en nærbutikk i den positive betydningen av ordet. Det er en stor og upersonlig Ruma (eller er det Rimi, eller kanskje Rema? Kiwi? Same shit, new wrapping). Hvilket minner meg på at Rune Hagen (Ruma Hagen? Rema Higen? Rimi Hegen?) nettopp solgte noen prosenter i en av disse kjedene for seks milliarder kroner. Profitten på mat er altså astronomisk at man kan bygge opp landets nest største formue (efter tank-Fredriksen) på å (påstå) at man selger mat billigere enn alle andre. Det er sykt.

Uansett, jeg er på kontoret fra åtte til åtte, pluss litt tid til å avrunde, pluss tid til å pakke ned, og en siste diskusjon. Så når jeg mandag kveld utmattet trasker ned til butikken er det nesten natt, og altså vinter. Men vinteren er nå bare der. Riktignok har jeg ikke skikkelige fottøy så eftersom det har snedd blir jeg iskald på anklene og får sne ned i skoene. Men jeg har en herlig frakk, fint grått ullskjerf, tykke hansker, og en sort hatt på hodet. Jeg mangler refleks, men veien fra kontoret til Ruma er gjennom boligstrøk så livet får reddes en annen gang.


Jeg ankommer Ruma i vanlig tid, omlag halv ti. Men, se der: Min Ruma har blitt til ICA. Angår ikke meg. Helt til jeg oppdager at ICA, i motsetning til Ruma, stenger klokken ni.

Selv om jeg egentlig vet det, så oppdager jeg plutselig at jeg er en patetisk figur som står alene utenfor et stengt supermarked, klokken er halv ti om kvelden, en iskald vinterkveld. Plutseilg oppdager jeg at det er massevis av sne, at det faktisk sner, at det blåser, og at jeg står alene på den store parkeringsplassen. Ingenting er så tomt som en tom parkeringsplass.

Innestengt i Ruma - Eh, ICA - ligger potensialet til min middagsmat. Jeg er for sulten til å ignorere dette nederlaget, men undrer et øyeblikk på om det er mulig å trøste seg tilstrekkelig med Hamsun. Jeg må kapitulere, og kjøper en tacobolle med Coca Cola (spesialpris: Tacobolle og brus, bare 40 kroner!). De har ikke engang Pepsi, og jeg må ta Cola.

Det er med en tacobolle i hånden (og en Cola i posen), på vei opp den lange bakken, at det synker inn i meg at det er vinter. Det er sne, det er kaldt, det er mørketid. Kan man synke lengere ned enn å spise en tacobolle til middag, alene, på vei opp Gimlebakken, i november?

Det er natt, og i det siste har jeg vært for lite flink til å sitte i dagslyset på kontoret. Derfor har jeg fått søvnproblemer, og dagen i morgen blir meget lang og tung. At eneste lyden jeg kan høre er brøytebiler gjør ikke akkurat saken bedre. Bildet viser hva som møtte meg da jeg forsøkte å lufte ut sigarrøyen; jeg må gi opp å komme ut på verandaen uten å bruke stige. Plutselig føles det som en inntregning i min personlige sfære - jeg blir svimmel. Både av hvor sterkt det er, og forståelsen av hva det er.

Om jeg går og legger meg får jeg kanskje sove en time før jeg må stå opp igjen. Sukk.