Bidét

Når jeg retter eksamensoppgaver, da leter jeg hele tiden efter andre aktiviteter som kan utsette lidelsen. Naturligvis, jeg slutter jo ikke å lete selv om jeg har begynt å rette, og effekten er det motsatte: Rettingen tar (om mulig) enda lengere tid og lidelsen økes. Sukk. Når man da må unne seg et besøk på toalettet ligger alt til rette for at man skal fundere over det man ser. Og det man ser når man sitter på toalettet i Villa Culo, det er et bidét.

Da vi planla huset strøk vi fra tegningene de bidét som var tegnet inn; vi er fra Norge og har ikke behov for å bruke hundrevis av euro på fransk tull. Vi var skjønt enige om at vi, tydeligvis i motsetning til de franske, kjenner bruken av toalettpapir og vi er hverken redd for å bruke det, eller å handle inn i slike mengder som måtte være nødvendig.

Vår nabo W gav imidlertid klar beskjed: Et hus uten bidét vil det ikke være mulig å selge. Det er sykelig nasjonalistisk å ikke følge byggeskikkene der huset faktisk ligger; ri kjepphestene andre steder var hans budskap. OK, inn på tegningen med bidét igjen; vi er kanskje dumdristige, men vi er ikke helt dustete.

Når man så sitter på toalettet og ikke ønsker å gå tilbake til kontoret, og det eneste av interesse å studere er nettopp det bidét man har betalt for å få installert. Det var Merete som valgte det blant mange andre - hennes vurdering får stå for hennes regning (vel, hun valgte (naturligvis) det dyreste men det var nå tross alt jeg som betalte.). Uansett, dette er en fin anledning til å finne ut hvordan det skal brukes. Vel å merke efter at toalettpapiret er benyttet efter alle kunstens regler! Vi bor da ikke i Frankrike.

Under antagelsen om at familiejuvelene skal henge ned i "skålen" er det bare tre måter å sitte på et bidét. Med ansiktet frem, med ansiktet til siden (under antagelsen om at venstre og høyre side har samme funksjonalitet),eller med ansiktet mot veggen. Et ekperiment tar jo ikke så mange minuttene, men avslører at sideveis trolig ikke er riktig. Da er det bare to alternativer igjen.

Her er det på sin plass med en digresjon: Dersom du er oppvokst med bidét fortoner et slikt eksperiment seg kanskje helt på trynet. Men jeg har aldri brukt et, og de gangene jeg har snakket med andre nordmenn om hvordan det skal brukes, har jeg bare møtte hevede øyebryn og lett hoderysting (som jeg har antatt skal bety "Herregud, jeg er da ikke fransk", men som ved nøyere eftertanke kanskje betyr "Har ingen anelse"). Vi snakker altså om en ekte undersøkelse av et ukjent felt.

Efter litt søling med vann og eksperimentering med kranen og andre remedier kan vi derfor tilby følgende burksanvisning for bidét, tilpasset norske menn og kultur:

Et bidét er ikke et alternativ til toalettpapir. Isteden er det en hensiktsmessig innretning for å vaske sitt underliv. Kvinner setter i sin alminnelighet stor pris på nyvaskede juveler, og bidét er laget for å oppnå akkurat dette uten å måtte dusje. En typisk fransk oppfinnelse, med andre ord!

Man setteer seg på sitt bidét, men med ansiktet mot veggen; dette gjør naturligvis at man spriker vidløftig med bena. Når man sitter slik, med fritthengende familiejuveler, kan man justere temperaturen på det rennende vannet til det er efter ens smak. Nå er man i en posisjon til å vaske hele underlivet; det som alltid er vanskelig når man ikke dusjer, nemlig å skylle vekk såpen, går som en lek!

Rosinen i pølsen (om jeg kan uttrykke meg slik) er at alt dette kan gjøres uten å ta av seg bukseene! Dersom man ikke "leker" seg med vannet blir det ikke noe søl, og buksene kan trygt forbli rundt anklene.

Det viktigste er dog å fortelle at det ikke er mindre kjedelig å rette oppgaver selv om man er helt nyvasket nedentil.