Middag hos Maria

I går var vi på middag hos Maria; dette er det ekte Italia: Maria koker, Marta og Stefano har med begge barna, Domolo sitter meget fornøyd i bordenden og skuer ut over sitt rike, Italo prater, Hustruen, Svigermor og jeg følger med så godt vi kan. Utlendingene overøses med vennlighet; jeg håper det finnes utlendinger som er så godt tatt i mot av meg som jeg blir behandlet her!

Først serverer hun toscanske pølser (absolutt ikke norske grillpølser), en slags pai som smaker som brød, skiver av saltkjøtt og som alltid oliven fra haven. Dernest ravioli med kjøttfyll i en fløtesaus med biter av kokt skinke (herlig). Secondo er pruciotto al forno (la oss oversette det med skinkestek) med friterte potetbiter og salat. Det hele rundes av med hjemmelaget nøttekake, frukt, kaffe og til slutt litt hjelp til fordøyelsen (digistivo).

I kveld er det to ting som vekker oppmerksomhet (hos oss).

Frukten er utsøkt; særlig mandarinene er kjempesøte og saftige. Alle vi snemenn smatter fornøyd, og vertskapet er enig i at clementinene er OK. Jeg trodde det het mandarin og spør om forskjellen, og hele selskapet raser ut i lange og kompliserte forklaringer. Jeg forstår da i det minste at en clementin er en mandarin uten frø (stener); med andre ord same-same, but different. Men ingen av dem har helt skall. Vi får forklart at når en clementin plukkes lenge før den er moden, da sitter skallet så tett at det ikke går i stykker når man river den løs. Men når den er moden da er skallet så tynt at det løsner av seg selv, og går i stykker når man plukker dem. Queste sono da nostre giardino sier Domolo som den mest naturlige ting i verden. De er ikke kalde fordi de har ligget i kjøleskap, men fordi de er plukket for noen minutter siden! Jeg kan love at det skal kjøpes inn frukttrær som skal plantes i haven.

[Postscript: Litt Googling viser at The Clementine is a hybrid of tangerine and the Seville (bitter orange) developed in 1902 near Oran, Algeria by Father Clement Rodier, a French missionary. The result of this lucky crossing was a seedless mandarin with a looser skin, making it easier to peel.]


Man har jo ikke mer moro enn man lager seg selv. Men når man har fått vin gjennom hele middagen, og selskapet er akkurat så hyggelig som italienske selskaper alltid er, og Hustruen ikke gjør jobben som demper, da er det lett å fnise når Maria setter en dessertvin på bordet og navnet uttales Runki Pikki. Jada, det er barnsig. Men det hjelper ikke: Når jeg begynner å fnise litt diskret, og Hustruen oppdager hva vinen heter og begynner å fnise, og alle ser vekselsvis på oss og vinen, og vi fniser enda litt, Hustruen løfter opp flasken og sier Lurer på om det er godt, og så videre, og så videre. Nesten som om vi var tenåringer.