Lang natt, lang vinter

Dette er andre natten jeg våkner, tilsynelatende uten noen grunn, og uten å få sove igjen. Heller ikke i går fikk jeg mulighet til å sitte i dagslyset så det er trolig min egen feil. Men nå har jeg sovet for lite, for lenge, og resultatet kan meget lett bli at helgen renner vekk mellom fingrene på meg. Få ting er værre en sove hele helgen på sofaen, være utslått av matthet når man er våken, og uten å få gjort en dritt, mens man vet at mandagen kommer og døgnrytmen er (om mulig) enda mer ute av synk med arbeidstiden.

Fra mitt andre liv har jeg mottatt meldinger om at ADSL fungerer utmerket. På samme måte som at for forrige generasjon var det viktig å markere sin eiendom («A man's home is his castle») skal vi i fremtiden tenke mer på våre virtuelle arenaer. Den moderne varianten er derfor «Home is where your homepage is». Selv om dette høres platt ut så ligger det mer i dette en man skulle tro.

På samme måte som vår generasjon er (aller!) siste som vil bruke epostadressen på jobben til private aktiviteter (og måtte skifte når man skifter jobb. Aktuelt bare for dem med nok fart i livet til å reflektere over det å skifte jobb, naturligvis.) er vi nest siste generasjon som vil akseptere å ikke ha våre hjemmesider hjemme. Det finnes ingen noen god grunn til at hjemmesidene ikke skal være hjemme.

Men nå må det skrives brev til Statsministeren om "Digital Rights Management" (se en blog tidligere i denne uken).

Vinter

Det er jo slik at vinteren har implikasjoner. Men jeg kan ikek huske at det har hatt konsekvenser for meg de siste, vel, nesten 50 år. Når det er vinter, da er det sne, og derav følger snemåking. Og så må man ha votter (om man har gikt), og lue (men ikke stillongs!). Det er ikke ukomplisert å sykle, men enklere å gå på ski. Det vil si: Vinteren har ingen betydning for meg. Men slik er det ikke lengere.

Min «nærbutikk» er absoultt ikke en nærbutikk i den positive betydningen av ordet. Det er en stor og upersonlig Ruma (eller er det Rimi, eller kanskje Rema? Kiwi? Same shit, new wrapping). Hvilket minner meg på at Rune Hagen (Ruma Hagen? Rema Higen? Rimi Hegen?) nettopp solgte noen prosenter i en av disse kjedene for seks milliarder kroner. Profitten på mat er altså astronomisk at man kan bygge opp landets nest største formue (efter tank-Fredriksen) på å (påstå) at man selger mat billigere enn alle andre. Det er sykt.

Uansett, jeg er på kontoret fra åtte til åtte, pluss litt tid til å avrunde, pluss tid til å pakke ned, og en siste diskusjon. Så når jeg mandag kveld utmattet trasker ned til butikken er det nesten natt, og altså vinter. Men vinteren er nå bare der. Riktignok har jeg ikke skikkelige fottøy så eftersom det har snedd blir jeg iskald på anklene og får sne ned i skoene. Men jeg har en herlig frakk, fint grått ullskjerf, tykke hansker, og en sort hatt på hodet. Jeg mangler refleks, men veien fra kontoret til Ruma er gjennom boligstrøk så livet får reddes en annen gang.


Jeg ankommer Ruma i vanlig tid, omlag halv ti. Men, se der: Min Ruma har blitt til ICA. Angår ikke meg. Helt til jeg oppdager at ICA, i motsetning til Ruma, stenger klokken ni.

Selv om jeg egentlig vet det, så oppdager jeg plutselig at jeg er en patetisk figur som står alene utenfor et stengt supermarked, klokken er halv ti om kvelden, en iskald vinterkveld. Plutseilg oppdager jeg at det er massevis av sne, at det faktisk sner, at det blåser, og at jeg står alene på den store parkeringsplassen. Ingenting er så tomt som en tom parkeringsplass.

Innestengt i Ruma - Eh, ICA - ligger potensialet til min middagsmat. Jeg er for sulten til å ignorere dette nederlaget, men undrer et øyeblikk på om det er mulig å trøste seg tilstrekkelig med Hamsun. Jeg må kapitulere, og kjøper en tacobolle med Coca Cola (spesialpris: Tacobolle og brus, bare 40 kroner!). De har ikke engang Pepsi, og jeg må ta Cola.

Det er med en tacobolle i hånden (og en Cola i posen), på vei opp den lange bakken, at det synker inn i meg at det er vinter. Det er sne, det er kaldt, det er mørketid. Kan man synke lengere ned enn å spise en tacobolle til middag, alene, på vei opp Gimlebakken, i november?

Det er natt, og i det siste har jeg vært for lite flink til å sitte i dagslyset på kontoret. Derfor har jeg fått søvnproblemer, og dagen i morgen blir meget lang og tung. At eneste lyden jeg kan høre er brøytebiler gjør ikke akkurat saken bedre. Bildet viser hva som møtte meg da jeg forsøkte å lufte ut sigarrøyen; jeg må gi opp å komme ut på verandaen uten å bruke stige. Plutselig føles det som en inntregning i min personlige sfære - jeg blir svimmel. Både av hvor sterkt det er, og forståelsen av hva det er.

Om jeg går og legger meg får jeg kanskje sove en time før jeg må stå opp igjen. Sukk.

DIgital Rights Management

Cory Doctorow hold i juni (2004) eu utsøkt foredrag om det som i tekniske kretser omtales som DRM (DIgital Right Management). I praksis betyr det å hindre deg å gjøre med dine egne greier det du har lyst til å gjøre. Les foredraget her.

I sin alminnelighet er folk ikke klar over hvilke enorme krefter som er i sving for å hindre brukere i å rå over sine eiendeler. Dette er, naturligvis, særlig påtrengende i USA. Men stadig tettere internasjonalt samarbeid (som ikke er gjensidig forpliktende!) gjør at det påvirker også oss. Dette er en nytte lærdom for dem som ikke tror på gjensidig forpliktende samarbeid.

Sykkeltur

Været er strålende, ikke en sky, men heller ikke sol (20. november, må vite). Det er 10 kuldegrader, og vindstille. Jeg skal sykle til byen; vi må anta dette er årets aller siste sykkeltur. Tråsykkel, naturligvis.

Dolomittene

I MC-avisa nummer 11 kan man lese at Reiseberetningen i dette nummeret er fra Dolomittene i Nord-Italia. Artikkelen strekker seg over to sider, med flotte bilder. Artikkelen er basert på denne siden.

Hustruen påpeker, naturligvis, at jeg neppe har tatt bildene av meg selv. Ikke trodde jeg Hun var så opptatt av publisitet, men så feil kan man altså ta. Det er nå tre uker jeg kan kjøre BMW; her er 13 kuldegrader.

Lærer

En en haug med gamle papirer fant jeg dette:

4-8-1999

Tage

Volgens mij ben je een geboren leraar!
Over allerbei dingen heb je ons uitleg gegeven met heel veel enthousiasme.
Dat heeft als gefolg dat deze vacantie daardoor heel speciaal is geworden.
Bedankt, het was fijn je te leren kennen.

Hart. gedanken,
Wil

PS: Ik denk dat ik nu vis zal gaan eten!

Jeg lærte noen damer å fiske, bløgge og sløye; de hadde ikke sett en levende fisk i sitt liv. Det å holde i en levende fisk var en absurd tanke. Men, som vi ser, det er håp.

Valutakurser - Aftenposten Nettutgaven

Aftenposten forteller at prisen for en EUR er 8.08300. Det jo så billig at det er en skam å ikke benytte seg av det. Nå er tingenes tilstand litt bedre i dag enn de var forleden, men ikke så mye som jeg synes jeg fortjener. En billig euro gjør avstanden herfra og hjem større enn den burde være. Kombinasjonen av lave renter og en billig euro er som honning i mine ører. At lave renter betyr økonomisk lavtrykk får heller så være.

Olivenlandet mitt har jo falt 5% i pris bare som en følge av kursen. Har jeg råd til å vente?, spør jeg bare. Jeg trenger en mensén.

Jeg oppdaget i dag at telefonsvareren min forteller at jeg er i Italia, og kommer tilbake for fem uker siden. Ikke så underlig at ingen legger igjen beskjed. Tydeligvis for komplisert teknologi.

Fjellpass på motorsykkel

Passi appennino viser bilder fra turer over 61 fjellpass (fra 532 til 3.349 moh). Passe ambisjonsnivå!

NRK - Spilleliste for Alltid Klassisk torsdag 11. november

Klokken er halv ni, det er veldig, veldig stiller her på gangen. Jeg streamer Alltid Klassisk (over IPv6). Jeg leser på NRK - Spilleliste for Alltid Klassisk torsdag 11. november at jeg nyter "Johann Nepommuk Hummel:
Rondo brillant, op. 56, for klaver og orkester
Klaus Hellwig (klaver)
Krakow filharmoniske orkester
Dirigent: Roland Bader
Albumnummer: Koch GmbH 3-6743-2".

Lykke

Jakter vi ikke alle på Det Gode Liv? Jeg gjør det hvertfall, selv om jeg nok må innrømme at jeg vet meget godt at å leve to liv (med 4.000 km mellom arenaene de realiseres på) trolig ikke kan inngå i Det Gode Liv. I hvertfall ikke uten videre, og ikke uten tilstrekkelig med ressurser til å gjøre overgangen mellom de to mindre smertefull enn den er nå, tiden mellom opptredene kortere, og infrastrukturen rundt bedre.

Uansett; Hvordan unnngår man å synke ned i elendigheten? Én måte er å sørge for at man alltid er entusiastisk; dette fungerer i det minste for meg. Jeg oppleves sikkert som vel entusiastisk fra tid til annen, men bedre med for mye enn for lite (i denne sammenhengen); jeg vil heller huskes som ham som var entusiastisk for noe som i eftertid viser seg å være dustete, enn ham ingen husker fordi han satt stille bakerst i salen. Om dette er en klok strategi eller ei vet jeg jo ikke, men jeg er jo litt entusiastisk for dette, så...

Men, til saken: Jeg fant et sitat som påstås å være fra Einstein:

"We act as though comfort and luxury were the chief requirements of life, when all that we need to make us happy is something to be enthusiastic about."

For å kunne sitte på kontoret en lørdag eftermiddag for å lese en avhandling, mens jeg isteden kunne gått i byen og møtt folk, kjøpt et kart over Russland, og fått frisk luft, krever litt entusiasme. Så vi får håpe vi gerier å forklare til NT-programmet at dette faktisk er ganske kule greier.

Dog, mitt råd er at du ikke holder pusten mens du venter :-(

En høy mørk mann

Det er sikkert ingen grunn til å tvile på The Economist som skriver: "So, not only are fewer men than women procreating, but they are travelling farther to sow their oats. Clearly, the tall, dark stranger from another place has been an attractive proposition to women for quite some time."
Så nå har vi vitenskapelig bevis for hvorfor Hustruen plukket meg opp for (snart) 20 år siden. Det har ingenting med meg å gjøre. VIsste jeg det ikke: Det var kroppen min hun var ute efter.