Rose

Hvor herlig er det ikke at den eneste rosen vi har i haven står i full blomst; vi har fått den av Vibeke. Livet i Tromsø hadde kanskje vært bedre om rosene blomstret i desember for å bringe håp om at vinteren snart er fordi. For den er vel snart forbi?

Ellers kan vi melde at medmindre det skulle komme nattefrost vil sitronhøsten bli bedre enn i fjor, hvilket igjen vil gi oss masse herlig limoncello.
En rose i haven demonstrerer at det hele er mer enn summen av delene!

Julemat

Når det absolutt ikke er kuldegrader ute, og julefeiringen ikke skjer om kvelden den 24. men heller om dagen den 25., og man har blitt kjent med en mann som kjenner en slakter, og han foreslår Fiorentina som secondo til julemiddagen, hva annet kan man gjøre enn å grille? Steken var de lovede tre fingre tykk, og ble stekt de foreskrevne to fingre over kullene. Når han da i tillegg hadde med seg en kanne ferskvin av akkurat den typen jeg elsker, Hustruen er i sitt ess, en datter har kommet hit for å glede meg, da savner jeg bare litt fart.

For blank, for blank.

Som alle andre må vi ha "dørhåndtak". For å stå i stil med resten av messingarbeidene i huset ville jeg ha håndlagede. De kostet den nette sum av 90 euro per stk. Dermed ble det ikke håndlagede, men isteden noe masseprodusert; husk, SV mener at vi skal definere de som fattige som tjener mindre enn 50% av gjennom snittet så det er sikkert snart hjelp å få.

Men det som er masseprodusert er (som oftest) også polert. Og her er vi ved sakens kjerne: Det polerte er alt for blankt! Jeg naturligvis ikke kjøpte en lakkert variant, og den naturlige patina vil efterhver legge seg. Men efterhvert er veldig lenge å vente. Spørsmålet er: Hvordan får jeg dem matte raskere? Jeg trenger en kjemiker (eller noe).

ABC-peis i Montemagno

Kanskje er vi veldig norske, men det er nå herlig å endelig få fyr i ovnen. Det har tatt ufattelig med krefter å få den montert så tilfedstillelsen er (om mulig) enda større når den nå endelig er på plass.

Vi har dog problemer. Ovnsrøret går fra stuen, gjennom gulvet og opp i arbeidsrommet, derfra gjennom taket og ut i friluft. Røret er trolig for langt, og røyken kjøles for mye ned (hvilket jo er hensikten eftersom vi gjerne vil ha varmen). Men, saken er at
veden er ikke så knusktørr som vi er vant til fra Norge. Dermed er det (naturlivis) vanndamp med i røyken oppover i pipen. I andre etasje har røyken blitt såpass kald at vannet kondenserer på innsiden av røret. Derefter renner det sakte men sikkert nedover inntil det kommer til en skjøt i pipen, og kommer inn! Vannet er sotfarvet, men viktigere, røret ruster jo på innsiden og vannet bærer den stygge rusten med seg. Spørmsålet er nå om vi har gjort en (skikkelig) tabbe.

Det eneste jeg kan tenke meg vil hjelpe er å isolere røret i andre etasje. Dermed vil varmen holde seg bedre og vannet ikke kondensere før det kommer ut. Men, jeg har jo betalt i dyre dommer for de flotte, matte rørene. forslag mottas med takk!

Bidét

Når jeg retter eksamensoppgaver, da leter jeg hele tiden efter andre aktiviteter som kan utsette lidelsen. Naturligvis, jeg slutter jo ikke å lete selv om jeg har begynt å rette, og effekten er det motsatte: Rettingen tar (om mulig) enda lengere tid og lidelsen økes. Sukk. Når man da må unne seg et besøk på toalettet ligger alt til rette for at man skal fundere over det man ser. Og det man ser når man sitter på toalettet i Villa Culo, det er et bidét.

Da vi planla huset strøk vi fra tegningene de bidét som var tegnet inn; vi er fra Norge og har ikke behov for å bruke hundrevis av euro på fransk tull. Vi var skjønt enige om at vi, tydeligvis i motsetning til de franske, kjenner bruken av toalettpapir og vi er hverken redd for å bruke det, eller å handle inn i slike mengder som måtte være nødvendig.

Vår nabo W gav imidlertid klar beskjed: Et hus uten bidét vil det ikke være mulig å selge. Det er sykelig nasjonalistisk å ikke følge byggeskikkene der huset faktisk ligger; ri kjepphestene andre steder var hans budskap. OK, inn på tegningen med bidét igjen; vi er kanskje dumdristige, men vi er ikke helt dustete.

Når man så sitter på toalettet og ikke ønsker å gå tilbake til kontoret, og det eneste av interesse å studere er nettopp det bidét man har betalt for å få installert. Det var Merete som valgte det blant mange andre - hennes vurdering får stå for hennes regning (vel, hun valgte (naturligvis) det dyreste men det var nå tross alt jeg som betalte.). Uansett, dette er en fin anledning til å finne ut hvordan det skal brukes. Vel å merke efter at toalettpapiret er benyttet efter alle kunstens regler! Vi bor da ikke i Frankrike.

Under antagelsen om at familiejuvelene skal henge ned i "skålen" er det bare tre måter å sitte på et bidét. Med ansiktet frem, med ansiktet til siden (under antagelsen om at venstre og høyre side har samme funksjonalitet),eller med ansiktet mot veggen. Et ekperiment tar jo ikke så mange minuttene, men avslører at sideveis trolig ikke er riktig. Da er det bare to alternativer igjen.

Her er det på sin plass med en digresjon: Dersom du er oppvokst med bidét fortoner et slikt eksperiment seg kanskje helt på trynet. Men jeg har aldri brukt et, og de gangene jeg har snakket med andre nordmenn om hvordan det skal brukes, har jeg bare møtte hevede øyebryn og lett hoderysting (som jeg har antatt skal bety "Herregud, jeg er da ikke fransk", men som ved nøyere eftertanke kanskje betyr "Har ingen anelse"). Vi snakker altså om en ekte undersøkelse av et ukjent felt.

Efter litt søling med vann og eksperimentering med kranen og andre remedier kan vi derfor tilby følgende burksanvisning for bidét, tilpasset norske menn og kultur:

Et bidét er ikke et alternativ til toalettpapir. Isteden er det en hensiktsmessig innretning for å vaske sitt underliv. Kvinner setter i sin alminnelighet stor pris på nyvaskede juveler, og bidét er laget for å oppnå akkurat dette uten å måtte dusje. En typisk fransk oppfinnelse, med andre ord!

Man setteer seg på sitt bidét, men med ansiktet mot veggen; dette gjør naturligvis at man spriker vidløftig med bena. Når man sitter slik, med fritthengende familiejuveler, kan man justere temperaturen på det rennende vannet til det er efter ens smak. Nå er man i en posisjon til å vaske hele underlivet; det som alltid er vanskelig når man ikke dusjer, nemlig å skylle vekk såpen, går som en lek!

Rosinen i pølsen (om jeg kan uttrykke meg slik) er at alt dette kan gjøres uten å ta av seg bukseene! Dersom man ikke "leker" seg med vannet blir det ikke noe søl, og buksene kan trygt forbli rundt anklene.

Det viktigste er dog å fortelle at det ikke er mindre kjedelig å rette oppgaver selv om man er helt nyvasket nedentil.

Vi tester BlogPost fra Konfabulator. Dersom du kan lese dette ser det ut til å fungere som det skal. Men å skrive på én linje er ikke lett!

Middag hos Maria

I går var vi på middag hos Maria; dette er det ekte Italia: Maria koker, Marta og Stefano har med begge barna, Domolo sitter meget fornøyd i bordenden og skuer ut over sitt rike, Italo prater, Hustruen, Svigermor og jeg følger med så godt vi kan. Utlendingene overøses med vennlighet; jeg håper det finnes utlendinger som er så godt tatt i mot av meg som jeg blir behandlet her!

Først serverer hun toscanske pølser (absolutt ikke norske grillpølser), en slags pai som smaker som brød, skiver av saltkjøtt og som alltid oliven fra haven. Dernest ravioli med kjøttfyll i en fløtesaus med biter av kokt skinke (herlig). Secondo er pruciotto al forno (la oss oversette det med skinkestek) med friterte potetbiter og salat. Det hele rundes av med hjemmelaget nøttekake, frukt, kaffe og til slutt litt hjelp til fordøyelsen (digistivo).

I kveld er det to ting som vekker oppmerksomhet (hos oss).

Frukten er utsøkt; særlig mandarinene er kjempesøte og saftige. Alle vi snemenn smatter fornøyd, og vertskapet er enig i at clementinene er OK. Jeg trodde det het mandarin og spør om forskjellen, og hele selskapet raser ut i lange og kompliserte forklaringer. Jeg forstår da i det minste at en clementin er en mandarin uten frø (stener); med andre ord same-same, but different. Men ingen av dem har helt skall. Vi får forklart at når en clementin plukkes lenge før den er moden, da sitter skallet så tett at det ikke går i stykker når man river den løs. Men når den er moden da er skallet så tynt at det løsner av seg selv, og går i stykker når man plukker dem. Queste sono da nostre giardino sier Domolo som den mest naturlige ting i verden. De er ikke kalde fordi de har ligget i kjøleskap, men fordi de er plukket for noen minutter siden! Jeg kan love at det skal kjøpes inn frukttrær som skal plantes i haven.

[Postscript: Litt Googling viser at The Clementine is a hybrid of tangerine and the Seville (bitter orange) developed in 1902 near Oran, Algeria by Father Clement Rodier, a French missionary. The result of this lucky crossing was a seedless mandarin with a looser skin, making it easier to peel.]


Man har jo ikke mer moro enn man lager seg selv. Men når man har fått vin gjennom hele middagen, og selskapet er akkurat så hyggelig som italienske selskaper alltid er, og Hustruen ikke gjør jobben som demper, da er det lett å fnise når Maria setter en dessertvin på bordet og navnet uttales Runki Pikki. Jada, det er barnsig. Men det hjelper ikke: Når jeg begynner å fnise litt diskret, og Hustruen oppdager hva vinen heter og begynner å fnise, og alle ser vekselsvis på oss og vinen, og vi fniser enda litt, Hustruen løfter opp flasken og sier Lurer på om det er godt, og så videre, og så videre. Nesten som om vi var tenåringer.

Hvor ofte?

Når jeg er i Tromsø blir det vanligvis hver eneste dag. Men her har jeg en meget samarbeidsvillig Hustru så det blir mellom ti og 14 ganger i uken. I vårt samfunn er jo kravet til lykke å tilfredstille våre enkleste drifter: Det skal være lett å parkere, mikromat er jo så enkelt, Skavland er jo så hyggelig. Derfor må jeg vel kunne definere meg som lykkelig. Nå føler jeg meg jo lykkelig også, så da er vel alt greit.

Men i går var det brød, ikke pasta, til lunch så målet om 14 ganger denne uken er allerede tapt. Det er slike slag livet gir.

TRF og STN

Når man reiser TOS - OSL - TRF - STN - PSA da trenger man litt trøst. Har man med seg sin Svigermor, da trenger man enda mer trøst. Saken er: Skal man ha trøst i denne verden, hvor ting som ikke har en pris ikke har verdi, må man ha forhåndskunnskap.

Det er mye trøst å finne på Sandefjord Flyplass Torp. Der har de forstått at WLan må være gratis; opp med lokket, og vips, god dekning! Jeg svidde av en ekstra femtilapp i caféen på kafffe og vafler for å kunne kose meg med dagens epost og et blikk på Aftenposten.no. At man kan laste ned sin epost uten å måtte finne frem et kredittkort og vurdere om det er verdt det, er i seg selv grunn god nok til å fly over TRF. For din egen skyld bør du send en epost til post@torp.no og si du liker det.

Om STN finnes det tre gode ting å si. Innenfor sikkerhetkontrollen er det en uvanlig velutstyrt pennebutikk. I tillegg til de vanlig 300 euro digre greiene i sølv har de et bra utvalg i (relativt) rimelige arbeidspenner. Videre, STN har et forbausende godt utvalg i bokhandlere. På OSL finnes det én bokhandler, men utvalget er ikke imponerende. På STN, derimot, kan man gasse seg i ikke mindre enn fem velutstyrte butikker. Når jeg reiser er jo det å kjøpe bøker er jo min eneste glede. STN er i så måte et godt sted å være. Til slutt må jeg nevne at SAS-Radissons hotel på STN helt utmerket. Det ligger vegg-i-vegg med terminalen. Det er nytt, luftig, og maten er ikke så værst (vi er tross alt i England!). Men WLan koster så det får vente (vi har jo vært på TRF!).

Men det viktigste av alt: To timer efter avreise fra STN er jeg hjemme; der venter Hustruen på meg!

Olje og vin fra Toscana

Ah, hvor herlig er det ikke å drikke vin til mat laget med olje fra Toscana. Menyen er pasta efterfulgt av laks. Det er enda en gang S-A som er vert mens jeg selv selvoppnevnt kokk. Bildene er naturligvis tatt av S-A (som fremdeles ikke har hjemmeside).

Oljen er laget på Uccelliera. De lager også vin. De tilbyr overnatting. Og Davide som driver det hele er en herlig fyr. Hustruen ordner alt dersom du har lyst å treffe ham.

Den røde er (som vanlig!) en Amarone fra Santa Sofia (det er ikke første gangen). Den hvite er (som vanlig) Toso Moscato d'Asti. Det eneste problemet er at dersom man først tar en kokkepils (eller to), litt hvit til forretten, en Amarone til rein og en Moscato til dessert, da blir man lett litt «sliten». Har man da vært alt for sparsommelig og syklet til middag, da er den lang natts ferd mot dag å komme seg tilbake til brakken.

Jeg har mistet en bokstav

I går hadde jeg gleden av å signere en (stor) bunke julekort; de andre hadde signert med fornavn så det gjorde jeg også. Plutselig slo det meg at jeg ikke skrev Tage, men Tge. Jeg ble sittende å se forundret på Tge en stund. Når har jeg begynt å skrive Tge? Tge? Hvor er min 'a'? Hva i all verden er det her?

Jeg signerer alltid i bøker jeg kjøper; de representerer altså mer enn dokumentasjon på smak. Vel tilbake på brakken om kvelden finner jeg frem noen fra forrige århundre. Dokumenasjonen er klar: Jeg har hett Tage. Noe har skjedd!

Jeg heter jo Tage, og vi skulle tro at det var et lett navn å skrive. Særlig fordi bokstavene er klart forskjellige (ingen 'mn' eller 'gj'). Efter å ha skrevet 'T' tar man 'a' med en bevegelse mot klokken og opp på toppen av 'g' i en myk sving, ned, og en svupp opp så har med 'e' på plass.
Her har vi navnet hentet fra en bok jeg kjøpte i 1988 (så vidt ferdig med puberteten); jeg kan ikke huske akkurat når den er kjøpt, men vi flyttet til Tromsø det året så utpå høsten en gang, kanskje. Når det gjelder selve boken har jeg tydeligvis lenge vært fasinert av det absurde: Catch 22.


Vi beveger oss videre fremover, helt til 1991. På disse tre årene har smaken endret seg litt (også denne er tatt fra en bok). Men her ser vi noe jeg huske fra midt på 70-tallet: Mine kamerater pleide å påpeke at jeg ikke greide å lukke 'g'en; de pleide å spørre retorisk om jeg het Toye. Jeg hadde vel forstått at å signere er noe annet enn å skrive navnet sitt. Hvilket minner meg om at nå som den oppvoksende slekt ikke lenger skriver (for hånd) har de heller ingen velutviklet signatur. Som om jeg har det selv.... Uansett, boken er Where I'm calling from av Raymond Carver


I julen 1992 hadde jeg erfart at selv om min utdannelse hadde klare mangler hadde den også klare sterke sider. Jeg skrev et brev til SfD (Seksjon for Datafag - nåværende IfI). Jeg ville gi de ansatte fortjent ros for innsatsen de hadde gjort; det har tydeligvis gått nedover for jeg kan ikke huske å ha mottatt noe slikt brev noen gang. Som vi ser så er det økende problemer med 'g'. Særlig, bevegelsen er menst å gå med klokken, stoppe, gå tilbake, før den faller ned under linjen. Det er forfall å spore!


Når man får seg nytt pass, da legger man tydelig velviljen til. Passet har forresten nettopp gått ut, og godt er det. Tilsammen har det tilbragt noen måneder i en lomme i en svett shorts i Thailand. Resultatet er at det ikke lenger er mulig å lese noen av stemplene. Jeg hadde store problemer å slippe gjennom passkontrollen på Stanstead sist gang. Hvorfor i all verden må jeg ha passet med meg når jeg reiser, spør jeg bare! Uansett: En 'g' har det likevel ikke blitt, selv om pennen har har gjennomført den foreskrevne stoppen før fallet. Men vi ser at Toye lever i beste velgående. Ikek bra, ikke bra.


I en bok fra 2000 kan vi se at det er fare på fære (staves det 'fære'?): Den stoppen som skulle vært gjort på 'g' er sneket sammen med den som må til for å gjennomføre fallet under linjen. Man kan ane konturene av det totale forfall. I utgangspunktet var det 'g' som var i faresonen, men her ser vi en overraskende utvikling: Det at 'a' og 'g' smelter sammen gjør at 'a' blir borte eftersom 'g' har en sterkere identitet (fallet under linjen). When we were orphans av Kazuo Ishiguro kjøpt i Stockholm midt i den heteste .com tiden.


Det er ingen tvil: Bunnen nådd. Fra første side av The power of identity av Castells (fra 2004). Min kjære 'a' er fullstendig utradert. Jeg som til og med har 'a' i buemerket mitt. Men altså ikke i signaturen. Jeg hadde, men har ikke! Nå viser jo bokutvalget at smaken har endret seg litt. Derfor kan man kanskje leve med at signaturen også endrer seg. Men signaturen er jo «meg» på en måte, og «jeg» er jo den samme. En annen sak er at latskapen åpenbart er et mer fremtredende personlighetstrekk: Jeg gidder ikke lenger løfte pennen efter å ha tegnet fallet i 'T'; jeg sleper nå pennen opp til venstre for å dra den horisontale streken. Så sent som i 1994 løftet jeg pennen, slik man egentlig skal gjøre.


I går ble jeg harmdirrende anklaget for å ikke vise den ærverdige Høybråten nødvendig respekt bare fordi jeg antydet at en mann som setter sin tolkning av Bibelen over samfunnets interesser (les Bioteknologiutvalgets innstilling!) kanskje har i seg det som trenges for å benytte sterke virkemidler for å sikre at Bibelens bud strengt efterfølges dersom det blir lovfestet. Og her ser vi: Gud har naturligvis visst om dette i lang tid. Straffen er allede utmålt; jeg kan høre rumlingen i det fjerne: «Å ikke vise Høybråten respekt skal koste deg en fjerdedel av navnet ditt. Fra nå av skal du hete Tge». Akk-o-ve.

---

I visse kretser hersker det en viss tvil om hvorvidt Høybråten faktisk har den dekning hos Gud han både gir inntrykk av, og vi ledes til å tro (for å si det slik). Noen hevder derfor at vi må lete efter andre årsaker. Det jeg nettopp har identifisert er nemlig velkjent, og er identifisert som et syndrom (og derfor noe man kan lide av!): Malmsyndromet. Det ble oppdaget av P. Malm (naturligvis); detaljer her.

Malmsyndromet er egentlig en slags anoreksi. Som med all annen anoreksi presser man seg til å avstå fra noe man liker. Enten for å straffe seg selv (tradisjonell anoreksi) eller for å oppnå noe fyldigere (derav navnet omvendt anoreksi); for detaljer, se hennes "Osams med kroppen"). I mitt tilfelle kan det kjennes som om generell «være oppfylt»-følelse påvirker høyre hånd.
Den omvendet anoreksien er av enkelte også kalt en omvendt svangerskapsforgiftning. Og den samme uvelfølelsen som svangerspaksforgiftning medfører kan også være et resultat av overfylling andre steder. Menene halvparten av befolkningen har jo vanskelig for å ta dette inn i seg, for å si det slik.

Svært deprimerende!

MITRE er en (stor) amerikansk forskningsstiftelse. De har utgitt en rapport om hvordan man skal kunne sikre trafikken i et datanett, og hvordan man skal kunne sikre informasjon lagret på datamaskiner. Begge deler er legitime spørsmål og en løsning diskuteres i rapporten «MITRE Publications - How Do You Manage Trust on a Computer Network?».

Den som leser nøye vil se at løsningen MITRE synes er god er støttet av IBM, HP, Intel, Microsoft og 190 andre aktører i bransjen. Det vil si: Det de sammen velger å gjøre er unngåelig. Å kjøpe en datamaskin som ikke inneholder deler eller komponenter fra IBM, HP, Microsoft, Intel og så videre er umulig. Problemet med TCPA er at større trussel mot din privathet finnes ikke. En større trussel mot din privathet kan man faktisk ikke forestille seg!

For eksempel: Når du i dag kjøper en bok, da er det din bok Du gjør med den hva du vil (innenfor lovens rammer). I særdeleshet: du kan lese den der du vil, du kan låne den vekk, du kan gi den bort, og du kan selge den. Jeg kan garantere deg at den underholdning du i fremtiden bruker penger på ikke vil være din eiendom. Hele poenget med TCPA er å oppnå at det som er på din datamaskin kan kontrolleres av andre. De «edle» anvendelsene MITRE snakker om er en sideeffekt.

Om du syntes saken med DVD-John var underlig (hvordan kan en mann anklages av Økokrim for å ha brutt seg inn i sin egen DVD-spiller?) kan jeg love at verden vil ha mye a by på i tiden som kommer. Vi kommer til å få saker hvor folk vil bli anklaget for å ha brutt seg inn i sine egne datamaskiner. For å ha brutt seg inn i sin egen musikk. For a ha brutt seg inn i sine egne leketøy. Bare vent!

Alle fysikere skammer seg over atombomben, og at hele verden vet de bør skamme seg. Jeg som informatiker har allerede begynt å skamme meg over TCPA. Hele verden kommer til å vite at dette er informatikernes skyld.

Hvordan skal man kunne få sove noe mer i natt? Og jeg som har en drikke-kaffe-avtale rett efter klokken åtte; sukk.