Pinnekjøtt

Jeg har en bekjent som stadig minner meg på at det faktisk er mulig å snakke om Italia uten å rakke ned på det franske; man kan si man liker at man liker frutti di mare uten å sette et visst froskespisende folkeslag som relieff. Han har så rett, så rett. Mitt nyttårsforsett må være å kjøre BMW til Nice i påsken ene og alene for å nye det franske kjøkken. Skulle vel ikke være så vanskelig i Provance.
Men, til saken: I et norske kjøkken er det tre ting jeg verdsetter: Seimølje om sommeren, skreimølje om vinteren, og pinnekjøtt (om vinteren). I går kjøpte jeg for flere hundre kroner i kjøtt fra Aron Mat. Jeg er eftertrykkelig blitt minnet på at det er ikke nødvendig å kjøpe kjøtt som er dobbelt så dyrt som det billigste. Sikkert rett; det er mange ting som ikke er nødvendig.
Jeg vanner det ikke ut riktig så mye som man anbefales (jeg liker salt i maten) og serverer mandelpotet, kålrabi, gulrøtter og hodekål. Herlig.
Men (det er alltid et men): Mens jeg spiser funderer jeg på om det er en vane å spise alene. Om man venner seg til det. Om det er mulig å fordype seg så mye i avisen at man ikke «ser» at man sitter der alene. Jeg tviler. På et annet plan: Dersom vi antar det er en vane å spise alene; er det er god eller en dårlig vane?
Neste søndag er det skreimølja!