Bok: 17:15 til Tønsberg

Nå er jo jeg så heldig at min første kjærlighet (som vanligvis er den største) så langt også har vært min eneste; hva er vel 20 år? Vel, er man 40 er det faktisk ganske mye! I tillegg har jeg vært så heldig at alle i min nærmeste familie og vennekrets lever i beste velgående (i den grad livet i suburbia er "i beste velgående"; komfortabelt er det i det misnte). Derfor har jeg ingen personlig erfaring med sorg. Bank i bordet!

Hovedpersonen i boken er full av sorg; hvorfor vet vi ikke. Bildet som gis av verden er forsåvidt troverdig: De store tingene blir borte mens de små blir store (hun ser en blomst men ikke at det regner). Kanskje er det slik at det forrykkede perspektivet er slik det er å ha sorg.

Problemet er at fordi jeg ikke kjenner meg igjen (bank i bordet!) må boken overbevise meg om at følelsen er ekte og ikke "bare" et litterært grep. Det synes jeg ikke den greier. Derfor blir jeg sittende igjen med følgende spørsmål: Er det slik det er å ha sorg, eller har forfatteren brukt et grep for å kunne fortelle en annen historie. Og eftersom jeg ikke ser forskjellen greier jeg heller ikke å se den andre historien (dersom den er der). Tittelen refererer til en reise, men det er klart at reisen ikke hjelper.

Dersom du har erfart sorg kan det tenkes at boken er fantastisk. For meg var den ikke det, og jeg anbefaler den ikke.