Bok og forfatter
Noen ganger, når tallet på forelesninger i ukene som kommer, på flere steder i landet, tårner seg opp sammen med andre ting, og jeg sitter i biblioteket, da skjer det at jeg tenker: Kanskje jeg skal gjøre noe annet. Noe helt annet. Bli forfatter? Mitt favorittema er jo 40-årskrisen, og av en eller annen grunn er det de som skriver godt om den som fenger mest for tiden. Jeg er ikke ferdig med dagens bok så det blir ingen anbefaling å få. Jeg er ikke ferdig fordi jeg fant en passasje som var så fantastisk at jeg ikke fikk lest videre; jeg leser jo ikke for å fordrive tiden (livet == litt tid på jorden; hvordan kan man fordrive tiden?) men for å se livet med andres øyne. Så når jeg ser noe nytt blir jeg ofte sittende å se, heller enn å lese videre. Men, uansett, her kommer passasjen i sin helhet:
[His son] Theo's guitar pierces him because it also carries a reprimand, a reminder of buried dissatisfaction in his own life, of the missing element. This feeling can grow when a set is over, when the consultant neurosurgeon makes his affectionate farewells to Theo and his friends and, emerging onto the pavement, decides to go home on foot and reflect. There's nothing in his own life that contains this inventiveness, this style of being free. The music speaks to unexpressed longing or frustration, a sense that he's denied himself an open road, the life of the heart celebrated in the songs. There has to be more to life than merely saving lives. The discipline and responsibility of a medical career, compounded by starting a family in his mid-twenties - and over much of it, a veil of fatigue; he's still young enough to yearn for the unpredictable and unrestrained, and old enough to know that the chanes are narrowing. Is he about to become that man, that modern fool of a certain age, who finds himself pausing by shop windows to stare at the saxophones or the motorbikes, or driven to find himself a mistress of his daughter's age? He's already bought himself an expensive car. Theo's playing carries this burdon of regret into his father's heart. It is, after all, the blues.
Men, til saken: Hvor elegang greier ikke Ian McEwan i Saturday å beskrive hvordan det er å være vellykket, og ikke trives med det men ikke ha noe annet mål å måle med (tross alt: There has to more to live than merely saving life). Når jeg tenker på den beste vitenskapelige artikkelen jeg vet om (Authentication in distributed systems: Theory and practice) så er den i det minste på samme planet som meg; selv om det ikke er innen rekkevidde å utvikle en slik teori, så tror jeg nok at dersom jeg er heldig med samarbeidspartnerne mine, forholdene ligger til rette, det er en god periode, og så videre, så vil vi kunne lage noe som i det minste er i samme divisjon. Men å tro at jeg kan sitte her i biblioteket å skrive som McEwan, det er rett og slett utenkelig.
[His son] Theo's guitar pierces him because it also carries a reprimand, a reminder of buried dissatisfaction in his own life, of the missing element. This feeling can grow when a set is over, when the consultant neurosurgeon makes his affectionate farewells to Theo and his friends and, emerging onto the pavement, decides to go home on foot and reflect. There's nothing in his own life that contains this inventiveness, this style of being free. The music speaks to unexpressed longing or frustration, a sense that he's denied himself an open road, the life of the heart celebrated in the songs. There has to be more to life than merely saving lives. The discipline and responsibility of a medical career, compounded by starting a family in his mid-twenties - and over much of it, a veil of fatigue; he's still young enough to yearn for the unpredictable and unrestrained, and old enough to know that the chanes are narrowing. Is he about to become that man, that modern fool of a certain age, who finds himself pausing by shop windows to stare at the saxophones or the motorbikes, or driven to find himself a mistress of his daughter's age? He's already bought himself an expensive car. Theo's playing carries this burdon of regret into his father's heart. It is, after all, the blues.
Men, til saken: Hvor elegang greier ikke Ian McEwan i Saturday å beskrive hvordan det er å være vellykket, og ikke trives med det men ikke ha noe annet mål å måle med (tross alt: There has to more to live than merely saving life). Når jeg tenker på den beste vitenskapelige artikkelen jeg vet om (Authentication in distributed systems: Theory and practice) så er den i det minste på samme planet som meg; selv om det ikke er innen rekkevidde å utvikle en slik teori, så tror jeg nok at dersom jeg er heldig med samarbeidspartnerne mine, forholdene ligger til rette, det er en god periode, og så videre, så vil vi kunne lage noe som i det minste er i samme divisjon. Men å tro at jeg kan sitte her i biblioteket å skrive som McEwan, det er rett og slett utenkelig.
<< Home