Bok: Veronika vil dø
NÂr man leser berømte forfattere må man alltid spørre seg om man vet at boken er god, eller om bare vet at den er solgt i milliarder av eksemplarer. Eller, et enda svakere indisium, at forfatteren har skrevet andre bøker som enten er gode, eller som har solgt i milliarder av eksemplarer, eller begge deler.
Jeg styrer alltid unna "Bok nummer to" med mindre noen jeg tror på overbeviser meg om at den er verdt pengene. En digresjon: Hvorfor bør bøker kjøpes (og ikke lånes)? Når man går på kino koster det penger, en CD er uforskammet dyr, og DVD-markedet stinker, og nettopp derfor bør man også kjøpe bøker. Enhver har plikt til å bidra til at det er mest mulig penger i bokbransjen! Men, uansett, jeg tok et brudd med vanen og kjøpte Knausgårds andre bok, og angret naturligvis bittert.
Jeg sitter i et 13-på-dusinet hotellrom i 12. etasje, med utsikt til EU-kommisjonens berømte Berlaymont-bygning. Min eneste trøst er at med min DAB-radio hører jeg Mozarts Don Giovanni med digital klarhet. Trøst er nemlig absolutt nødvendig. Ikke bare ville jeg mye heller vært i favnen på min Hustru, men jeg har også brukt noen reisetimer på en dårlig bok. Å lese er den eneste trøsten jeg har når jeg reiser, og jeg som reiser alt for mye får jo lest en del.
Som alltid foretrekker jeg bøker fra min egen kulturkrets; handligen kan jo være lagt hvor som helst i tid og rom, men problemstillingen må angå meg på en eller annen måte. For eksempel: Boken Den hvite svane (eller hva den nå het, den om den unge kvinnen som fikk ungdomstiden ødelagt av Kulturrevolusjonen i Kina) var gripende og man måtte ha et hjerte av sten for ikke å bli revet med. Men å identifisere seg med Kulturrevolusjonen er ikke lett, for å si det mildt. Derfor er det med godt mot jeg starter p Veronika vil dø av Paulo Coelho. Den er blitt meg anbefalt, må vite.
I korte trekk kan boken fortelles slik: En ung kvinne forsøker å begå selvmord ved å spise tabletter, men mislykkes. Hun våkner på et asyl, hvor legen narrer henne til å tro at hun vil dø i løpet av noen dager av skadene fra tablettene. Det er selvfølgelig bare kloke mennesker på asylet, og hun lærer at man bare kan leve fullt og helt om man setter seg selv i fokus. Særlig må man leve ut sin seksualitet; setter man sperrer for seg selv p dette viktige deltet, hvordan skal man da kunne leve et fullt liv? I en paralell handling: En ung mann lar seg presse av sine vellykkede foreldre til ikke å bli maler, og havner på asylet. Motto: Ikke la deg presse til å gjøre ting du ikke vil. Et poeng på siden: I siste nummer av Samtidem var det en artikkel som belyste den klare sammenhengen mellom det man oppfordres til å gjøre for å realisere seg selv, og måten psykopater tenker; kommer tilbake til den saken.
Jeg liker ikke Deus Ex Machina, og jeg har ingen sans for ikke-realistiske konstruksjoner for å fortelle en historie. Grier du ikke å fortelle historien i den virkelige verden, da skal du heller la det være. Problemstillingen Jeg skal dø, har jeg utnyttet livet fullt ut? må det da være mulig å undersøke uten å plassere deltagerne på et asyl med en salgs Dr. Menegele i bakgrunnen. Og, please, spar meg for klisjén det er alle på utsiden som er gale mens de på innsiden lever ut sine innerste ønsker og derfor egentlig ikke er gale.
Det beste jeg kan si om denne boken er at dersom du forsøker å forføre en kvinne skal du anbefale henne å lese denne for at hun skal forstå at du mener hun ikke bør legge hindringer i veien for fritt å leve ut sin seksualtet; md andre ord, ikke en særlig anvendbar bok! Utfordring blir å finne en bok som undersøker dette på en måte som jeg liker. Morgenbladet hadde en anmeldesle av en bok som het noe slikt som Opp til overfalten, og var skrevet av en serber; må undersøkes.
Eller med andre ord: Jeg anbefaler den ikke.
Jeg styrer alltid unna "Bok nummer to" med mindre noen jeg tror på overbeviser meg om at den er verdt pengene. En digresjon: Hvorfor bør bøker kjøpes (og ikke lånes)? Når man går på kino koster det penger, en CD er uforskammet dyr, og DVD-markedet stinker, og nettopp derfor bør man også kjøpe bøker. Enhver har plikt til å bidra til at det er mest mulig penger i bokbransjen! Men, uansett, jeg tok et brudd med vanen og kjøpte Knausgårds andre bok, og angret naturligvis bittert.
Jeg sitter i et 13-på-dusinet hotellrom i 12. etasje, med utsikt til EU-kommisjonens berømte Berlaymont-bygning. Min eneste trøst er at med min DAB-radio hører jeg Mozarts Don Giovanni med digital klarhet. Trøst er nemlig absolutt nødvendig. Ikke bare ville jeg mye heller vært i favnen på min Hustru, men jeg har også brukt noen reisetimer på en dårlig bok. Å lese er den eneste trøsten jeg har når jeg reiser, og jeg som reiser alt for mye får jo lest en del.
Som alltid foretrekker jeg bøker fra min egen kulturkrets; handligen kan jo være lagt hvor som helst i tid og rom, men problemstillingen må angå meg på en eller annen måte. For eksempel: Boken Den hvite svane (eller hva den nå het, den om den unge kvinnen som fikk ungdomstiden ødelagt av Kulturrevolusjonen i Kina) var gripende og man måtte ha et hjerte av sten for ikke å bli revet med. Men å identifisere seg med Kulturrevolusjonen er ikke lett, for å si det mildt. Derfor er det med godt mot jeg starter p Veronika vil dø av Paulo Coelho. Den er blitt meg anbefalt, må vite.
I korte trekk kan boken fortelles slik: En ung kvinne forsøker å begå selvmord ved å spise tabletter, men mislykkes. Hun våkner på et asyl, hvor legen narrer henne til å tro at hun vil dø i løpet av noen dager av skadene fra tablettene. Det er selvfølgelig bare kloke mennesker på asylet, og hun lærer at man bare kan leve fullt og helt om man setter seg selv i fokus. Særlig må man leve ut sin seksualitet; setter man sperrer for seg selv p dette viktige deltet, hvordan skal man da kunne leve et fullt liv? I en paralell handling: En ung mann lar seg presse av sine vellykkede foreldre til ikke å bli maler, og havner på asylet. Motto: Ikke la deg presse til å gjøre ting du ikke vil. Et poeng på siden: I siste nummer av Samtidem var det en artikkel som belyste den klare sammenhengen mellom det man oppfordres til å gjøre for å realisere seg selv, og måten psykopater tenker; kommer tilbake til den saken.
Jeg liker ikke Deus Ex Machina, og jeg har ingen sans for ikke-realistiske konstruksjoner for å fortelle en historie. Grier du ikke å fortelle historien i den virkelige verden, da skal du heller la det være. Problemstillingen Jeg skal dø, har jeg utnyttet livet fullt ut? må det da være mulig å undersøke uten å plassere deltagerne på et asyl med en salgs Dr. Menegele i bakgrunnen. Og, please, spar meg for klisjén det er alle på utsiden som er gale mens de på innsiden lever ut sine innerste ønsker og derfor egentlig ikke er gale.
Det beste jeg kan si om denne boken er at dersom du forsøker å forføre en kvinne skal du anbefale henne å lese denne for at hun skal forstå at du mener hun ikke bør legge hindringer i veien for fritt å leve ut sin seksualtet; md andre ord, ikke en særlig anvendbar bok! Utfordring blir å finne en bok som undersøker dette på en måte som jeg liker. Morgenbladet hadde en anmeldesle av en bok som het noe slikt som Opp til overfalten, og var skrevet av en serber; må undersøkes.
Eller med andre ord: Jeg anbefaler den ikke.
<< Home