Thursday, May 05, 2005

Bok: How we are hungry

Noveller er vanskelig stoff; jeg er glad jeg ikke forsøker å leve av å skrive noveller. Å gjøre det mulig å lære å kjenne en person, eller å kjenne seg igjen i en situasjon, alt dette på noen få sider. Ikke bare skal forfatteren være språklig anorektisk, men også beholde formen slik at innholdet kan utvikle seg. Samtidig er mitt krav at observasjonene skal være presise, og vise meg noe jeg ikke har sett selv; faktisk er det slik at jeg er villig til å lese en hel bok om jeg får som betaling bare en eneste presis observasjon. Her er fra dagens bok:
Was she in any way saddened by the predicatability of the outcome? Was it unromantic? She decided that it was not. Sex and things like sex---things people pretend they reget---weren't aboout a decision made in a heated moment. The decision is made when you leave the house, when you get on a plane, when you dial a number
Så lett kan vår svakhet fanges (things people pretend they regret---fantastisk!). Vår vilje og evne til å rasjonalisere våre feiltrinn. Eller om mannen som lager uthus for å vise hvor mye han elsker Hustruen:
So when she is gone during the day, and the air is gray and dense and snow falls like ash, he works quickly, trying to get the foundation done. Once he's finished with the foundation, he decides that to impress her---and he wants to impress her in some way every day and wants to always want to impress her---he will need at least three walls up on the house by the time she gets home.
Slik skal det skrives, ikke sant? Serlig fordi jeg ønsker at jeg alltid vil ønske å gjøre inntrykk på Hustruen.
I morgen reiser jeg til Marine og fredag er det lunch i haven i Montemagno. I helgen vil jeg spise Fiorentina, drikke Amarone, og se solen skinne på Hustruen. Så enkelt, og så vanskelig, er det.
Før jeg blir distrahert: Boken anbefales.