En bok på 17. mai

Hva skal man si om en bok som starter slik:

This is a story about a man named Eddie and it begins at the end, with Eddi dying in the sun. It might seem strange to start a story with an ending. But all endings are also beginnings. We just don't know it at the time.

Det er 17. mai; uten å bli nostalgisk er det jo mulig å se noen år tilbake.
I fjor holdt vi en veldig lav profil, for i forfjor var vi jo involvert i det ene og det andre. Så i år flagges det ikke i Montemagno på 17. mai. Men i år, derimot, skal jeg tilbringe 17. mai på reise.
Å reise på 17. mai er mer dritt enn andre reiser. Saken er at mens andre går i bunad står man der på bussholdeplassen i komfortable men noget uelegante reiseklær. Mens barna klamrer seg til en is holder man fast på ryggsekken. En i sannhet patetisk figur. Kanskje burde jeg lese Hamsuns Mysterier på nytt? Hva annet kan man trøste seg med å lese. I går var det The five people you meet in Heaven av Mitch Albom. Åpningen er jo allerede presenter; ikke noe å si på ambisjonsnivået! Boken handler om hvordan det er i Himmelen

People think of Heaven is a paradise garden, a place where they can float on clouds and laze in rivers and mountains. But scenery without solace is meaningless.

Mens bokens handling utspiller seg i Himmelen handler den naturligvis om noe helt annet. Spørsmålet er: Kan man ha et meningsløst liv?

"Wait," Eddie said, pulling back. "just tell me one thing. Did I save the little girl? At the pier. Did I save her?"
The Blue Man did not answer. Eddie slumped. "Then my death was a waste, just as my life."
"No life is a waste," the Blue Man said. "The only time we waste is the time we spend thinking we are alone."

Fortreffelig!

Handlingen foresår som sagt i Himmelen, men tema er å vise at uansett hvor anonymt og lite spennende den som lever livet tror det er, så har alle betydning for andre. Men vi kan jo ikke vite hvordan vi innvirker på andre, så vi må vente til vi dør med å få vite det.
Boken anbefalse.