Arbeidskoloni

Hvor fint er det ikke å kunne tilfredstille alles behov. Her, for eksempel, kan vi se en mann som drømmer om å bli Nelson Mandela. Hva annet kan vi da gjøre enn å fylle haven med store stener, gi ham en slegge, og be om grus? Kanskje skal vi skifte navn fra Villa Culo til Tukthuset Culo?

Saken er at jeg er en 90%-mann. Det vil si at mine prosjekter som regel bringes frem til et stadium hvor de funksjonellt tilfredstillende, men ikke estetisk. Ikke ferdige, med andre ord. Forklaringen er at jeg har så mange prosjekter, at når de fungerer, da må jeg begynne på neste. Jeg har ikke tid til å bruke dagesvis på å pusse en mur bare for at den skal se pen ut. Bortsett fra hos Hustruen som bare er skjønn, så kommer jo visstnok skjønnheten innenfra. Det betyr at det er funksjonalitetet som avgjør. Slik går altså unnskyldningen, og jeg kjøper den uten motforestillinger.

Den største ulempen med å være 90%-mann er at det er så åpenbart at man er det, og at det er så åpenbart hva som skal til for å gjøre prosjektet ferdig; det vanskelige er jo den funksjonelle løsningen - nå er det bare arbeid som gjenstår. Bildet viser en mann som lot seg oppildne av en meget energisk kvinne til å bringe mitt plen-prosjet frem de siste 10%. Det ikke-trivielle er ferdig, nemlig muren og gjerdet. Det som gjenstår er bare å bære på plass noen kubikkmeter med sand og jord, plante plenen, og feire med å skylle ned litt Fiorentina med Brunello. Svinger man sleggen godt er det gjort på noen timer å redusere masse stener til grus, som gir fint underlag for en plen. Innsatsen var både formidabel og beundringsverdig (all stenen på bildet ble faktisk redusert til grus - no kidding!), men folk har jo ikke lang nok ferie. Da de reiste var vi fremme ved 95%. Av grunner vi allerede har diskutert ble de siste 5% ikke prioritert.

Men så, med Hustruen satt ut av spill, er det fra naboenes ståsted ingen med autoritet igjen på eiendommen. Dermed rykket Maria med mann, datter, svigersønn og to barnebarn inn. Hun presset meg til å lage mur ved motorsykkelparkeringen, fikk renset alle murene på eiendommen, gjorde plenen klar til å såing, tvang meg til å sage opp resten av veden (treet ble hugget i påsken - ingen kommentar), fikk den båret vekk, fikk klippet gresset på alle terrassene, båret vekk hundrevis av kilo med gammelt gress fra forrige gang jeg selv klippet gresset, og så videre, og så videre. Bildet viser et barnebarn i full sving på plenen.
Nå ser det ut som om det bor en 100%-mann her. Jeg føler meg naturligvis ikke hjemme, men Hustruen sier hun gleder seg til å komme hjem for å se, så da så.

Jeg har flere prosjekter på gang, så don't be shy!