Lettet
Det er vanskelig å beskrive hvor lettet man blir når et scan av Hustruens hode viste at hun ikke hadde fått slag og undersøkelsen av spinalvesken viste at betennelsen i hjernen ikke var bakteriell. Da reduseres nemlig det hele fra å være dødelig og/eller invalidiserende, til bare noen uker på sykehus. Å se Hustruens død i hvitøyet er ikke å noe jeg vil anbefale.
De praktiske problemene er dog ikke til å kimse av.
Med en kraftanstrengelse for ikke å bli for svulstig: Det er døden som gir livet verdi. Kanskje burde man gå oftere i begravelser for å sette mer pris på livet. Fredagskvelden gikk fra et stort middagsselskap til bunnløs bekymring uten mulighet til forløsning i løpet av noen få timer.
Erfaringen har satt noe annet på dagsordenen, nemlig det å legge seg for å sove. Det jeg hater mest med familiens situasjon er, patetisk nok, å legge meg alene. Nå må jeg forsyne meg ligge alene også her i Villa Kulø. Sukkenes dal, sier jeg bare (hvilket minner meg om at jeg ikke aner hvor begrepet sukkenes dal kommer fra; any takers?). Aldri føles ensomheten sterkere enn når man legger hodet på puten, og det er helt og absolutt stille. Dagen kan man fylle med arbeid, og selv et moderat stereoanlegg kan fylle eftermiddagen og kvelden med de vakreste passasjer (for eksempel Cantate nummer fem; helt herlig!). Men når man lukker øynene for natten, da er det ingen vei utenom. Er man noen sinne alene, da er det akkurat da. Jeg hater akkurat det øyeblikket intenst!
Når jeg nå sitter i biblioteket og synes synd på meg selv, det er natt og jeg burde ha sovet men ikke har lyst til å ligge alene i den store sengen i det store soverommet i det store huset, det ikke er noen til å korrigere verdensanskuelsen, leddene verker som en følge av å være overarbeidet (lang historie som involverer naboene), og de store rommene som vanligvis følges, vel, rommelige plutselig føles tomme, hva annet har vår kultur å tilby en mann enn shopping?
Internett er løsningen (også på dette); jeg har bestilt meg La Boheme på DVD (her skal det avholdes operakvelder) og Bach cantater på CD (her skal kreativitet beundres). Kanskje fortjener jeg også Haydens Jahrzeiten? Kjøpekraften er stor så andre forslag mottas med takk.
De praktiske problemene er dog ikke til å kimse av.
Med en kraftanstrengelse for ikke å bli for svulstig: Det er døden som gir livet verdi. Kanskje burde man gå oftere i begravelser for å sette mer pris på livet. Fredagskvelden gikk fra et stort middagsselskap til bunnløs bekymring uten mulighet til forløsning i løpet av noen få timer.
Erfaringen har satt noe annet på dagsordenen, nemlig det å legge seg for å sove. Det jeg hater mest med familiens situasjon er, patetisk nok, å legge meg alene. Nå må jeg forsyne meg ligge alene også her i Villa Kulø. Sukkenes dal, sier jeg bare (hvilket minner meg om at jeg ikke aner hvor begrepet sukkenes dal kommer fra; any takers?). Aldri føles ensomheten sterkere enn når man legger hodet på puten, og det er helt og absolutt stille. Dagen kan man fylle med arbeid, og selv et moderat stereoanlegg kan fylle eftermiddagen og kvelden med de vakreste passasjer (for eksempel Cantate nummer fem; helt herlig!). Men når man lukker øynene for natten, da er det ingen vei utenom. Er man noen sinne alene, da er det akkurat da. Jeg hater akkurat det øyeblikket intenst!
Når jeg nå sitter i biblioteket og synes synd på meg selv, det er natt og jeg burde ha sovet men ikke har lyst til å ligge alene i den store sengen i det store soverommet i det store huset, det ikke er noen til å korrigere verdensanskuelsen, leddene verker som en følge av å være overarbeidet (lang historie som involverer naboene), og de store rommene som vanligvis følges, vel, rommelige plutselig føles tomme, hva annet har vår kultur å tilby en mann enn shopping?
Internett er løsningen (også på dette); jeg har bestilt meg La Boheme på DVD (her skal det avholdes operakvelder) og Bach cantater på CD (her skal kreativitet beundres). Kanskje fortjener jeg også Haydens Jahrzeiten? Kjøpekraften er stor så andre forslag mottas med takk.
<< Home