Vecchia cantina, eller Obol

Det har ikke manglet på forslag, men få har hatt den grad av pågangsmot at jeg har greid å overtale meg selv til å gå i kast med det som skal bli min vinkjeller. Jeg hadde lovet meg selv, og alle som har hatt ork til å høre på, at i dag skulle jeg ha en kontordag. Det vil si, sitte i biblioteket og skrive på en artikkel om Obol. Men så kommer det altså en mann og overtaler meg til å i steden bruke tiden på å grave ut det som skal bli min vinkjeller.

Saken er at vår artikkel om Obol har blitt avvist ved mer enn én anledning. Vi har skrevet for konferanser, og det fungerer ikke. Når vi tar vekk alle detaljer om implementasjonen er tilbakemeldingen at dette neppe lar seg implementere. Når vi har detaljene med er tilbakemeldingen at hva er det som er implementert. Vi trenger mer plass for å få frem begge aspektene samtidig. Hvilket betyr et tidskrift, som medfører at kvaliteten må betydelig opp. All work and no play makes TaSK a dull boy.

Men, når rett skal være rett så var jeg vel ikke så vanskelig å overtale som jeg burde ha vært. Årsaken til at jeg lot meg lokke til disse eksessene er at nå er parkeringsplassen hvor min flotte BMW R1150GS skal stå 100% ferdig; jeg venter på mureren som skal legge den siste finger på verket, men fra min hånd er det ferdig. Og derfor kan jeg tillate meg å gå igang med et nytt prosjekt. Og hva er mer fristende enn en vinkjeller? Og særlig en vinkjeller som i praksis er uendelig gammel?

Det øverste bildet er tatt innerst i kjelleren; det er anslagsvis åtte meter fra inngangen. Her er det bygget en bue for å holde taket. På begge sideveggene er det to mindre buer. Inne i disse er det plass til én meter dype hyller. Til Brunello eller Vino Nobile di Montepulciano. Eller noe.

Postscript: Dagen derpå er min kontorkropp mer enn normalt stiv og støl.