Garanti

Hva slags garanti er det mulig å gi når man driver et slankefirma? For garanti må man jo gi. Et firma som heter Bailine tilbyr følgende:

Garantert ny figur eller du får din gamle kropp tilbake.

Ganske bra!

Pinnekjøtt

Jeg har en bekjent som stadig minner meg på at det faktisk er mulig å snakke om Italia uten å rakke ned på det franske; man kan si man liker at man liker frutti di mare uten å sette et visst froskespisende folkeslag som relieff. Han har så rett, så rett. Mitt nyttårsforsett må være å kjøre BMW til Nice i påsken ene og alene for å nye det franske kjøkken. Skulle vel ikke være så vanskelig i Provance.
Men, til saken: I et norske kjøkken er det tre ting jeg verdsetter: Seimølje om sommeren, skreimølje om vinteren, og pinnekjøtt (om vinteren). I går kjøpte jeg for flere hundre kroner i kjøtt fra Aron Mat. Jeg er eftertrykkelig blitt minnet på at det er ikke nødvendig å kjøpe kjøtt som er dobbelt så dyrt som det billigste. Sikkert rett; det er mange ting som ikke er nødvendig.
Jeg vanner det ikke ut riktig så mye som man anbefales (jeg liker salt i maten) og serverer mandelpotet, kålrabi, gulrøtter og hodekål. Herlig.
Men (det er alltid et men): Mens jeg spiser funderer jeg på om det er en vane å spise alene. Om man venner seg til det. Om det er mulig å fordype seg så mye i avisen at man ikke «ser» at man sitter der alene. Jeg tviler. På et annet plan: Dersom vi antar det er en vane å spise alene; er det er god eller en dårlig vane?
Neste søndag er det skreimølja!

Google

Bildet viser første treff dersom du søker på Google efter ordet Hustruen.
Eftersom Google er alle tings mål (det man ikke finner på Google finnes i praksis ikke) er det med interesse jeg kan melde at det ikke er så vanskelig som jeg hadde trodd å bli akseptert som premissleverandør der i gården.
Saken er at hver gang jeg refererer til Hustruen på noen av de sidene jeg kommanderer, da skriver jeg inn følgende besvergelse:
<A href="http://www.sitoscana.com">Hustruen</A>
Lo and behold: Google har observert at det er en nær og utbredt (og derfor viktig: Flertallets diktatur!) knytning mellom Hustruen og SiToscana.
Nå er det jo en nær knytning mellom Hustruen og SiToscana så det er ikke dét.

Vin

Vi kan jo ikke gjøre annet enn å tro Wine Spectator når de lister opp det de mener er de beste 100 vinene tilgjengelig nå; dette er naturligvis en årlig greie. Det er to ting som gjør listen verdt et studium: Først og fremst at prisen er en viktig faktor. Det finnes intet som er tristere enn å lese om viner man må eie en villa i Toscana for å kunne ha råd til å kjøpe. Uansett, den andre grunnen til å lese listen er at den inneholder er viner fra Toscana. Tallene i parantes i slutten av linjen er plasseringen og utsalgsprisen i USA.

Masseto (2001), Tenuta dell'Ornellaia (3/$250)
Flaccianello (2001), Colli della Toscana Centrale (10/$69)
Castelgiocondo (1999), Brunello di Montalcino, Marchesi de'Frescobaldi (15/$56)
Brunello di Montalcino (1999), Castello Banfi (29/$66)
Chianti Classico Riserva (2001), Viticcio (32/$22)
Brunello di Montalcino (1999), Siro Pacenti (39/$75)
Chianti Classico Cellolo Riserva (2001), San Fabiano Calcinaia (54/$45)
Chianti Classico Riserva (2000), Castello di Querceto (64/$18)

Dersom du er tungnem: Om et drøyt halvår skal jeg feire 20 års ufrihet; sorslåtte gaver er på sin plass!

Sne

Bildet er hentet fra Nordlys' webkamera og billedteksten er: Utsikt mot sør fra Nordlysbygget i Tromsø sentrum, med Grønnegata til venstre og Vestregata til høyre. I sentrum av bildet byens nye rådhus og kino som ble tatt i bruk i desember 2004. Biblioteket flytter inn i sine nye lokaler i juni 2005. La det bli kjent at selv om det er godt med sne her i byen er det ikke riktig så mye at det rekker opp til taket av Nordlysbygget!

For å illustrere situasjonen tok jeg nå et bilde ut av kjøkkenvinduet; Tittelen bør kanskje være noe slikt som "A Billion Shades of Blue".Til Nordlys' forsvar bør man dog si at det ikke på noen måter er sikkert at mitt bilde formidler min situasjon på en bedre måte.

Eleganse

På sammen måte som man samles i kampen mot en ytre fiende, så oppnås eleganse lettest ved å omgås noen som er (om mulig) ende mer uelegant enn en selv. Naturligvis er vår egen gasellefaktor til tider svært høy, men et tiår uten ski på bena har setter sitt preg på smidigheten (for å si det slik). Men nå er jeg nettopp tilbake fra lysløypa, hvor jeg har vært instruktør for en italiener som aldri har hatt ski på bena. Med respekt å melde: Han så ut som en kjempebaby med armene rett ut og knekk i hoften. Og da kunne jeg, med eleganse illustrere hvordan man gjør det som må gjøres.

Ondsinnet

Bildet til venstre er tatt, meget ondsinnet vil jeg nok si, av en såkalt venn, for å dokumentere at jeg er en bølle som ikke engang tar meg av plantene mine. Bildet til høyre er tatt nå i kveld og viser virkeligheten: Den behøver ikke å vannes! Som vi kan se greier den seg fint i fire uker alene i en kald, vintermørk leilighet i Tromsø mens jeg koser meg i Montemagno. Legg særlig merke til det ensomme bladet på toppen; en plante som kneisende med nakken hever sitt siste blad.

En anen sak er at denne planten brukte jeg i 1985 til å okkupere en plass på lesesalen på UB gjennom flere uker. Den har altså overlevd i snart 20 år (dog ikke i min varetekt).

Fiumincino (Roma)

Jeg elsker følelsen av at noe ikke tilhører samme univers som meg selv. For eksempel: Tidsfordriv. Livet er litt tid man har fått anledning til å oppleve; tiden er livet. Hvis tiden er livet, hva blir da tidsfordriv? Så når noen snakker om å fordrive tiden da tenker jeg at det er underlig at to univers med så forskjellig modus operandi møtes er i seg selv en begivenhet. Et annet eksempel er å drive gjenbruk så langt at isteden for å knyte sammen sekken med en hyssing gjør man det med en gammel plastpose ("Plastposer er veldig sterke"). Når jeg ser på strevet med å knyte opp en knute på en plastpose tenker jeg mine svulstige universtanker. Årsaken til at jeg never dette med modus operandi er at plastpose-knute-scenen inntraff på Ostiense i Roma. Og der kan man drikke kaffe dersom man skal til (eller fra) Fiumincino (som altså er hovedflyplassen i Roma). Spørsmålet er: Hvordan håndterer man reisen mellom Montemagno og Fiumincino (FCO).

Det enkleste, dyreste, og det som tar lengst tid er å ta toget fra Pisa til Roma Termini (hovedjernbanestasjonen). Derefter står man en halvtime eller to i billettkø, før man tar toget (fra plattform 21?) til Fiumincino.

Den smarte gjør dog noe annet. Han tar toget bare til Roma Trastevere (billigere togbilett) og derfra tar man Metroen FM1 (koster fem euro) til Fiumincino. Metroen ser ut som et vanlig tog, og går på sporet lengst vekk fra bygningen. Billett kjøper man i tabacchi eller i luken. Hvordan greier man å gå av toget på Trastevere når de ikke opplyser om stasjonene? Stasjonen før Trastevere heter Roma St. Piero. Det er lett å huske: Man ser Peterskirken, og vet at man er ved siste stopp :-) Mister man stasjonen er neste Ostiense. Også der kan man ta Metroen, og biletten kjøper man også her på tabacchi i luken. Er man så heldig at man reiser med EuroStar, da stopper ikke toget på Trastevere, men bare på Ostiense.

Skal man fra Fiumincino tar man Metroen til Ostiense, og venter på neste tog til Pisa; det er enten en EuroStar eller et regionaltog. I bilettluken sier man at man er villig til å bytte tog i Firenze, om nødvendig. Ostiense er femte stoppet på Metroen.

Vanning

Helt kort: Skal man være borte fire uker bør man ordne med at noen vanner planten som står i hjørnet i stuen. Faktisk hadde det ikke vært for at den grønne, tynne pinnen sto i en blomsterpotte hadde jeg aldri trodd det var restene av et stolt tre. Kanskje den overlever; i så tilfelle bør den brukes i videre avlsarbeid!

Laubær

Når Hustruen kvelden før man skal fryses ned på nytt, er i sving med å lage en herlig, diger ---faktisk overdådig--- middag, og hun trenger noen laubærblad, da gir det håp i innfrysningen å kunne gå ut i haven, opp to terrasser, og plukke noen blader fra laubærbusken man har der.

Med et Nord-Norsk perspektiv er det jo ikke noen busk i det hele tatt, men et skikkelig tre. Et laubærtre, intet mindre. Hvilket minner meg om Marine, som da hun så sin første skikkelige hengebjerk, utbrøt "Det ser ut som et tre, men det e jo så stort!".

Uansett, timene som er igjen til innfrysning går litt saktere når man kan spise cena med laubær fra egen have.

Tidsfordriv

Om efterlunchen, som altså er efter lunchen men før middag, sånn i fem-sekstiden, og man har alt for mye å gjøre, da kan man alltids fordrive sin dårlige samvittighet med en dråpe Bombay Sapphire. Naturligvis, medmindre man er gammel nok (hvor gammel avhenger av hvilket land man bor i!) kan informasjon om dette produktet være skadelig og man nektes adgang. Jeg er sikker på et en viss norsk statrådsmulla mener dette er god informasjonspolitikk; kunnskap om ting man er imot bør båndlegges i håp om at det fjerner problemet. Sukk.

Uansett, mens man altså trenger en pause og derfor tvinger seg til å blande litt Bombay Sapphire med litt (mer) Tonic, og kanskje en skive av en sitron fra haven, og kanskje til og med en oliven fra naboen, da tvinges man rett og slett til å ta en liten pause. For hvem kan motstå en GT med slike ingredienser? Vanligvis drikker jeg jo bare GT i Tropene, og da bare for å få i meg kinin i den evige kampen mot malaria; malaria er forresten på fremmarsj så det drikkes tydeligvis for lite GT. Men malaria er jo en italiensk sykdom (male in aria = sykdommen i luften) så kan man tenke seg noe bedre sted å føre kampen videre enn nettopp i Italia?

Det hele blir ikke dårligere om den inntas i en toscansk villa man tilfeldigvis eier. Veggmaleriene i bakgrunnen er fra omlag 1650; eftersom rommene innenfor er klart eldre vider det hvor tidløst det hele er.

Tradisjon

For tiden er vi ganske opptatt av at vi ikke er på Phuket, som vi tross alt pleier å være på denne tiden av året. Våre favorittsteder (Kata Beach og Kho Sukorn) har kommet relativt lett fra det, selv om hele første etasje på The Boathouse er ødelagt (sammen ned 3.000 flasker vin). Men om vi hadde gjort som vi pleier å gjøre om dagen der nede så ville Hustruen ligget på stranden mens jeg hadde vært på vei for å kjøpe dagens Bankok Post. Hva kan jeg si?

Eftersom vi ikke er i Thailand, er vi i (naturligvis) i Toscana. Første nyttårsdag dro vi på (nok en) Giro Toscana. Denne gangen sørover langs via Aurelia til Follonica, herlig lunch i Valpiana, gjennom Val di Cecina til Volterra, og så hjem.

Dersom første nyttårsdag skal stå som motto for 2005 kan det formuleres slik: Matpakke? Nei takk!. Jeg skal arbeide for å realiser emitt eget motto.