Triste greier

Så her sitter jeg, alene, i baren på et femstjerners hotell i Brüssel. Rommet koster marginale 215 euro per natt, maten i restauranten er utsøkt (knappe 60 euro for middag), service er slik man bare kan drømme om når man er ung. EU kommisjonen betaler meg for å være her, jeg har skreddesydde klær, en lekker PowerBook, og en ung mann som står noen meter unna for å være sikker på at når jeg setter glasset tomt på bordet er det fjernet efter noen sekunder.
Det er 30. april, og som alle dannede mennesker vet er det i praksis nasjonaldag i Nederland. Jeg sier i praksis, for i Nederland er prgmatikk en kunstart. Dronning Wilhelmina, som har vært død i en mannsalder, var dronning under krigen. Som med Kong Haakon ble hun et ikon, og tradisjonen tro feiret man Dronningens fødselsdag som
nasjonaldag. Men den nåværende dronningen er et kjerlighetsbarn, det vil si, født i november. Det er for upraktisk, så Dronningens Fødseldag feires 30. april. Uansett, i baren serveres det en oransje likør (den Nederlandske kongelige familie heter Oranje); den er alt for søt for meg. Men jeg mimrer om Koninginnedag i 1993 som vi feiret storøyd i Amsterdam. Og vi satte oss på en koffieshop for kaffe!
Det er ganske deprimerende å realisere mange av vår kulturs drømmer (det som ikke har en pris har ingen verdi, og hvor jeg sitter har alt en pris!), med belgisk kvalitetsøl i glasset, med en diger sigar (noen har insinuert at dersom jeg ikke kan stikke den helt inn skal jeg i det minste ta den helt ut!), og men jeg gjør alt dette som vår kultur opphøyer (noen som husker Dallas og Falcon Crest; Crystal og Blake?), mens jeg fyller rollen fullt ut, da er jeg mer ensom en jeg kan huske.
Den her i Bloggen tidligere omtalte Hovmesteren, var på jobb også i kveld. Han er et lyspunkt; tenk, nå behøver jeg ikke snakke engelsk her heller. Min italiensk er jo ikke så god som den burde være, for å si det mildt, men det er forbausende hvor det får meg til å føle meg hjemme.

Det hele er ganske deprimerende!

Kjøttkaker

Nå kan selv heimføinger stemme for EU og komme til Brüssel: på hjørnet av Frossiaro Straat og Bellvardou Straat, bare to hundre meter fra EU Kommisjonens berømte hovedkvarter, finnes det en norsk café. Som vi ser, selv i kafafonien av internasjonalitet her i Brüssel har Norge en rolle å spille. If you get my drift.
Vanligvis har jeg ikke så (veldig) mye til overs for å kjøpe tradisjonelle souvernirer; de blir uansett bare stående i vinduskarmen og samle støv. Men et klistremerke med EU, mitt land er jo ganske kult. Det er naturligvis beregnet på dansker, men som vanlig får vi gjemme oss bak storebror.
Men nå er det tid for den siste middagen her i byen. Hele søndagen går med til reise; kommer meg i seng ved midnatt. Opp mandag morgen 05:30 for å ta en drosje 06:30 for å tå et fly 06:55. Og dermed er uken i gang. Sukk.

Lykkelig

Jeg er jo en enkel sjel, og det skal ikke så mye til for å gjøre meg lykkelig. For å vise hvor enkel jeg er, la meg ta et eksempel fra nå i kveld.
Jeg tilbringer uken i Frankrike. Riktignok i den nordlige delen av Frankrike som heter Belgia, men det spiller ingen rolle. Efter at jeg fant en italiensk trattorie til min lunch, og avstår fra kaffe, greier jeg meg mer eller mindre. Men middagen er et problem. Hver dag har jeg spist på hotellet; greit, fransk, og ikke særlig uformellt. Hvite duker, flere rader med bestikk, og så videre. Men maten er not too bad.
Da jeg i kveld spiste min forrett kom hovmesteren, som han gjør hver kveld, og diskuterte menyen. Ved en (Freudsk?) glipp sa jeg va bene heller enn that will be fine. Den gamle mannen kvakk til, smilte fra øre til øre Lei parla italiano? Hva kan man si? Si! Io sono Norvegese ma abito in Italia. Vicino Pisa. Han var kommet fra fattige strøk øst for Roma for 40 år siden for å tjene penger. Men hjertet, hvor var det? Mens vi snakket kom en kelner og fjernet glasset jeg hadde med husets vin og erstattet den men en flaske hvis innhold smakte mye bedre. Riktignok fransk, men dog.

La det være sagt at til upasteuriserte oster efter en fin middag, er årgansviner å foretrekke. You can trust me on that one!

Kastanjer og flagg

Efter en lang dag er det godt med en spasertur i noen av de mange parkene. For å ta det positive først: Kastanjene blomsterer i Brüssel. Det som er mindre oppløftende er å se det norske flagget på et trist hjørne, rett over Rue de la Loi fra den berømte Berlaymont-bygningen hvor EU holder til. Så nær, men likevel så fjernt. Jeg besøkte Europaparlamentet i lunchen i går; det er deprimerende å tenke på den lave selvtilliten de må ha de som mener de ikke har noe å bidra med.

En av ekspertene jeg har blitt litt kjent med er fra Malta. Han sier Sett fra Europa er vi bare en prikk - vi går nesten i ett med Afrika. Men nå er vi her; er det ikke fantastisk? For ordens skyld: Malta ble medlem av EU første januar.
Han forteller ellers at maltesisk (eller hva nå språket heter) i praksis er arabisk, men skrives med latisnke bokstaver fra venstre mot høyre; et resultat av arabisk herredømme i 600 år efterfulgt av 800 med europeisk.

Og hva med oss?

Søknader

EU støtter forskning i troen på at det kan skape det vi skal leve av i fremtiden; jeg sier vi eftersom jeg har residenza i Italia! Nå er vi inne i EUs sjette rammeprogram, og jeg er med å evaluere søknadene som kom inn i fjerde runde (av sjette program). Programmet favner over alt mellom himmel og jord (bokstavelig talt!), og IKT er bare en liten del. IKT er igjen delt opp i tretten forskjellige felter (fra nanoteknologi til eGoverment); jeg er bedt om å være med å vurdere søknadene som kom inn til Sikkerhet og sårbarhet. Til denne trettendedelen av IKT kom det inn 109 søknader!

Jeg er mektig imponert over det arbeidet som legges ned for å forsikre at de beste søknadene går videre, at man er så sikker som mulig på at det faktisk er de beste som går videre, og at prosessen er åpen og kontrollerbar.

En søknad om forskningmidler er mellom 50 og hundre sider lang. Den består av beskrivelser for hva forskningsprosjektet skal handle om, hvorfor det bør prioriteres, hvorfor EU er den rette instansen til å legge penger på bordet, vitenskapelig beskrivelse av problem, metode og antatte resultater, risikovurdering og planer for hva man skal gjøre om metoden ikke fører frem, beskrivelse av hvem som skal delta, hva pengene skal brukes til, og så videre.

Hver søknad vurderes av tre eksperter som sitter adskilt, og hver ekspert skriver sin anbefaling basert på om søknaden er relevant, om resultatene vil være viktige og hvilke planer søkerne har for å utnytte resultatene, om problemstillingen og metoden passer til hverandre og om dette vil flytte state of the art, om prosjektet vil bli ledet skikkelig, om finansieringen passer til prosjektet, og om deltagerne har kompetanse til å gjennomføre det. På alle feltene
gis det i tillegg en rangering fra en til seks. Denne vurderingen skrives som en rapport som dateres og leveres inn.

Derefter holdes det et konsensusmøte hvor EU stiller med en kontrollør. Nå skal de tre ekspertene, basert på hva de har skrevet, komme til et konsensus om vurderingen av prosjektet. Mens konsensus utarbeides fører kontrolløren referat av vurderingene.
Konsensusrapporten dateres og signeres, og leveres inn.

Dersom det ikke lykkes å oppnå konsensus bes to nye eksperter vurdere
søknaden. Disse fem møtes så og vurdering avgjøres ved avstemming. Referatet viser hvilke forslag det ble stemt over, og hvor mange stemmer hvert forslag fikk.

Efter seks dager er det laget 109 konsensusrapporter med tilhørende referater, og det innkalles til møte plenum. Nå skal alle konsensusrapportene gjennomgås for å sikre, i alles påhør, at kriteriene for å si at noe er dritt er lik for alle, og at ingen får kritikk som andre ikke får kritikk for. Efter kvalitetssikringen rangeres søknadene, og ekspertene leverer sin vitenskapelige tilrådning til EU.

Hotell i Brüssel

Dersom man først aksepterer at kaffen i Brüssel er like ille som i Nederland (hvilket betyr at den er bedre enn i Norge!) kan man godt på på Crown Plaza, 107 Rue de la Loi (Wetstraat 107). Det ligger midt i EU-distriktet; bussen fra flyplassen stopper noen hundre meter unna. Det stinker at det ikke er nett på rommet, men det er nett i baren; her kan man drikke og surfe samtidig!

Dette forutsetter dog at noen andre plukker opp regningen!; den er stive 215 euro per natt. Dersom noen kjenner til noe sted å overnatte i Brüssel vil jeg gjerne vite om det. Det er jo til og med greit å ta buss fra flyplassen eftersom det bare tar ti minutter. Eller med andre ord: Hvordan i all verden skal man finne rimelig overnatting i Brüssels?

Heter det Brussel, Brüssel, Brussels, eller hva?

Lunch i Brüssel

Det eneste av interesse er naturligvis: Hvor skal man spise lunch?
Den brede gaten som går fra (det gamle) sentrum og østover heter Wet Straat (Rue del la Roi); den er lang, men ender i den store rundkjøringen ved Schumanplein. Alle EUs institusjoner ligger (mer eller mindre) langs denne gaten; parlamentet ligger noen kvartaler lengere borte, men i samme bydel.
Uansett, i nummer 75 er det en arkade. Der inne finnes det en liten italiensk pizzeria; den heter Terra Mia. Ikke bare slipper man å bestille på fransk (betjeningen er, naturligvis, fra Italia), men maten er enkel, god, og ukomplisert. Nesten som hjemme.

Bok: Veronika vil dø

NÂr man leser berømte forfattere må man alltid spørre seg om man vet at boken er god, eller om bare vet at den er solgt i milliarder av eksemplarer. Eller, et enda svakere indisium, at forfatteren har skrevet andre bøker som enten er gode, eller som har solgt i milliarder av eksemplarer, eller begge deler.
Jeg styrer alltid unna "Bok nummer to" med mindre noen jeg tror på overbeviser meg om at den er verdt pengene. En digresjon: Hvorfor bør bøker kjøpes (og ikke lånes)? Når man går på kino koster det penger, en CD er uforskammet dyr, og DVD-markedet stinker, og nettopp derfor bør man også kjøpe bøker. Enhver har plikt til å bidra til at det er mest mulig penger i bokbransjen! Men, uansett, jeg tok et brudd med vanen og kjøpte Knausgårds andre bok, og angret naturligvis bittert.

Jeg sitter i et 13-på-dusinet hotellrom i 12. etasje, med utsikt til EU-kommisjonens berømte Berlaymont-bygning. Min eneste trøst er at med min DAB-radio hører jeg Mozarts Don Giovanni med digital klarhet. Trøst er nemlig absolutt nødvendig. Ikke bare ville jeg mye heller vært i favnen på min Hustru, men jeg har også brukt noen reisetimer på en dårlig bok. Å lese er den eneste trøsten jeg har når jeg reiser, og jeg som reiser alt for mye får jo lest en del.

Som alltid foretrekker jeg bøker fra min egen kulturkrets; handligen kan jo være lagt hvor som helst i tid og rom, men problemstillingen må angå meg på en eller annen måte. For eksempel: Boken Den hvite svane (eller hva den nå het, den om den unge kvinnen som fikk ungdomstiden ødelagt av Kulturrevolusjonen i Kina) var gripende og man måtte ha et hjerte av sten for ikke å bli revet med. Men å identifisere seg med Kulturrevolusjonen er ikke lett, for å si det mildt. Derfor er det med godt mot jeg starter p Veronika vil dø av Paulo Coelho. Den er blitt meg anbefalt, må vite.

I korte trekk kan boken fortelles slik: En ung kvinne forsøker å begå selvmord ved å spise tabletter, men mislykkes. Hun våkner på et asyl, hvor legen narrer henne til å tro at hun vil dø i løpet av noen dager av skadene fra tablettene. Det er selvfølgelig bare kloke mennesker på asylet, og hun lærer at man bare kan leve fullt og helt om man setter seg selv i fokus. Særlig må man leve ut sin seksualitet; setter man sperrer for seg selv p dette viktige deltet, hvordan skal man da kunne leve et fullt liv? I en paralell handling: En ung mann lar seg presse av sine vellykkede foreldre til ikke å bli maler, og havner på asylet. Motto: Ikke la deg presse til å gjøre ting du ikke vil. Et poeng på siden: I siste nummer av Samtidem var det en artikkel som belyste den klare sammenhengen mellom det man oppfordres til å gjøre for å realisere seg selv, og måten psykopater tenker; kommer tilbake til den saken.

Jeg liker ikke Deus Ex Machina, og jeg har ingen sans for ikke-realistiske konstruksjoner for å fortelle en historie. Grier du ikke å fortelle historien i den virkelige verden, da skal du heller la det være. Problemstillingen Jeg skal dø, har jeg utnyttet livet fullt ut? må det da være mulig å undersøke uten å plassere deltagerne på et asyl med en salgs Dr. Menegele i bakgrunnen. Og, please, spar meg for klisjén det er alle på utsiden som er gale mens de på innsiden lever ut sine innerste ønsker og derfor egentlig ikke er gale.

Det beste jeg kan si om denne boken er at dersom du forsøker å forføre en kvinne skal du anbefale henne å lese denne for at hun skal forstå at du mener hun ikke bør legge hindringer i veien for fritt å leve ut sin seksualtet; md andre ord, ikke en særlig anvendbar bok! Utfordring blir å finne en bok som undersøker dette på en måte som jeg liker. Morgenbladet hadde en anmeldesle av en bok som het noe slikt som Opp til overfalten, og var skrevet av en serber; må undersøkes.

Eller med andre ord: Jeg anbefaler den ikke.

Bok: Underdog (og om golf)

Fra Torbjørn Flygts bok Underdog:

En annen som også er på vei i en helt egen retning, er Jerry WIlliam, allerede en liten businessmann med bestemte idéer. Holder med Leksand når alle vet at Brynes er best, har en Marklintogbane montert på en finérplate som kan felles ned fra veggen, og bare en sånn ting som at han er den eneste av oss som holder ut å samle på frimerker i mer enn et halvår, det burde jeg kanskje sagt tidligere, for det sier en hel del om ham, akkurat som det sier en hel del om oss som ikke var stanhaftige nok til å fortsette med hobbyen, som ikke fortsatte med en eneste hobbt i hele oppveksten, som aldri skaffer oss noen fritidsinteresse senere heller. Ikke engang for dens mest banale form, golf, klarer vi å oppvise en entusiasme som rekker lenger enn til et grønt kort og et svindyrt sett med køller som oppbevares på bettryggende avstand i kjelleren.

Det handler om å vokse opp i en anonym drabantby, om å være ung i et samfunn og et miljø som virker veldig ensrettende, og om kampen for å bli en egen person. Og man kan ikke nekte for at observasjonen om plassen golf har er jo ganske god; verdien ligger i observasjonen og formuleringen. Det er sikkert dem som mener han ikke har rett, men det er en annen sak.

Beklageligvis er oversettelsen dårlig (på norsk sier vi da vitterlig green card og ikke et grønt kort?). Ofte kjenner vi oss igjen i ideomene, vi som engang snakket flytende svensk. Det skal man ikke gjøre i en oversatt tekst.
Likevel anbefaler jeg boken.

DAB

På den tekniske siden: Jeg har kjøpt en Digital Audio Broadcast (DAB) radio. Den har ikke egen høyttaler så den skal enten plugges inn i en forsterker, eller med høretelefoner. Veier hundre gram eller deromkring, og lyden er upåklagelig.
Jeg trenger å kunne drive den fra USB-porten på min laptop. Det står 6V på inntaket, men kanskje kan jeg få den til å gå på de 5V jeg tror er tilgjengelig på USB. Eneste problemet er at jeg trolig må ta med fjernkontrollen for å kunne søke. Innebygget alarm har den også.

Prosjekt

I den grad det finnes fritid i dette livet (jeg lever) skal den i en (god) stund fremover fylles av et prosjekt: Bachs kantater. Ingen har vel hatt slik påvirkning på sin eftertid som Bach, og han kantater står i særstilling når det gjelder kreativ kraft.
Å skulle gi seg i gang med et slikt prosjekt alene er en betydelig utfordring; hvor skal man starte? Vel, hva med å starte med kirkeåret og oversikten over hvilken kantate som skal spilles på hver eneste søndag? Fra tabellen ser man at neste søndag skal jeg spille kantate 166 og kantate 108. Sidene viser til lange diskusjoner om kantaten selv, og forskjellige innspillinger. Det er også linker til selve musikken. I det hele tatt er innholdet på Bach Cantatas fantastisk.

Alt er likevel ikke som det skal; både denne og neste søndag er jeg i Brüssels. Derfor må jeg skrive ut kommentarene, og laste min maskin full av musikk slik at jeg kan lære noe nytt også på et hotellrom.

Endelig i orden!

Denne bloggen vedlikeholdes av Blogger.com. Jeg har (hatt) et komplisert oppsett med stabell-kulo.net kjørende i Zope på en maskin som allerede hadde Apache. Derfor har jeg bruke PCGI (dette var før FCGI eksisterte). Men port 21 på maskinen var opptatt så jeg har kjørt Medusa (Zopes FTP server) på port 8021.
Siste par ukene har de hatt en bug hos Blogger.com som har gjort at publisering av den genererte HTML ikke har fungert over 8021. Derfor, ingen oppdatering.
Nå har vi derfor konfigurert (enda) en IPv4-adresse til maskinen var, bundet Zope til denne (på port 80 og 21), og kjører utenom Apache. Når min DNS-tjener får oppdatert www.stabell-kulo.net til ikke lenger peke på 129.242.16.119 vil jeg igjen være en lykkelig mann.
Livet uten blog er trist når man har mye å klage over!
Jeg håper jeg kan slippe å bekymre meg om denne blog'en en stund fremover.

Vin: Amarone

Intet er som Valpolicella, og enda mindre er som Amaronen BG Bussola Amarone Valpolicella Classico (i parantes må det være lov å nevne at jeg ikke evner å finne denne vinen på Vinmonopolets hjemmesider selv om den naturligvis er kjøpt der; kanskje var det "lokalutvalg" eller noe i den gården). Vi hadde fra 2001, men jeg vet ikke om det spiller noen rolle.
Dette er den kraftigste vinen jeg noen sinne har smakt; den klokker inn på utrolige 16,5%.
Heldigvis hadde vi valgt valnøtt- og Gorgonzolasaus til pastaen og reinstek som secondo; noe lettere hadde tapt fullstendig mot denne kraftkaren. Faktisk hadde nok Fiorentina vært det riktige. Tidligere har det vært gjort eksperimenter som viser at Amarone e perfetto per il conversazione dopo pranzo og denne er absolutt ikke noe unntak. Anbefales på det varmeste.

Bok: En tid for alt

Jeg har nå lest de første 508 sidene av En tid for alt av Kalr Ove Knausgård; fullstendig bortkastede timer. Jeg flekket ut 379 kroner for denne mursteinene ene og alene fordi jeg ble så fasinert av hans forrige bok. Nå, 508 sider senere og bare 51 sider igjen, er jeg veldig skuffet. Når jeg leser tenker jeg hele tiden at forrige boks suksess har gått forfatteren til hodet; han tror at uansett hva vi skriver vil vi være interessert. Det er vi absolutt ikke. 100 sider om hvordan Noha bygger sin ark i en 1800-talls setting er ikke verdt papiret det er trykket på.

De siste 51 sidene inneholder det jeg trodde hele boken handlet om: Vankel. Jeg må ha en lang pause og legge tullet bak meg, før jeg begynner på denne siste delen. Uansett hvor god den er har jeg vanskelig for å tro at den oppveier 508 med tull. La oss vente med konklusjonen, men med ni tiendedeler ferdiglest vil jeg ikke bare ikke anbefale denne boken, jeg vil fraråde den.

Bok: Ormens veg på helleberget

Alt var ikke bedre før, og de som leste Saltbingen vet at å være fattig før var ganske ekkelt; enten man spiser fluepapir eller blir voldtatt i saltbingen er det noe dritt å være fattig. Døden er i nærheten hele tiden, og sterk Gudstor hjelper lite i møte med de rike og mektige. Tanum på Gardermoen hadde Svensk Uke så tittelen i tittelen på boken skal «veg» skrives «v\"ag» eller noe slikt. Uansett, jeg trenger ikke flere fattigdomsbeskrivelser nå. Torgny Lindgren fanger fint den håpløsheten som preger fattigdommen, men det hjelper ikke. Jeg orker ikke flere fler slike; jeg har forstått at jeg ikke vil tilbake til gamle dager.