Bodø

Jeg kjenner en reder, en som har gjort noe farlig og noe klokt. Det farlige er at Jeg binder opp mange penger, derfor kommer jeg til å endre meg. Dette er illusjonen de har de som kjøper årskort på SATS for å sikre at de tvinges av seg selv til å begynne å trene. Det kloke er å binde opp mange penger (les: stort konsum) i en Najad. Jeg er jo en havets mann, og lengter efter å besøkt Myken. Til høsten, til høsten.
Bildet er tatt av rederen, og viser hvordan Bodøs skjærgår kan se ut en dag tidlig i mai.

Link

Natt

Noen ganger når det er natt, men solen skinner, kan man lures til å tro at det er en sammenheng mellom det gode og det vakre. For at forskjellen skal komme frem: La det være klart at utsikten her fra Gime er vakker. Solen skinner på de mektige fjellene, sundet er blikkstille, og Tord Gustavsen fyller leiligheten med jazz.
Når man står der og beundrer utsikten kan det kanskje skje at blikket faller på termometeret. Eftersom det snart er 1. juni kan ikke én grad sies å høre med i det gode liv. Sorry to say it, but it is true!

Hva skal man si?

La oss for å kunne bygge en historie anta at en vitenskapsmann i mer enn ti år har brukt en litt sær og komplisert idé som kompass. Han har vært kaptein på en båt, og navigert seg rundt omkring i det realfaglige forskningsfarvannet. Hele tiden har kompasset fungert og gitt riktig kurs; dette skaper efterhvert litt tillitt til at kompasset er riktig, uavhengig av hvor mange andre som er enig. Anta videre at en annen vitenskapsmann ikke bare fatter interesse, men tilbyr seg å være overstyrmann; farten øker, men det gjør også treffsikkerheten. Kompasset svikter ikke; tvert imot: flere forbløffes over navigasjonsevnen.
Anta nå videre, ene og alene for historiens skyld, anta at noen sier Godt kompass dere har! Jeg vil gjerne lage slike. Dersom jeg legger 3,4 millioner kroner på bordet, tar dere med dere kompasset og blir Research Director og CTO på min båt?

Hva sier man da?

Sne

Det er nysne på fjelltoppene rundt byen.

Turforslag

Rundt 15. juni skal jeg kjøre fra Tromsø til Montemagno. Planen er noe slikt som å kjøre gjennom Sverige og overnatte i Østersund, eller deromkring. Til Gøteborg om eftermiddagen andre dagen, og Kielfergen til, vel, Kiel. Fergen går klokken 19 så vi vil ha god tid de to første dagene. Derefter én overnatting sør i Tyskland og ankomst Montemagno den fjerde dagen.
Dersom jeg greier å stappe alt i bilen og slipper den enorme tilhengeren kan farten økes betraktelig. I særdelshet: Erfaring tilsier at jeg kan kjøre fra Kiel til Montemagno på én dag.
Første uken i august, eller deromkring, er det retur for den som måtte ønske å se Europa nedenifra og oppover istedenfor ovenifra og ned.

Dersom du betaler dine egen utgifter kakn du sitte på gratis, hele eller deler av strekningen. Det er ikke mer enn 4.300 kilometer én vei.

Deprimerende lesning

I mars/april nummeret av Foregin Affairs kan man lese artikkelen Sinking Globalization av Niall Ferguson; det er deprimerende lesning.
Han påpeker at det var fem viktigste utviklingstrekkene som førte til det globale kollaps efter første verdenskrig. Verden ikke kom seg på fote fra dette kollapset før på 50-tallet. De samme fem trekkene ser vi i dag. I tillegg: De mekanismer man skulle tro forrige runde hadde lært oss må være på plass for å dempe sjokket, eksisterer ikke.

Scenario: Kina rasler med sablene ovenfor Taiwan. USA blåser i barten. Kina tilbyr noen av sine hundrevis av milliarder med dollar på verdensmarkedet; husk: 25% av all sparing i verden gjøres nå i dollar for å finansiere det amerikanske underskuddet! Kinas storsalg av dollar fører til et markert fall i kursen. En (god) del av verdens finanskonsern blir bekymret og vil gå fra doller til Euro/gull/whatever. Dollarkursen faller som en sten; det finnes ingen realøkonomiske støtteordninger på dollaren. Panikk bryter ut: Norge (for eksempel) ser at oljeprisen i forhold til norske kroner faller til en tredjedel, og vil ha oppgjør i Euro/gull/whatever. Dette forsterker flyken fra dollar, som......og Kina inntar Taiwan. Et utenkelig scenario?

Alternativt: Kongehuset i Saudi Arabia ser ut som noe resten av verden kvittet seg med da vi avviklet Middelalderen; du skal være meget kongetro for å ville satse pengene den veien. Anta en (ny)islamistisk revulusjon av det slaget vi så i Teheran i 1979. Anta videre at fordi USA trofast støtter Israel uansett hva som skjer der i gården, bestemmer de nye herskerne seg for å selge sin olje i Euro. I Østen blir man bekymret, og velger å veksle noe av den 1.1 trillion dollar man har inn i Euro for å kunne kjøpe olje. Kursen starter å synke....og Kina inntar Taiwan. Et utenkelig scenario?

Ferugson spør: Er det noen som tror Kina blir mindre lysten å på Taiwan fordi om de tilfeldigvis sitter på noen milliarder dollar?

Link

Bok: Long Way Round

Har man penger, og er filmstjerne slik at man kan ta seg litt fri fra tid til annen, da kan man jo kjøre verden rundt på motorsykkel. Det er to ting å si: Først og fremst er det liten sammenheng mellom det å være filmstjerne å det å formulere teksten i en bok; ikke helt vellykket. Dernest: Hva velger man når man skal kjøre jorden rundt om ikke en BMW R1150 GS?
Selv om de var valgt riktig motorsykkel, og jeg selv godt kunne ha tenkt meg å (ha råd til) å kjøre jorden rundt, er det som en reiseskildring i MC-Avisa på steroider. 40-årskrisen Par Excellence. Men, bevares, underholdenede.

Link

Midnattsol

Eftersom det er natt til 22. mai vil jeg tro det er årets første midnattsol jeg har utenfor vinduene.

Strøm

De grønne søylene vister strømforbruket i huset da det var utleid (2002). De grå viser året 2003. Første del av året var huset utleid, andre delen bodde jeg her. De blå viser 2004 og de røde så langt i 2005.
Spørmsålet er: Er halve strømforbruket et tegn på at nå er her bare halvparten så mye moro?

Relasjoner

G. Batesons sa

You don't have five fingers on your left hand, you have four relations between fingers. The only things that exists are differences, and information is the differences that makes a difference.

Så, for å se hvordan det egentlig er her i Tromsø kan vi se på relasjonen mellom bildene tatt 16. mai i Montemagno og 17. mai i Tromsø. Kommentarer er vel egentlig ikke nødvendig.

Om det Vakre

Hustruen er jo det og den vakreste som finnes. Men det er ikke rimelig å sammenligne hennes skjønnhet med den man finner, for eksempel, i musikk. Et viktig spørsmål er derfor: Hva er det vakreste stykke musikk som finnes?

Hva med Wohin soll ich fliehen hin? (Cantate BWV 5)? Teksten er slik:

Ergieße dich reichlich, du göttliche Quelle,
Ach, walle mit blutigen Strömen auf mich!
Es fühlet mein Herze die tröstliche Stunde,
Nun sinken die drückenden Lasten zu Grunde,
Es wäschet die sündlichen Flecken von sich.

Dette synges så uendelig vakkert av tenoren i kantatens tredje del.
Den femte kantaten skal spilles den 19. søndag efter Trefoldighet (som er 22. mai i år); vi må altså vente til 19. oktober for å lytte til den.

Du finner mer informasjon om Bachs kantater i sin alminnelighet og om det Lutherske kirkeåret og bruken av kantatene i særdeleshet ved å følge linken nedenfor.

Link

Carpe Diem!

I Italia har de som i mange andre land et todelt parlament; et underhus og et overhus. Det siste er fylt opp med senatorer. For å sikre stabilitet og forhindre rask maktovertagelse av den typen Mussolini fikk til, er den (god) del av senatorene valgt på livstid. Det at de ikke kan avsettes gjør at selv en (meget) dramatisk endring i folkemeningen ikke uten videre gir dramatiske endringer i lovgivning. Tregheten skal sikre en viss eftertenksomhet. I praksis, derimot, sikrer den at nødvendige endringer ikke kan gjennomføres fordi «gamle menn» blokkerer det hele.

Slik er det med oss mennesker også: Hvordan vi har hatt det brukes som viktigste fixpunkt når vi skal stake ut kursen, heller enn hvordan vi kan få det. Erfaring sitter godt fast, mens forventning lett lar seg rokke. Resultatet er at vi stort sett fortsetter som vi stevner.
Men ikke alltid: Det er åpenbart mulig med raske endringer. Det eneste som kreves er mot. Mer er det vel ikke å si om den saken.

Mens jeg skriver dette hører jeg på Leonhardts innspilling av Bachs tolvte kantate (Weinen, Klagen, Sorgen Zagen; skrevet for tredje søndag efter påske (17. april i år)). Det vil si: for resten av livet skal jeg forsøke å knytte denne kantaten til viktigheten av beslutningen i relieff mot den mengden praktiske vanskeligheter som gjør at man ikke greier å skifte kurs selv om man ønsker.

Alea jacta est!

En bok på 17. mai

Hva skal man si om en bok som starter slik:

This is a story about a man named Eddie and it begins at the end, with Eddi dying in the sun. It might seem strange to start a story with an ending. But all endings are also beginnings. We just don't know it at the time.

Det er 17. mai; uten å bli nostalgisk er det jo mulig å se noen år tilbake.
I fjor holdt vi en veldig lav profil, for i forfjor var vi jo involvert i det ene og det andre. Så i år flagges det ikke i Montemagno på 17. mai. Men i år, derimot, skal jeg tilbringe 17. mai på reise.
Å reise på 17. mai er mer dritt enn andre reiser. Saken er at mens andre går i bunad står man der på bussholdeplassen i komfortable men noget uelegante reiseklær. Mens barna klamrer seg til en is holder man fast på ryggsekken. En i sannhet patetisk figur. Kanskje burde jeg lese Hamsuns Mysterier på nytt? Hva annet kan man trøste seg med å lese. I går var det The five people you meet in Heaven av Mitch Albom. Åpningen er jo allerede presenter; ikke noe å si på ambisjonsnivået! Boken handler om hvordan det er i Himmelen

People think of Heaven is a paradise garden, a place where they can float on clouds and laze in rivers and mountains. But scenery without solace is meaningless.

Mens bokens handling utspiller seg i Himmelen handler den naturligvis om noe helt annet. Spørsmålet er: Kan man ha et meningsløst liv?

"Wait," Eddie said, pulling back. "just tell me one thing. Did I save the little girl? At the pier. Did I save her?"
The Blue Man did not answer. Eddie slumped. "Then my death was a waste, just as my life."
"No life is a waste," the Blue Man said. "The only time we waste is the time we spend thinking we are alone."

Fortreffelig!

Handlingen foresår som sagt i Himmelen, men tema er å vise at uansett hvor anonymt og lite spennende den som lever livet tror det er, så har alle betydning for andre. Men vi kan jo ikke vite hvordan vi innvirker på andre, så vi må vente til vi dør med å få vite det.
Boken anbefalse.

Mer grill

Marine er på besøk, og ingenting gleder gamle (!) foreldre mer. I kveld er det skal vi igjen være tolv til middag; som vanlig skal det grilles.

---

Middagen er ferdig. Tolv sprengmette gjester. På tide with a career move?

HotSec'05

HotSec'05 har så langt vært en kjempesuksess; skarpe hjerner med stor entusiasme er det man trener å få på besøk. Det er alltid fasinerende å se hvilken kreativitet det er mulig å utløse når man legger forholdene til rette for dét, og ikke tenker på andre tind. I særdeleshet: Ingen tanker om politisk korrekthet. Vi diskuterer hva vi skal kalle høstens arrangement; HotSec'05 er oppbrukt: Kanskje "The Autum HotSec" eller AuHotSec; Den velutdannede leser vil vite at dette passer godt med gullstandarden i design av distribuerte systemer.
Den som ikke er her kan angre!

Jordbær

Fordi man er landsdelspatriot, fordi man er EU-motstander, fordi hjemme er alltid best, fordi man ikke vet bedre men gjentar det man har hørt så mange, mange ganger; uansett årsaken: De jordbærene man kjøper i Italia, som har vokst i Calabria, nå i midten av mai, står ikke tilbake for dem man kjøper i Tromsø i august.

Om en halv time beynner HotSec'05.

Grillselskap

Lørdag kveld skal vi ha en liten middag i haven.
Vi starter med et bredt utvalg antipasti fra Toscana (pølser, marinerte grønnsaker, oliven, og så videre); til dette serverer vi et glass godt italiensk øl (eller to).
Vi beveger oss til grillen, og starter med litt magert svinekjøtt, følger opp med de herlige toscanske pølsene (salsicce), og avslutter med Bistecca Fiorentina; til det grillede kjøttet serverer vi en fyldig salat, stekt paprika, brød, og skyller ned med noen forskjellige røde viner fra Toscana.
Vi vil ha et utvalg dolce: Valgets kvaler vil være mellom et sett oster fra Toscana sammen med en kraftig Chianti Classico, stracchino med de deilige pærene til hvilket vi serverer en Moscato d'Asti, samt cantuccine e vino santo; ved nærmere eftertanke: Forsøk alle sammen!
Derefter kaffe og et godt utvalg av grappa, Cagnac, et cetera.

Du er hjertelig velkommen; dersom du er forhindret: middagen vil bli behørlig omtalt her.

Fiorentina

Litteratur er ikke bare om å underholde. Det som gjør at litteratur er anderledes enn annen underholdning er vel at man underholder ved å diskutere viktige ting. Dagens diskusjon om Fiorentina starter med to sitater fra dagens bok.
Det første er en heftig første setning i en tykk roman:

Love is not the greatest glue between two people. Sex is.

Dette følges så opp med følgende kraftsalve

And I did what I did [leave her] because by then my body had turned against hers; and anyone who has streached and plumbed both mind and body will tell you that the body, with its many nagging needs, is the true engine of life. The mind merely steers a path for it, or consoles it with high-sounding homilies when there is no path to be found.

Den godeste Tarun J. Tejpal gir seg ikke, og første avsnitt slutter slik:

When I see clergy---Hindu, Musli, Christian---rail against the instincts of the body, I see men who are lost and angry and frustrated. Unable to locate the glories of the body, unable to locate the path to surpassing joy, they are resolved to confuse all other journeymen. Those who fail to find their sexual synapse set our mind and body at war against each other. I agree there are truly spiritual, just as there is the one-horned rihno, but they are few and far beween and easily identifiable. For the rest of us, the body is the temple. The truth is godhead is tangible. Smellable. Tasteable. Penetrable. The morning I woke up and felt no urge to slide down her body and inhale her musk I knew I wasw in touble.

Slik, og ikke mindre, begynner boken The Alchemy of Desire. Hva annet kan man gjøre, da, enn å spørre seg selv: Dersom, hun ikke lenger ville ha sex med meg, hvor lenge ville jeg fortsette å elske henne? For ordens skyld må jeg få bemerke at problemstillingen ikke er relevant. Men, uansett, en bok som starter såpass heftig har et potensiale for spennende opplevelser og kraftfulle refleksjoner. Jeg har lest tyve sider, og allerede begynt å reflektere over livets mysterier; ikke dårlig for en bok fra en annen kulturkrets. Bildet er forresten tatt under dagens middag; les videre og lær mer.

En annen måte å tilfredstille kroppens nagging needs er naturligvis å invitere ti damer fra Hvaler (det er i Norge) på Fiorentina.Som enhver kan se så starter det hele med grillede og marinerte melanzane, carciofi i olje, cipolla rosso in olio og gønne oliven; til dette et glass øl. Derefter fire kilo Bistecca Fiorentina (kjøtt fra Chianina, no less!) og halvannen kilo med de herlige toscanske tykke pølsene, salat of ruccola med tomater og mozzarella, grillet cipolla, og valget mellom en flaske Brunello di Montepulciano, to Vino Nobile di Montaltcino eller en helt ordinær Chianti Classico. Til slutt stracchino med pære sammen med en Moscato d'Asti, peccorino stagionata med en Chianti Classico Riserva fra 1994, eller helt enkelt cantucini e vin santo. Så, helt til slutt, litt San Boca og en dråpe hjemmelaget limoncello.
Not too bad.

Hjemme!

Toscana er ganske bra, Pisa ikke så verst, Montemagno er OK. Men Hustruen, hun er fantastisk. Så enkelt, og så vanskelig er det.

Bok: How we are hungry

Noveller er vanskelig stoff; jeg er glad jeg ikke forsøker å leve av å skrive noveller. Å gjøre det mulig å lære å kjenne en person, eller å kjenne seg igjen i en situasjon, alt dette på noen få sider. Ikke bare skal forfatteren være språklig anorektisk, men også beholde formen slik at innholdet kan utvikle seg. Samtidig er mitt krav at observasjonene skal være presise, og vise meg noe jeg ikke har sett selv; faktisk er det slik at jeg er villig til å lese en hel bok om jeg får som betaling bare en eneste presis observasjon. Her er fra dagens bok:

Was she in any way saddened by the predicatability of the outcome? Was it unromantic? She decided that it was not. Sex and things like sex---things people pretend they reget---weren't aboout a decision made in a heated moment. The decision is made when you leave the house, when you get on a plane, when you dial a number

Så lett kan vår svakhet fanges (things people pretend they regret---fantastisk!). Vår vilje og evne til å rasjonalisere våre feiltrinn. Eller om mannen som lager uthus for å vise hvor mye han elsker Hustruen:

So when she is gone during the day, and the air is gray and dense and snow falls like ash, he works quickly, trying to get the foundation done. Once he's finished with the foundation, he decides that to impress her---and he wants to impress her in some way every day and wants to always want to impress her---he will need at least three walls up on the house by the time she gets home.

Slik skal det skrives, ikke sant? Serlig fordi jeg ønsker at jeg alltid vil ønske å gjøre inntrykk på Hustruen.
I morgen reiser jeg til Marine og fredag er det lunch i haven i Montemagno. I helgen vil jeg spise Fiorentina, drikke Amarone, og se solen skinne på Hustruen. Så enkelt, og så vanskelig, er det.
Før jeg blir distrahert: Boken anbefales.

Sol, men ikke sommer

Her er det to ting å bemerke: Det er helt riktig at jeg syter over Nord-Norge. Men dette bildet er for å vise at når man våkner klokken fem kan det være ganske vakkert også i Tromsø. Det andre som er verdt å merke seg er at det ikke er hvitveis som gjør fjellene hvite i begynnelsen av mai. Men, når sannheten skal frem, så skal det bemerkes at jeg så en krokus i dag. Uansett: Fredag skal jeg spise lunch i Montemagno. Da kan sneen ligge så tykk den bare vil her oppe.