Langt

Turen derfra og hit gikk forbausende smertefritt. Faktisk kjørte vi 4.113 km på bare 74 timer. Inklusive to overnattinger, ferge fra Danmark til Tyskland, måltider, og så videre. Det gir 55 km/t i snitt, hvilket er meget bra over en slik formidabel distanse. Men det er kanskje grunn til å minne om at det koster på mange plan: Bildet viser frokosten som inntas i Køge (utenfor København) klokken åtte om morgenen, nøyaktig ett døgn og nesten 1.800 kilometer efter avreise fra Gellivarre. Ikke var prokosten god, men den var dyr, og det eneste jeg kunne tenke på var en dusj. Som jeg ikke fikk før Baden-Baden (av alle steder!) nøyaktig 12 timer senere. Forøvrig på samme lille Gasthaus som Lillegull og jeg overnattet på da vi tok samme turen for ett eller flere år siden.Videre kan man, dersom man ikke har sans for det uvante, tro at å kjøre på tyske Autobahn er kjedelig. Det er det altså ikke; se bare på bildet. Få ting er så utfordrene som å holde seg våken gjennom tusen kilometer på to-, tre- og firefils motorvei. Særlig når temperaturen går skikkelig oppover. Hvilket gjør at man kjører med takluken åpen, som igjen sikrer at man blir uopprettelig solbrent på skallen.
Eller, med andre ord: Jeg er på jakt efter en co-pilot som kan være like nyttig som den co-piloten som fikk sin utdannelse på vei sørover. Husk: Å kjøre nordover er mye mer utfordrende enn å kjøre sørover!

Montemagno

Endelig er det mulig å se Montemagno fra luften. Som alltid er det Google som viser vei.

Link

Bok: Ingen

Jeg ønsker å lese, men har ikke tid. En roman eller to per uke bør være det minste man bør ha av mentalt påfyll. Håper jeg greier å prioritere å lese nå jeg endelig kommer hjem. Jeg har jo et herlig bibliotek så utfordringen ligger ikke engang på det ytre. Dermed blir det ende vanskeligere å ikke gjøre det som må gjøres; livet er lettere når man kan skylde på andre for egne unnfallenheter.

Sommeren kom i går; den som intet våger, intet vinner: De som arrangerte Mandelakonserten vant stort. Akkurat nå er her både godt og vakkert; synd det ikke er en stabil tilstand. Jeg gleder meg på en nær uanstendig måte til å komme hjem.

Link

Surt?

Det første som er surt å ha så mange urettede eksamensoppgaver at man må være på kontoret på en lørdag fra klokken syv (vi snakker om den syv som skrives 07 og ikke 19). Eneste trøsten er at jeg kan spille musikken høyere enn på hverdager. Som alltid henter jeg ned Alltid Klassisk med min stilige DAB radio, forer det analoge signalet inn i min Mac, derfra videre til min NAD 3020A (klassisk musikk i klassisk elektronikk :-).
Det andre som er surt er orginalinstrumenter. Jeg kan forstå at musikere gjerne vil spille på dem, i en innlevelse av hvordan musikken egentlig skal være. Men jeg er overbevist om at dersom moderne materialer og stabil stemming hadde vært tilgjengelig på Mozarts tid, da hadde han byttet ut de gamle instrumentene med nye. Det høres surt ut, og jeg liker det ikke. Og mens vi er i det sure hjørnet: Samtidsmusikken vil bli kastet på historiens skraphaug; hvorfor vente? Jeg vet inderlig godt at hva folket mener ikke teller i kvalitetsvurderingen ("Milliarder av fluer kan ikke ta feil: Dritt er godt!"), men mens Grieg vil bli husket vil Valen bli glemt. Om du sier "Hvem Valen?" er jeg fornøyd.
Det som ikke er så surt, er at været i dag ikke er så, vel, surt.

Link

Fyrstikker

Det er jo størrelsen det kommer an på, selv om det i henhold til familiens psykiater i beste tilfelle skal betraktes som en bonus. Men når man studerer en 1GB iPod sammen med en fyrsikkeske av den trauste typen, da må det være på sin plass å spørre om fyrstikker virkelig må være så store.
Jeg husker godt fra gamle dager at det å mangle fyrstikker når man faktisk har husket å kjøpe sigaretter ikke var så gøy. Men det virker som om jeg kan bli like avhengig av min iPod som jeg engang var av å ha fyrstikker i nærheten. Kanskje er det en trøst i at den er like god selv om den er mindre? Neppe.

Link

Lørdag

Det er mange bedre måter å tilbringe en lørdag på, men å starte med en gåtur til byen i strålende sol er ikke så verst. Det man gjør i byen er naturligvis å kjøpe MC-Avisa. Sammen med en Grolsch er kvelden reddet. Det tar noen timer å pløye gjennom avisen, drikke en boks øl, og drømme om en ny tur til Dolomittene.

Mens vi snakker om Dolomittene: Se på kartet og reflekér over hvordan de veiene er på motorsykkel. Jeg studerer kartet for å finne en rute hvor det er mulig å få (mer enn) 10.000 høydemeter på én dag (uten å kjøre samme strekning mer enn én gang). Sirkelen kartet viser, fra øvre-venstre mot klokken gir oss følgende rute: Pian de Gralba (1780), Passo di Stella (2213), Canazei (1925), Passo di Porodi (2239), Arabba (1602), Passo di Campolongo (1875), Corvara di Badi (1555), Passo di Gardena (2121) og ned igjen til Pian de Gralba. Denne lille biten ugjør 3.170 høydemeter på 84 km utkjørt distanse. Hver eneste meter er (tildels én kilometer) høyere enn det såkalte "høyfjellstrekket" over Valdresflya.

Når man drømmer om å kjøre motorsykkel, da må ukens kulturelle innslag (det vil si Morgenbladet) vente til i morgen (søndag); Samtiden, som jeg har så mye glede av, kommer jo bare hvert kvartal.
Det skal ikke stikkes under en stol at en lørdag med Hustruen hadde vært bedre, men det må vente enda to uker.

Link

Bakdel

Sengeliggende hele dagen med intense ryggsmerter. Det eneste positive man kan hente ut av noe slikt er en økt forståelse for hvliken drittskjebne det vil være å bli pleietrengende. Hvilket ikke er så stor trøst når man ikke greier å reise seg. I det hele tatt: Dritt.