Verktøy

Det er helt åpenbart feil at jeg har en mirakelmann som redder meg når jeg roter meg inn i problemer. Jeg har to! Her ser vi kalipperen til bakbremsen på en 1992 Audi Avant 2.5TDI. Legg merke til at den er montert, og at røret som ligger ved siden av egentlig er et spesiallaget verktøy for å kunne skru inn stemplet samtidig som man presser det inn. Tappene på røret passer inn i sporene på toppen av stempelet. Det tar bare noen minutter å sette sammen kalipperen når man har det rette verktøyet.
Det viktigste i møte med virkeligheten er å huske at ingen utdannelse i verden kan måle seg med talent: Selv om det er innenfor min rekkevidde å lage verktøyet er det ikke det å se hvilket verktøy man må lage for å få jobben gjort. Om det hele er tett, og om stempelet nå slipper gjenstår å se. Men jeg skal kanskje ta en titt på den andre når jeg først er i sving. Det er ikke hver dag jeg kan svinge meg med hjemmelaget spesialverkøy.

Slime

Hva er den riktige holdningen til å programmere? Ett forsøk leveres av slime. Når emacs er klar og forbindelsen er opprettet skriver slime "Connected. Tage, this could be the start of a beautiful program.". Dette velkomsthilsenen er i seg selv nok til at jeg forstår at denne programmeringsomgivelsen er for meg. Jeg gleder meg til å lære mer om den. Kanskje jeg til og med kan greie å skrive et vakkert program; det er ikke lett!

Link

Kalipper

Med en doktorgrad i ingeniørkunst skulle det bare mangle om jeg ikke synes det er festlig med mekanikk. Her er en kalipper (venstre, bak) som er under behandling, sammen med 280 kroner i nye pakninger. Jeg liker kombinasjonen av uhyre små marginer (det skal være tett også når den veltrente eieren legger sine 110+ kg på pedalen) og meget kraftige komponenter som skal tåle enorme påkjenninger.
Bremsene holder jeg meg vanligvis unna, men en ny kalipper koster en liten formue og problemet er bare at stempelet hadde satt seg fast. Man kan ellers undres på hvor varmt det blir der i gården dersom man reduserer hastigheten fra 200 til null på en tysk Autobahn.

Syt og klag

Den tekniske mirakelmannen som løser opp i de fleste floker jeg vikler meg inn i, sa i dag at jeg ikke skulle klage over været. Det er nemlig ikke noe annet sted på 70 grader nord det er så varmt som her, vi har all den nedbøren som resten av verden lengter efter, og vi har vannressurser man andre steder i verden går til krig for å få kontroll over. Han har naturligvis rett, og jeg lover at jeg fra nå av ikke skal syte og klage over været.

Derfor kan jeg fortelle at eftersom vekstforholdene synes å være idéelle har (u)gresset i haven på to måneder vokst mer enn jeg setter pris på. Det er alt for mye til å angripes maskinellt, og jeg har nå slått (med ljå) circa en femdel av "plenen". Heldigvis regner det fremdeles, så jeg får skikkelig med trening; det er tyngere (og derfor mer effektiv trening!) å slå når gresset ligger vått mot bakken.

Bakgrunnen for denne plutselig interessen for å forbrenne kalorier skyldes at min ytterst diskré svigermor spurte om jeg hadde fått mye god mat i Italia. Jeg vet ikke riktig hva som satte henne på tanken, men, som sagt, det er bedre med vått gress enn med tørt. Tyngere å bære vekk er det også; brillefint!

På en annen front har jeg vært vitne til et forbløffende tilfelle av handlingskraft. Geirete satte plutselig foten ned, og har gjort meg syk av misunnelse ved å handle inn en båt som faktisk kan brukes til det som er mitt private prosjekt: Besøke alle steder i Norge det er mulig å komme til med båt. Når planlegger ikke de det som trolig vil sette Odyséen i skyggen, men jeg er ikke mindre misunnelig av den grunn. Jeg beundrer både kraften i handligen, og at haun kjøpte en båt og ikke, for eksempel, et gammelt skur på Finnsnes.

Nedfrysning

Nedfrysningen er alltid smertefull, og det er ingen grunn til å forvente at den skal være noe lettere denne gangen enn det den har vært alle de andre gangene. Men begge turene i år har gått helt smertefritt.

Av alle verdens veier er det tre som teller: Over San Gottardo, San Bernardino, eller Brennero. Fordelen med San Gottardo er at det er motorvei helt frem til tunnellen på begge sider. Fordelen med Brennero er at det ikke er tunnell i det hele tatt. Denne gangen valgte vi San Bernardino. Vi så ingen hunder (Sankt Bernhard heter passet på den tyske siden), men derimot en meget svingete og smal motorvei. På andre siden er det bare det vi kan kalle en riksvei, og man må passere gjennom Østerrike når man passerer Bregenz. Dette siste betyr at man egentlig trenger å betale motorveiavgift også der. Uansett, det er likevel kortere.
Ruten Tromsø - Kiruna - Riksvei 45 - Malmö - København - Puttgarden - Basel - San Gottardo - Montemagno er 4.113 km. Nå vet vi at ruten Montemagno - San Bernardino - Bregenz - Puttgarden - Helsinør - Helsingborg - Oslo - Tromsø er 3.900 km. Jeg vet ikke hvorfor, men det var nesten ikke trafikk i det hele tatt på Autobahn No. 7 som går nordover. Bildet viser Alpene, sett fra sørsiden av San Bernardino.

Bildet av speedometeret er ikke tatt av sjåføren (som var opptatt med å følge med på trafikken), men viser at min gamle Audi ikke har noen problemer med å følge med flyten i trafikken selv om den er lastet. Av tekniske kommentarer må det bemerkes at kilometertelleren ble skiftet ved 212.000 km, og at det er kult med en motor som ikke trenger mer enn 3.400 rpm ved 200 km/t. Bildet viser også effekten av at jeg vasker bilen hvert eneste år, enten det trenges eller ei, men at jeg glemte det i fjor (og hadde ikke tid i år).Forbruket av diesel ser ut til å ligge langt under literen.

Nedfrysningen gikk helt uten problemer. Været var helt utrolig: Det var overskyet fra første stund. Min co-pilot hadde anskaffet seg en GPS, og damen var god å ha ved flere anledninger. Særlig når farten er høy er det veldig greit med noen som minner om at om to kilometer skal det svinges til høyre. I høy fart forsvinner to tusen meter på circa 30 sekunder, så varsel på forhånd er greit. Senker stresset, med andre ord. Ellers vet vi nå at det er det lett å transportere et oljefat bare bilen er stor nok.

Det er to rekorder knyttet til reising denne sommmeren: Nedover greide vi hele strekningen på 74 timer. Oppover greide vi en gjennomssnitthastighet over turens første 12 timer på 95 km/t; dette inkluderer kaffepauser og passering av Alpene ved San Bernardino. Uansett: Takk til begge mine co-piloter for forbilledlig innsats!

Da jeg kom tilbake til Tromsø fant jeg et brev hvor Biltilsynet skriver at verkstedet hvor jeg gjennomførte EU-kontrollen ikke hadde rapportert inn kontrollen, og at kjøretøyet derfor skal avskiltes som følge av manglende kontroll. Eller med andre ord: Hadde jeg blitt stoppet i Østerdalen hadde jeg hatt et problem av dimensjoner.

Utrolig men sant: jeg fyrer i peisen for å få varme i huset.

iPod

Hvorfor kan man ikke skifte batteri i en Apple iPod? Her er en teori jeg tror på

My theory is that it's because Apple didn't want to mar the otherwise perfectly smooth, seamless surface of their beautiful, sexy iPod with one of those ghastly battery covers you see on other cheapo consumer crap, with the little latches that are always breaking and the seams that fill up with pocket lint and all that general yuckiness. The iPod is the most seamless piece of consumer electronics I have ever seen. It's beautiful. It feels beautiful, like a smooth river stone. One battery latch can blow the whole river stone effect.

Dersom du tror at samfunnet kunne ha godt av å sette pris på de beste andre steder enn bare på idrettsbanen vil du like Hitting the High Notes av Joel Spolsky; følg linken.

Link

Skummet melk og annen drikking

Familiens budeie forteller at det beste melkeskum som finnes, er det som kommer ut av separatoren. Det vil si, den skummede melken. Er det virkelig derfor det heter skummet melk?

Aftenposten skriver på torsdag 28. juli at Røde Kors får stadig flere henvendelser fra barn som vil snakke om foreldrenes og egen alkoholbruk. Dette er støttet av en reportasje fra en norsk kjernefamilie: Ole Inge Bekkelund og Hilde Berger blir intervjuet. Hva de sier reflekterer det aller verste i norsk kultur:

Moren mener det er utrolig viktig å vise barna at det er mulig å ha det hyggelig uten alkohol, og ingen av dem opplever at de forsaker noe ved å være måteholdne når de er sammen med barna.

Er det ikke slik at barn i utgangspunktet lever i en verden uten alkohol, og derfor meget vel vet at det er mulig å ha det hyggelig uten å drikke seg full? Barn liker hverken øl eller vin og de vet ikke hvordan man hygger seg med drikke, så hva er det moren sier til barna? Norsk drikkemønster tatt med i betraktninten, burde hun ikke sagt noe slikt som "Det er utrolig viktig å vise barna at man kan kose seg med alkohol uten å drikke mye.".
Uansett, videre sier moren følgende

Hvis de får besøk av slektninger som vil hygge seg med øl, så venter de til barna har lagt seg.

Er det slik at å se noen drikke et glass øl har en annen effekt på et barn enn å se noen drikke et glass hvit vin? Eller sier hun noe annet, noe om mengden? Eller kanskje mer presist noe om manglende måtehold hos noen av slektningene? Til slutt

Barna skal ikke lære å drikke av oss, slår moren fast.

Hvem skal de lære det av da? Barneombud Reidar Hjermann sier det slik

Det er uproblematisk å snakke om hvilke positive sider alkoholholdige drikker har. Alkohol er lovlig, og alkoholen kan være positiv i moderate mengder til riktig tid for noen voksne mener Hjermann.

Det er deprimerende å komme fra en kultur som har et tvangsmessig forhold til alkohol.

Bok: Viner til begjær

En venn sa engang at livet er for kort til ikke å ha minst 245/40 på 18 toms felger. Selv synes jeg livet er for kort til å drikke dårlige viner. To that end er jeg nå eier av et eksemplar av i Vini intelligenti del Gambero Rosso; Grandi vini italiani fino a 25 euro. Det er dog med skam jeg må melde at av de 45 Toscanske har jeg ikke forsøkt en eneste en; her er det rom for forbedring!

Link

Tur

Hva er vel bedre en fredag eftermiddag enn en tur til Pian del Bosco? Vi startet med antipasto della casa, efterfulgt av tagliatelle con funchi purcini. Som secondo hadde Svein Are scallopine al limone mens jeg tok filetto de manzo con pepe verde. Vi rundet av med sorbetto di limone, og en dupp ved svømmebassenget.
Lunchen var uten tvil verdt de 600 km vi måtte betale. Perticara er merket med (4) på kartet.

Link