En verdig slutt
Alt tar slutt. Utfordringen er å sikre at slutten blir like god som man husker at det engang var; jeg har heldigvis glemt alt slitet, kulingen, alt regnet, all sneen, og så videre. Så hvordan sikre at selve slutten ikke blir som det var, men som jeg tror det var? Og hvor er det nå jeg har vært? Sentralt i fortellingen om mitt opphold i Nord-Norge er Lyngøya som mål og Gåsvær som stoppested. Bildet viser meg på Lyngøya i dag; i bakgrunnen domineres av Ringvassøya men helt til høyre ser vi Kvalsundet, den nordligste av Kutungan (grusomt navn!), Gåsvær og innerst en snipp av Kvaløya. Det er tre hus her ute nå, og ett naust. Det er det hele. Dette stedet er rett og slett ubeskrivelig vakkert! Det ser kanskje ikke ut som om det er veldig langt til land, men det er det.
Det er ikke vanlig (i det minste ikke for meg) at man kan finne så godt sammen som det Merete og jeg gjorde for denne turen. Hun er reder men ikke riktig så båtvant at Lyngøya er et naturlig mål for en tur; jeg eier intet, særlig ikke frykt for naturkreftene eller skam til å innrømme manglende båtvane. Dermed fremstår Lyngøya som det perfekte sted å sette seg ned i solveggen og snakke om helt nye tanker vi har tenkt siste tre måneder (deprimerende få!). Uansett hvor flott og spennende jobb man har så er alle tankene som tenkes (eller i det minste de fleste) variasjoner over samme tema. Min eneste nye siste tre måneder har vært "Nå er det nok!" Men, uansett, hun skal selge båten. Derfor er det meget mulig at dette var hennes første og siste besøk på Lyngøya.
Det er bemerkelsesverdig, men det besøket her ute som jeg husker best var sammen med Henning på 17. mai, ett år på midten av 90-tallet (jeg husker med andre ord ikke hvilket år, men gjetter på -94 eller -95). Da var været like godt som nå, men enda stillere. Dengang rodde vi nemlig over til Lille Lyngøy! På den andre siden drar man ikke til Lyngøya medmindre være er utsøkt, så kanskje er det ikke så underlig likevel.
Min nye tanke er at jeg ikke greier å realisere et liv sammen med Hustruen samtidig som jeg bor i Tromsø. Resultatet er alt, alt for mye reising, for lite tid hjemme (med det stresset som følger av det), og ingen tid eller interesse for å skaffe meg et hyggelig sted å bo i Tromsø; mine to kontorer blir der jeg i praksis bor. Så isteden for å få det beste av to flotte steder, får jeg det verste. Da jeg kom fra Italia i 2003 var planen at jeg skulle vikle meg ut av ting og tang. Isteden har jeg viklet meg stadig lengere inn; jeg er trolig ikke typen til å vikle meg ut. Derfor må jeg endre rammevilkårene: Nå skal jeg bo hjemme, og alt det jeg er viklet inn i som ikke lar seg kombinere med det enkle faktum at jeg vil bo hjemme som alle andre, det må jeg avvikle. Utfordringen blir å finne de tingene som lar seg drive videre; her må jeg være kreativ. På den andre siden: Om jeg utsetter det ett år til, blir det bedre da? Kommer jeg til å ha færre greier på gang? Neppe! Jeg kan like godt gjøre det nå som å utsette det. For jeg er veldig, veldig sliten, og kjenner at jeg nærmer meg hva jeg kan greie; jeg vet så inderlig godt hvor dette kan ende! Bedre da å avslutte på en skikkelig måte, selv om det skjer litt brått.
Mens Lyngøya alltid har ligget der i det fjerne som et Soria Moria jeg har lengtet efter, har Gåsvær vært det naturlige stoppested. Her har jeg mange ganger sovet efter å ha spist for mye småsei kokt i sjøvann ombord i båten. Hit tok jeg Feico den første helgen han var i Tromsø, her har jeg sittet værfast om natten mens tåken lå som et teppe, og her har jeg sittet og hørt på stillheten. Den hvite korallsanden er alltid like forunderlig. Men det er først og fremst stillheten jeg nyter.
Vi snakket om hvordan det ville endret oss å tilbringe en måned på Lyngøya. Vi i moderniteten har jo aldri tid til å sitte i ro. Til å studere tåneglene. Til å tenke mer enn to tanker i strekk. Til å sitte på do uten å lese. Var man to måneder på Lyngøya ville det ikke være mange sider av seg selv man ikke hadde hatt tid til å reflektere over. Om ikke annet så vil det være en praktisk utfordring av dimensjoner.
"Men hva skal du leve av?" spør de som bryr seg. Bare de som kjenner meg meget godt tror meg når jeg sier at jeg ikke vet. Men jeg har kuttet en Gordisk knute og føler meg yr. Vårkåt, kunne jeg ha sagt. For tiden har jeg tre jobber (pluss vaktmesterjobben i SiToscana). Dersom jeg ikke greier å få til en ordning med noen av dem, da blir jeg skuffet. Eller kanskje kan jeg greie å få til noe helt nytt; jeg kan gjøre en innsats for å skape noe her, eller jeg kan gjøre det der. Vi får se. Satelittbildet viser Kvalsundet i høyre kant, Gåsvær ganske midt på med Lyngøy til venstre; det er hentet fra Norge i Bilder.
Jeg avslutter oppholdet i Nord Norge circa 23 år efter at det begynte, og er neddynget i practicalities. Men nå som jeg har fått sittet i ro en stund både på Lyngøya og Gåsvær, i strålende sol, har jeg nytt pågangsmot. Jeg har vært veldig i tvil om dette er det rette, men nå er jeg mentalt forberedt til å avvikle.
Det er ikke vanlig (i det minste ikke for meg) at man kan finne så godt sammen som det Merete og jeg gjorde for denne turen. Hun er reder men ikke riktig så båtvant at Lyngøya er et naturlig mål for en tur; jeg eier intet, særlig ikke frykt for naturkreftene eller skam til å innrømme manglende båtvane. Dermed fremstår Lyngøya som det perfekte sted å sette seg ned i solveggen og snakke om helt nye tanker vi har tenkt siste tre måneder (deprimerende få!). Uansett hvor flott og spennende jobb man har så er alle tankene som tenkes (eller i det minste de fleste) variasjoner over samme tema. Min eneste nye siste tre måneder har vært "Nå er det nok!" Men, uansett, hun skal selge båten. Derfor er det meget mulig at dette var hennes første og siste besøk på Lyngøya.
Det er bemerkelsesverdig, men det besøket her ute som jeg husker best var sammen med Henning på 17. mai, ett år på midten av 90-tallet (jeg husker med andre ord ikke hvilket år, men gjetter på -94 eller -95). Da var været like godt som nå, men enda stillere. Dengang rodde vi nemlig over til Lille Lyngøy! På den andre siden drar man ikke til Lyngøya medmindre være er utsøkt, så kanskje er det ikke så underlig likevel.
Min nye tanke er at jeg ikke greier å realisere et liv sammen med Hustruen samtidig som jeg bor i Tromsø. Resultatet er alt, alt for mye reising, for lite tid hjemme (med det stresset som følger av det), og ingen tid eller interesse for å skaffe meg et hyggelig sted å bo i Tromsø; mine to kontorer blir der jeg i praksis bor. Så isteden for å få det beste av to flotte steder, får jeg det verste. Da jeg kom fra Italia i 2003 var planen at jeg skulle vikle meg ut av ting og tang. Isteden har jeg viklet meg stadig lengere inn; jeg er trolig ikke typen til å vikle meg ut. Derfor må jeg endre rammevilkårene: Nå skal jeg bo hjemme, og alt det jeg er viklet inn i som ikke lar seg kombinere med det enkle faktum at jeg vil bo hjemme som alle andre, det må jeg avvikle. Utfordringen blir å finne de tingene som lar seg drive videre; her må jeg være kreativ. På den andre siden: Om jeg utsetter det ett år til, blir det bedre da? Kommer jeg til å ha færre greier på gang? Neppe! Jeg kan like godt gjøre det nå som å utsette det. For jeg er veldig, veldig sliten, og kjenner at jeg nærmer meg hva jeg kan greie; jeg vet så inderlig godt hvor dette kan ende! Bedre da å avslutte på en skikkelig måte, selv om det skjer litt brått.
Mens Lyngøya alltid har ligget der i det fjerne som et Soria Moria jeg har lengtet efter, har Gåsvær vært det naturlige stoppested. Her har jeg mange ganger sovet efter å ha spist for mye småsei kokt i sjøvann ombord i båten. Hit tok jeg Feico den første helgen han var i Tromsø, her har jeg sittet værfast om natten mens tåken lå som et teppe, og her har jeg sittet og hørt på stillheten. Den hvite korallsanden er alltid like forunderlig. Men det er først og fremst stillheten jeg nyter.
Vi snakket om hvordan det ville endret oss å tilbringe en måned på Lyngøya. Vi i moderniteten har jo aldri tid til å sitte i ro. Til å studere tåneglene. Til å tenke mer enn to tanker i strekk. Til å sitte på do uten å lese. Var man to måneder på Lyngøya ville det ikke være mange sider av seg selv man ikke hadde hatt tid til å reflektere over. Om ikke annet så vil det være en praktisk utfordring av dimensjoner.
"Men hva skal du leve av?" spør de som bryr seg. Bare de som kjenner meg meget godt tror meg når jeg sier at jeg ikke vet. Men jeg har kuttet en Gordisk knute og føler meg yr. Vårkåt, kunne jeg ha sagt. For tiden har jeg tre jobber (pluss vaktmesterjobben i SiToscana). Dersom jeg ikke greier å få til en ordning med noen av dem, da blir jeg skuffet. Eller kanskje kan jeg greie å få til noe helt nytt; jeg kan gjøre en innsats for å skape noe her, eller jeg kan gjøre det der. Vi får se. Satelittbildet viser Kvalsundet i høyre kant, Gåsvær ganske midt på med Lyngøy til venstre; det er hentet fra Norge i Bilder.
Jeg avslutter oppholdet i Nord Norge circa 23 år efter at det begynte, og er neddynget i practicalities. Men nå som jeg har fått sittet i ro en stund både på Lyngøya og Gåsvær, i strålende sol, har jeg nytt pågangsmot. Jeg har vært veldig i tvil om dette er det rette, men nå er jeg mentalt forberedt til å avvikle.
<< Home