Påsketur

Av Livets mange problemer, er begrensningens kunst den jeg sliter mest med (for tiden). Jeg har for mye å gjøre. Derfor har jeg (alt) for lite fritid, og den lille tiden jeg har til rådighet må derfor fylles til randen. I praksis fylles den godt over randen. Dette er historien om litt overfylt fritid.
Videre er det et problem at jeg er ganske god til å få også andre til ta mitt verdensbilde som sitt eget. Når bildet er forvridd og overfylt blir resultatet ikke godt. At dette ikke er historien om en katastrofe sier derfor (mye) mer om de positive personlighetene resten av persongalleriet har enn om mine evner til planlegging. I beste tilfelle kan jeg si at historien er en fortelling om mine evner til å lokke intetanende og uskyldige venner med på de forunderligste bedrifter. Om de liker å bli deltagere i det som i eftertid kanskje er gode historier, eller om de rett og slett ikke forstår hvor det bærer når de hører mine helt urealistiske planer, ja det skal forbli usagt. Som det lille oversiktskartet viser utspiller det hele seg i Italias nord-østlige hjørne. Om ikke annet så må det da være et mål å lære noe nytt midt oppe i det hele. Her er denne historiens viktigste lærdom: Det går helt fint an å arrangere motorsykkeltur og samtidig gjøre plass for deltagere i bil! Verdien av å ha med en bil skulle vise seg å være formidabel. All ære går til Svein Are for både å se at å kjøre sykkel ikke er en nødvendighet for å nye Italia, og for å invitere seg selv med på en motorsykkeltur uten motorsykkel. Det må nemlig bemerkes at når man kjører motorsykkel, regnet pisser ned og temperaturen synker ned mot null, da er det ikke så vanskelig å tenke på oppvarmede seter i en tørr bil. Bilen var en meget elegant Alfa Romeo 159 med 0 (null!) km på telleren. Men la meg si litt om persongalleriet. Terje var Primus Motor og den som mest av alle trengte den stressfrie ferien dette absolutt ikke ble. Som kjent kjører han en overvektig men meget stilig mørkeblå BMW K1200GT. Sveins til tider kloke valg av Alfa Romeo er allerede omtalt, og hans stjernestatus når Amaronen skulle fraktes kan ikke overvurderes. Hustruen er som hun alltid er: I alles fokus hele tiden. Karine hadde ikke noe med dette å gjøre i det hele tatt, men i forhold til størrelsen er hun ganske god til å spise Fiorentina. Vel, uten henne hadde nok Hustruen ikke kunnet delta så hun har vel noe å gjøre med dette likevel. Men Hustruen måtte likevel presses; som den næringslivsleder hun er har hun naturligvis egentlig ikke til slikt tull som ferie og fritid. Men efter litt dealing på bakrommet blir det klart at hun ikke greier å delta første dagen, men vil hentes på jernbanestasjonen i Asti om kvelden. Vi er jo utstyrt med en bil så saken er biff. Derefter lover hun å forskjønne resten av turen.

Noen blir forsinket fordi det er problemer med monteringen av ekstralys, andre fordi det er godt å ligge i sengen om morgenen, og så videre. Men, til slutt, er vi klar til å dra. Denne påsken skal vi, helt enkelt, å følge havet fra Pisa til Nizza (som lå i Italia helt til 1859; de som nå okkuperer byen kaller den Nice. Anlagt av Romerne (hvem ellers?) som Nikaïa 350 år f.Kr.). Derfra langs foten av Alpene til Barolo, videre til Ivrea i Aosta, og til Valpolicella. Derefter fikk vi se. Bildet viser (i midten) en sølvfarvet BMW R1150GS. I forgrunnen ser vi eieran av motorsykkelen.

(Klikker du på kartet får du det i en stor versjon. Da vil du kunne se tallene. Jeg vil referere til dem utover i teksten.) Uten å dvele nå ved alle diskusjonene jeg tapte i møtet med andre deltagere og virkeligheten, lar jeg kartet tale for seg selv; fattige 1.300 km greide vi å konsumere. Ikke rart det går nedover med verden når veltrente unge menn i sin beste alder lar seg stoppe av å bli litt øm i enden og å få litt vind i håret. Men det riktige spørsmålet er hvordan halve turen kan bli 1.300 km når hele turen skulle bli circa det samme? Saken er jo at datagrunnlaget for planleggingen forutsetter raskeste vei (Autostrada), uten avstikkere til herlige steder å spise lunch, og så videre, og så videre. Erfart utalling ganger, men av en eller annen grunn ikke med i premissene denne gangen heller. Planen, som i all sin diskret beskjedenhet, var klekket ut efter noen flasker vin og litt grappa hjemme hos Terje sent, sent en kveld. I henhold til den beste karttjenesten på Internet er turen bagatellmessige 700 km; skulle ta noe slikt som seks timer, inklusive lunch, med de hastigheter vi er notoriske for å holde. Naturligvis, det er 358 km fra Montemagno til Nice og 471 km fra Trieste til Montemagno; men til og fra endepunktene går jo som en vind og blir oppslukt av gleden ved å være på tur. Not! Kartet viser at turen i virkeligheten gikk fra Pisa langs Middelhavet til Celle Ligure (et godt stykke øst for Nizza). Derfra vestover inn i Piemonte og til Barolo; lørdagskvelden tilbringes i det rubinrøde skinnet en flaske Barolo kaster på bordet. Søndagen drar vi fra Barolo via litt frem og tilbake til et herlig lite sted som heter Clusone. Mandag østover til Negrar i Valpolicella. Tirsdag hjem over Abetone. Bildet er tatt efter lunchen i Celle Ligure; herlig spaghetti alle volgole. Celle er merket med 2 på kartet.Turen fra Celle til Barolo går gjennom myke åser og viser Piemonte fra sin beste side. Terje og jeg kjører litt rundt og koser oss med kaffe og is i en liten landsby. Svein velger en litt annen rute, men som vi kan se er Piemonte vakkert og hvordan man kommer seg rundt spiller ingen rolle. Faktisk, Piemonte ligner litt på Toscana, men hjemme er landskapet enda mer kultivert enn her. Likevel, de bølgende åsene, det at solen skinner gjør at vi begynner å glede oss til en Barolo i Barolo.
Det er et skår i gleden at det synes som om jeg har problemer med ladingen på sykkelen; jeg undres hva det kan være. Uansett, vi ankommer Barolo sent på eftermiddagen, og sjekker inn hos Vicolo del Pozzo. Fra noen tidligere notater gjentar jeg at det er en fyr driver en liten allimentari og han har litt vin på bakrommet, og noen rom. Til å være i sentrum av Barolo er ikke 50 euro for et dobbeltrom veldig dyrt. Men styr unna rommet i kjelleren (det rommet som heter Luna); det har ikke vindu så efter noen timer har man stort behov for å åpne døren, som går rett ut i gaten. Eieren snakker engelsk. Vi går kveldstur i landbyen; det er åpenbart at det selges mange flasker Barolo, og at marginene er høye. Bildet viser en flaske Barolo, samt at det illustrerer til fulle hvor pen Hustruen blir med et glass Barolo i hånden i Barolo.
Barolo er merket med 3 på kartet. Overnatting i Barolo er diskutert her.

Neste dag handles det litt. Litt! Problemet er at i vrimmelet av godsaker er det vanskelig å vite hva man skal gjøre, hva man vil like, og hvor mye man er villig til å bruke. Men noen flasker blir det da. Vi kjøper (linkene peker til italienske sider; skal finne noe som er lettere å lese for utlendinger) Barolo (naturligvis!), Nebbiolo d'Alba, Barbera d'Asti og Barbaresco. Og nå, venner og bekjente, kan jeg ikke annet enn å tenke med ømhet på bagasjerommet i en tidligere omtalt Alfa Romeo! Hvor herlig er det ikke å legge noen kasser med vin ned i et bagasjerom for å kunne kjøre uanstrengt videre på sin R1150GS? Men vi må rive oss løs. Jeg henter ut sykkelen, og til min skrekk er det bare så vidt at det er strøm til å få start. Batteriet er helt nytt, så det er åpenbart noe feil med det elektriske anlegget; tross alt kjørte vi 400 km dagen før så batteriet burde være fulladet. Men vi får da start, utstyret kommer på, og vi er klare til dyst. Særlig Hustruen er klar til dyst; sjekk det lure smilet! I det hele tatt: Hun er ganske lur, og i Barolo ble det tatt mange bilder hvor hun ser lur ut. Er det ikke fantastisk at en voksen kvinne (drøye 40 år gammel!) ser ut til å ha det så bra iført motorsykkelutstyr?
En liten digresjon for å sette lys på mangelen av pllanlegging: Vi er i nabokommunen til Asti. Har vi en plan for Asti? Tenke seg til: Være i Asti uten å hverken drikke eller kjøpe Asti. Helt uprofesjonellt!
Uansett, vi kjører til Asti (sukk!) og derfra til Alba, før vi svinger ut på Autostradaen. Tanken er å kjøre nordover til Ivrea. Kanskje til traktene nord for Milano. Eller noe; efter noen få kilometer begynner det å regne.Det er mange sure ting her i verden. Det å kjøre motorsykkel i regnvær er blandt dem. Bildet er tatt efter en halvtime; selv om GoreTeX gjør nytten er det noe dritt. Vi holdt et lite krigsråd, og ble enige om at isteden for å gjøre en 500 km stor bue på nordsiden av Milano skulle vi isteden suse over sletten. Krysse Po, stoppe i Cremona (som er midt mellom alt her i verden) og se situasjonen an på nytt; på kartet er Cremona merket med 4.
La det forresten bli kjent at slike innkortinger ikke er i tråd med mitt generelle stressnivå. Men slik blir det nå uansett hva jeg måtte mene; heldigvis striregnet det ikke, men (mer enn) tilstrekkelig til å gjøre turen langt mindre hyggelig enn den ellers ville ha vært. Det eneste som hjelper i en slik situasjon er å kjenne Hustruens lår mot hoftene. Faktisk, i en slik posisjon er ikke selv regn på en Autostrada mens jeg kjører motorsykkel er tilstrekkelig for å gjøre noe med mitt gode humør! Og alt tar jo slutt; efter en stund er vi fremme i Cremona. Om cremona vet jeg intet, bortsett fra at kirketårnet rager himmelhøyt; du ser det live her.Vi finner et lite pizzeria, og nyter vår lunch mens et par søstre sørger for mat. Vi koser oss på et garantert turistfritt sted (med oss som de evige unntak); uvitende om hva som skal skje i morgen på den fronten. Som det skulle fremgå av bildet så gikk praten livlig. Vi studerte ellers biljarbordene og ble enige om at vi i sin alminnelighet har for små stuer. Det viktige spørsmålet er dog hva vi skal gjøre; været ser ikke så bra ut. Men Hustruen har jo vært ute en dag i regnet før, og hun foreslår at vi rett og slett skulle cruise opp til Clusone (merket 6 på kartet). Der har vi vært før, spist godt, og overnattet på et herlig lite albergo; det oppnås enighet om å kjøre oppover. Eftersom været ikke er så godt bestemmer vi oss for å følge efter bilen med GPS; men først må vi fylle bensin. Bildet viser hvordan Hustruen klenger seg til mannen sin, alle våre tre kjøretøy, og i bakgrunnen hotellet Svein Are fikk lyst til å kjøpe (av en eller annen grunn). Legg merke til at jeg ikke har stoppet motoren på sykkelen (lyset står på) eftersom det ikke synes som om det er ladning på batteriet i det hele tatt, og jeg er redd for ikke å få start. Ufattelig herlig Hustru, sier jeg bare!
Vel fremme i Clusone, som ligger fint til høyt oppe i en dal, er det plass på herberget (for å si det slik). Albergo La Posta (La Posta, via Mazzini,18, tlf +39 034621263) er som før: Vi tas vennlig imot, får samme rommet som sist, og får parkere i garasjen deres. Rommet koster nesten ingenting, og ingenting er som vennlighet når man er på et fremmed sted. Men man lever ikke av vennlighet, oliven og iskaldt øl alene efter en varm dusj; her må spises og drikkes. Dengang i 2002 at vi kjøpte BMW'en dro vi fra Milano på vårt nyerhvervede vidunder; som yre tenåringer på en diger motorsykkel! Vi endte opp i Clusone, på La Posta, med motorsykkelen i den private garasjen. Vi spurte hvor vi burde spise, og de foreslo det lokale Polenteria (Polenteria, via Invico, 7, +39 034620881). Vi var kalde med oppspilte så vi husker veldig godt varmen fra ovnen, den gode maten, og hvor fint vi hadde det sammen. Denne gangen er vi der (nesten) helt alene.
En viktig ingrediens i turen er de lokale vinene. Men ingen har åndsverværelse nok til å skrive ned den lokale vinen vi drikker; den bærer preg av lang lagring (dette er altså en utfordring til kjennere: Hva heter vinen som dyrkes i åsene rundt Clusone?). Men det er gøy at da vi vil ha en (enda) kraftigere vin serveres vi Barolo; hipp hopp, ingenting nytt under solen. Men det spises for mye.

Vi er innstendig oppfordret til å dele turen fra Clusone til vårt neste mål (som er Negrar i Valpolicella) i to med å stoppe i Sirmilione (merket 7 på kartet). Stedet er en lang, tynn landtunge som stikker ut i Gardasjøen. Kjent for tre ting: At det er uendelige mengder turister der, at det ligger ved Gardasjøen, og de omfattende romerske ruinene. Det siste ser vi lite til (orker ikke å gå dit ut), men desto mer av det første. Faktisk så mye at Hustruen, den ellers alltid strålende, surner til. Hva er ekte i en liten by så til de grader fokusert på turister? Det er verre enn San Giminiano (og da er det ille!). Vi spise pizza på en trattoria som like gjerne kunne ha ligget i Milano eller i Oslo. Vel ikke i Oslo, men i London. Dyrt og kjedelig; sukk.

Men med lunch i magen starter turen til Negrar; det er med sommerfugler i magen vi kjører inn i Valpolicella: Vi snakker tross alt om Amaronens hjemland. Negrar er merket med 8 på kartet. Overnatting er ordnet på Antico Albergo midt i Negrar (som ligger midt i Valpolicella). Antico Albergo viser seg å være et koselig lite sted -- kanskje er alle som jobber der i samme familie -- og vi har fått lov til å parkere syklene i bakgården. Det viser seg dog at bakgården ikke egner seg eftersom den ikke er mange kvadratmetrene stor. Men vi presser litt på og da ordner det seg. Noen synes dog det er tungt å se så fine sykler bak lås og slå.
Vi går en tur i byen, men finner raskt ut at eneste trattoria i nærheten er der hvor vi bor, så vi setter oss til rette. Helt enkelt kan vi vel si at det spises litt for mye. Til maten tar vi først en Valpolicella, derefter en Ripasso. Til dessert får vi ricoto med små mandelkaker. Hustruen får hvit mens vi får rød. Alt i alt er vi ganske fornøyde.
Ikke uventet gjør vinen et stort inntrykk på oss, og vi bestemmer oss for å besøke produsenten; den ligger naturligvis i Negrar. Så neste dag saler vi opp og drar ned; her skal handles. Vi møtes av en stor smijernsport, og en portnerkone som forteller at de ikke har detaljsalg, ikke tar imot privatpersoner, ikke har noe "smakerom", og i sin alminnelighet ikke vil ha noe med oss å gjøre. Men vi har et hemmelig våpen: Hustruen. Og som alltid fungerer det efter hensikten; noen minutter senere glir åpner porten seg opp og vi kan kjøre inn på eiendommen. Presit hva Hun sa for å få oss inn er ikke kjent, men at han som tok imot oss ventet seg noe annet er åpenbart. Inne i kontorlokalene hvor de trolig forhandler med Vinmonopolet om leveranser av tusenvis av paller, sto vi på parketten og lurte på om vi kunne kjøpe to flasker Amarone. Han snakket med oss så kort som vanlig høflighet tillater, før han suste tilbake til jobben (som helt sikkert ikke er å ekspedere norske motorsyklister) og overlot oss til en sekretær som tok i mot litt penger og puttet dem i en konvolutt (ingen kasse til kontanter her i gården). Bildet viser hvordan Hustruen følger nøye med at jeg ikke handler mer enn det ukelønnen tillater. Jeg haddfe uansett ikke kontanter så til slutt måtte hun frem med lommeboken likevel; life sucks.
På grunn av de norske genene var det en absurditet (hvor stor er kvoten på taxfree) som avgjorde hvor mye vi kjøpte; tatt i betraktning av vi aldri igjen vil greie å komme oss inn i kontorene til Sartori og handle til fabrikkpriser ble innkjøpene patetiske. Men slik er det å komme fra en underlegen kultur; man gjør så godt man kan, men når det kniper er det ikke intellektet men refleksen som avgjør, og den er på Neanderthalernivå når det gjelder alkohol. Jeg skjemmes.

Vi forlater Negrar, kjører gjennom Verona og ut på Po-sletten. Været er bedre, og efter å ha kjørt oss bort finner vi sammen igjen på det lille stedet Sorbara. Det viser seg da at her i denne lille landsbyen lager de en perfekt vin til lunchen: Labrusco di Sorbara.; Sorbare er merket med 11 på kartet. Og ikke nok med det: De lager den på andre siden av gaten! Hva annet kan vi gjøre enn å kjøpe en kasse? Gjennom Modena, og vi begynner på svingene oppover mot Abetone. Regn og iskaldt. Vi stopper på en bar, og Svein Are kan fortelle at han er nesten helt oppe på passet, og at det sner! Vi tar en timeout mens vi venter på at han skal komme helt opp og gi oss en statusrapport; Hustruen ser ikke særlig lyst på å kjøre i snøslaps. Svein Are ringer tilbake og lyver heldigvis uten å blunke: Her er fint og bart på toppen. Å kjøre rundt er (minst) 150 km ekstra. Vi fortsetter videre oppover. Jet er stadig større problemer med spenningen på sykkelen, og jeg tør ikke stoppe motoren av frykt for ikke å få den i gang igjen. Bildet viser oss akkurat i det vi passerer toppen i Abetone (merket med 12 på kartet); det hvite er ikke hvitveis. Legg merke til hvor flott det hadde vært med tåkelys på sykkelen her; men uten tilstrekkelig ladding tore jeg ikke ha dem på.

Da vi endelig er over toppen stopper vi på en liten bar, drikker lettet te og kaffe, før vi svinger oss nedover mot Bagni di Lucca. Solen titter frem (slik er det å komme tilbake til Toscana!), og den siste timen går i fint driv tilbake til Montemagno.Tilsammen 1.300 km.