Tretoseksti

Den første av to takster ble tretoseksti. Og det efter at intet mindre enn énén er trukket fra for manglende vedlikehold.

Det hele må sees i lys (lyd?) av at Svigermor for tiden er på et sykehjem, og at Hybelboeren har flyttet ut; jeg kan for første gang på meget lenge spille så høyt jeg ønsker. Og det ønsker jeg. Realitetene i tretoseksti er nemlig at jeg resten av livet kan vurdere alt ut i fra om det vil gi meg et rikere liv eller ei. Jeg kan, for eksempel, åpne Il Professore; ikke fordi jeg må, men i tilfelle fordi jeg ønsker å gjøre det. Jeg kan ta et dårlig betalt stipendiat dersom jeg tiltrekkes av de faglige mulighetene og finner gjenklang for mine idéer om å skrive. Eller jeg kan la være om kravene er så strenge at de forskyver fokus. Man kan beruses av mindre enn plutselig å se resten av livet i et nytt lys. Eller i en ny lyd: Hele huset fylles av Cantata BWV 13: Meinen Seufzer, meine Tränen.
Fristende forslag mottas med takk! Samtidig gjøres det oppmerksom på at jeg ikke planlegger å bli Trønder; det du ser er absolutt ikke en bart.