Blåmann

Jeg må pakke, jeg må rydde, jeg må kjøre til Tromsdalen, og alt dette mens min lille venn sover eller er opptatt med andre ting; hun blir så urolig og umedgjørlig når hun skal hjelpe til, og begynner å tømme skapene sine utover. Men til tross for alt dette så var lørdag en god dag å ta seg litt fri. Det hele startet med en tur til byen om formiddagen. Saken er at vi er turister på hver vår måte, min samboer og jeg; jeg for å se ting for siste gang, han for første. Han hadde med seg Town Walks, og vi gikk rundt i byen for å se by bygninger og greier; når har jeg hatt tid til å se på byens eldste vindu (på Skansen)? Men nivået er tidvis ganske luftig:

Tromsø expanded during a period dominated by classical architectural ideals. The interest in ancient times increased dramatically following the excavations of the ancient Roman cities of Herculaneum and Pompeii that begun during the 1740's. [...] There are of course few similarities between Classical architecture found in ancient Greek temples and small wooden buildings i Tromsø. But the appreciation of balance is one connection.

Det lille "but" sier alt man trenger å høre; sjekk bildene av hus med søyler som gir assosiasjoner til Acropolis og Forum Romanum i Roma. Hvilket minner meg om at Gimleveien, med sine kryssende veier, minner om bakkene i San Francisco; vi har blitt enige om at det er ingen grunn til å nekte for at San Francisco of the East ikke er mindre dekkende enn Paris of the North. Vi hoppet over lunchen og tok en glass hvitvin i stedet. Tross alt var det tredje dagen med sol på rad!

Men Tromsø har mer å by på enn assosiasjoner til greske og romerske templer, nemlig fjell. Av en eller annen grunn greide vi ikke å la være, og et besøk på Blåmann ble definert som en fin avslutning på lørdagskvelden.
Vi dro efter at min lille venn hadde spist midddag, og derfor fikk ikke selv hverken lunchen vi burde ha hatt eller litt mat i kroppen før vi dro.En liten tropp tro oppover: Én russisk-amerikaner som bor i Norge, én norsk-italiener og én italiensk nordmann. Som vanlig hadde vi det gøy. Vi ble forbiklatret av en ung mann. Litt lenger opp hadde han vært litt for kreativ og hadde klatret seg fast. Men noen hundre meter ned, sekk på ryggen og uten å kunne se hvor han skulle ta grep var han blek om nebbet. Vi fikk ham opp og følte oss som Redningsmenn; hadde ikke vi kommet kunne det ha endt riktig ille dersom han ikke hadde hatt tålmodighet til å vente på hjelp men heller forsøkt å komme seg løs på egen hånd. Han fulgte oss helt opp, og ned igjen.Men som om én redningsdåd ikke var nok: På vei ned kom vi over en annen fyr som hadde klatret seg fast. Han sto mellom to store blokker, et godt stykke opp, med ansiktet innover. Han satt fast fordi han ikke kom seg videre, samtidig som han ikke kunne se hvor han skulle hoppe for å komme seg ned. Dagens andre redningsdåd! Litt sterkt, kanskje, å bruke Redningsselskapets kategori "fra den visse død", men begge de reddede kunne faktisk ha falt ganske langt (titalls meter!). Det flotte 360-graders panorama min samboer har laget viser en norsk-italiener, en italiensk nordmann, og en nyreddet ung mann; man kan også se at det er mange fjell å bestige rundt byen. Legg merke til at alle nettlesere ejg har sett kryper bildet til å passe i vinduet du har; oppløsningen er 10.000 x 1000 og det bør være mulig å forsørre det kraftig opp. For å feire bestemmer vi oss for å lage sushi. Eller riktigere: Min samboer bestemmer seg for å lære oss andre å lage sushi. Man tar altså og fukter tangblader, smører på et lag med klebrig ris på ene halvdelen, fisk og litt grønnsaker, bruker en liten japansk stråmatte (som heter makisu) til å rulle det hele sammen, og vips har man sushi. Serveres med soyasaus og wasabi. Teknisk sett heter slik rullet sushi makizushi. Med varm sake var det helt utmerket og brakte tilbake minner fra det fantastiske oppholdet i Karuizawa for femten år siden. Men alt har en pris: I seng halv tre; sukk.