Rømmegrøt

Er det farlig å leve alene i ødemarken? For andre året på rad er Marine budeie på Jonasplassen. Hun sier det første folk spør om er hvordan hun tør å bo alene her oppe. Det andre er hvordan hun greier å være alene så lenge. La meg ta det siste først: Men man er da ikke alene på en seter! Når kjedsomheten truer med å ta overhånd kan du bruke ett kvarter på å lokke til deg en ku og så rett og slett klø den på hodet. En venn spurte forleden: Når hørte du sist noen si noe helt nytt? Jeg kan bare svare: Når klødde du sist en ku på hodet? I essens underholdes budeia av fire kuer (Rolig, som liker å bli klødd på hodet, Huldra, Mette, Valiere) og to kalver (Reidar og Einar); hvordan kan man kjede seg med et slikt oppbud?Og som om fire fire kyr ikke er tilstrekkelig: En nyåpnet seter med en spill levende budeie er en liten attraksjon i selg selv.. Jeg skal ikke påstå det er lite å gjøre i (på?) Ekne, men de kommer nå i flokk og følge for å se på budeia, og spise rømmegrøten hennes. Bildet i høyre marg viser oppbudet på søndag formiddag; tilsammen var det 51 gjester innom på søndag formiddag. Ellers gir bildet et inntrykk av hvor liten seteren er; bygningen inneholder også et lite fjøs. Men mer om det senere.Selv om rømmegrøten Marine lager i seg selv er verdt turen til Jonasplassen, dro jeg for å se om hun virkelig hadde det så bra som hun påsto i epost og på SMS. Om slitet ved å være budeie mer enn oppveies av hvor flott det er der oppe, av friheten, av å kunne løpe i en blomstereng? Kan ikke si annet enn at det ser slik ut; hun stråler. Bildet er tatt på Miga. Jeg kommer til rømmegrøten om et øyeblikk, men først må jeg nevne noe som kom litt brått på: Nescafé. Jeg forsøkte å holde masken, men da hun satte en halvannen liter lunken melk på bordet ble det litt meget: Café latte under mottoet "Fra jur til kopp, uten stopp" er for sterkt for meg klokken halv åtte om morgenen. Men da sjokket hadde gitt seg, jeg hadde transformert i mitt indre Nescafé til Arcafé og det hjemmebakte brøtet til en svoglia con ricotta, da gikk det greit. Men la oss ikke lenger gå rundt grøten: Grøten. Saken er at det ikke er strøm på Jonasplassen. Derfor er det ikke uten komplikasjoner å lage rømmegrøt til en 20-30 personer. Om ikke annet så blir det ganske varmt når man fyrer som besatt en hel dag i sommervarmen. Selv bidro jeg med å steke skjeblakak (les: svele).
Jeg kan ikke huske å ha vært innblandet i koking av rømmegrøt, så her var mye å lære. Nå i eftertid må det hele settes inn i noen rammer. Litt Googling, og jeg leser i (nesten) alle oppskriftene at efter å ha tilsatt hvetemel må du koke rømmegrøten godt for at smøret skal komme ut. Vel, nå har jeg sett hva som skjer når man bruker melk som ikke er ødelagt av homogenisering. Da er ikke koking nødvendig i det hele tatt. I tillegg: Er grøten er kokt på fløte tatt ut til ca 9% av melken, da er det så mye smør at man kan fylle en hel mugge. Jeg skal nok eksperimentere litt med rømmegrøt her i fryseren den korte tiden som er igjen, men regner med at jeg kommer til å bli skuffet: Det er noe eget med umodifiserte råvarer. En annen ting er at efter en hel helg på en seter er jeg litt var for lukten av melk; forsøkene med rømmegrøt må nok vente til neste uke.
Nå er ikke livet som budeie helt uproblematisk for en akademiker In Spe (Cave ab homine unius libri); det er en viss kulturell distanse fra UMB til Jonasplassen, fra veiledere til melkebønder, fra Sofus til Rolig. Slike distanser er ikke alltid lette å krysse; gnisninger oppstår og metodikken som velges for konfliktløsning hos partene er ikke alltid kompatible. For å si det slik, og uten å indikere noen preferanser. Men for meg, som gjest, er det herlig å se at så mye glede kan hentes fra noe så tilsynelatende enkelt som å være budeie.Flyfoto av Jonasplassen (nede til høyre) og Miga (oppe til venstre) finnes her takket være Norge i bilder.