17.mai i utlandet er aldri som hjemme, det er helt sikkert.
Vi startet denne dagen (som alle andre dager) med et besøk i huset; det er viktig å holde seg orientert om hva som skjer, må vite.
Som det fremgår av bildet så er stilasjet nå på plass; alt er klart
for å legge 'intonaco' (puss) på utsiden.
Situasjonen er nå den at arbeidet har pågått siden 11. november; altså
i seks måneder.
I går fikk vi tillatelse til restaurering; formelt har alt som er
gjort til nå vært "nødvendig vedlikehold".
Som kjent, i Italia er alt forbudt, men alt er også mulig.
Det viktigste med tillatelsen til restaurering er at vi kan (vel: må)
gå til kommunen for å få vite hvilken farve vi får på huset.
Vi spurte kommuneingeniøren, som kunne fortelle at vi egentlig kunne
velge fritt men at de kom ikke til å godkjenne farven om den var for
lys, og heller ikke om den var for mørk, og hvertfall ikke om den ikke
passet inn i Montemagno, og, husk, den må stå til vindusslåene (som
må være mørkegrunne (om vår Geometra da ikke gerier å
overtale kommunen om at grå heller ikke er så dumt)).
Men hva gjør vi, spurte vi.
Velg en farve, få tak i et offentlig godkjent farvekart som viser
hvordan den ser ut, og kom hit med den.
Basert på hva dere ønsker velger vi ut noen farver som vi synes
passer, og så gjør teknisk komité et vedtak.
Med basis vedtaket skaffer dere litt maling i de farvene som er
vedtatt, maler noen firkanter så vi alle kan se hvordan de tar seg ut,
og så velger dere hvilken farve dere vil ha.
Så vet vi det.
Terracotta finnes enten som murstein, eller som "halve" mursteiner; dette siste produktet (som heter halvpart på italiensk) er det man bruker på (blant annet) gulv. Egentlig er de alt for store til å benevnes med ordet "flis", men vi har vel ikke noe annet på norsk. Slike terracottefliser finnes i et nærmest uendelig utvalg av kvaliteter; det aller mest fornemme er de gamle håndlagede, som nettopp fordi de er gamle og håndlagede, varierer i størrelse og farve. Det går i gjennomsnitt 22 stykker på en kvadratmeter, og koster de omlag 4 euro per stykke (altså omlag 100 euro per kvadratmeter).
Hver gang vi har funnet noen slike gamle håndlagede fliser har samlet dem sammen. De skal rengjøres med syre, og brukes på gulvene i kjelleren; de kommer til å stå perfekt til den 900 år gamle veggen. Meningen er å la alle buegangene stå åpne, sandblåse bjelkelaget, og gi en følelse av at tiden har stått stille veldig, veldig lenge.
Bildet viser en av dem som arbeider på huser vårt, mens han legger håndlagede gamle terracottafliser vi har reddet fra forskjellige gulv rundt om i huset ned i en trillebår, noen sekunder før jeg forstår at årsaken til at det nesten ikke er terracottefliser igjen i stabelen, er at de nesten 100 kvadratmeter med armerte betong som nå utgør mitt nye tak hviler på......håndlaget terracotta til omlag 100 euro per kvadratmeter. Jeg minner om at jeg får omlag åtte kroner for en euro!
Om dette er det to ting å si: Det første er at jeg kan fortelle at det i en slik situasjon ikke hjelper å hyle og skrike, rive seg i håret, forbanne Mr. Gelli i særdeleshet og alle italienere og albanere i sin alminnelighet. Det andre er at den som orker å slepe seg opp på loftet og krabbe inn i bodene hvor takhøyden er flere titalls centimeter, vil kunne beundre terrakotta til en verdi av omlag 10.000 euro; om ikke annet så gir det grunn til å revurdere innredningen vi hadde planlagt der oppe.
Problemet er egentlig at ingen som er involvert i prosjektet fatter at
vi absolutt vil ha de gamle greiene.
"Hva i all verden er det du maser om...", roper Gelli tilbake, "...du
får jo kjøpt nye fliser for slikk og ingenting! Hva i all verden skal
du med gammelt rask?". Geometraen dras fort inn i det hele og sier
"Men kjære deg, nye fliser er helt plane; disse gamle er jo så ujevne
at de er ubrukelige. Du skal jo renvoere; det betyr å skifte ut alt
det gamle med nytt - er det ikke det du vil?"
Det er enda ikke avklart om det er nok fliser igjen til de to gulvene
vi hadde tenkt i Piano Terra. Det er åpenbart ikke nok til gulvet i
arbeidsrommet.
17. mai-kvelden feiret vi på det kommunistiske samfunnshuset her i Montemagno; som alltid er stemmningen (meget!) uformell. Riktignok var det bare vi som feiret syttendemai, alle de andre var der for å først spise middag hvor rettene var valgt med omhu for å demonstrere hvor (fantastisk) god olivenolje man lager i Montemagno.
Vi starter naturligvis med middag; en liten fireretter. Fra venstre har vi Marianne, kremt, Elin, Olav Helge, og Rikke.....
 |  |
...mens Rikkes mann Tore, samt den vakreste av dem alle (og det er altså Lillegull i tilfelle noen ikke visste det!) ble det beklageligvis ikke plass til i denne kavalkaden.
Kveldens kunsteriske høydepunkt er at Bobo Rondelli skal opptre; en ikke helt ukjent størrelse. Vi får opplyst at på grunn av (ukjente) byråkratiske vanskeligheter må vi lukke porten og konvertere olivenoljefesten til et lukket selskap; alle koser seg over at offentlige opptredener uten tillatelse er forbudt (som i Norge), men at sang i lukkede selskaper naturligvis er tillatt, og hvor elegant vi opprettholder vår ferniss av lovlydighet.
Fordi det tross alt er 17. mai har vi tatt med et lite flagg; det står trygt stukket ned i en vinflaske; fra sammenhengen skulle det nå fremgå at Hr. Rondelli har valgt å stille seg akkurat ved vårt bord for å synke og spille. Ikke helt tilfeldig, skulle det vise seg.
Med Norge som et hederlig unntak så er det slik at i de aller fleste land i Europa er det å vifte med et flagg en ganske plump ting å gjøre. De fleste steder brukes flagget stort sett i Melodi Grand Prix, av nasjonalister man absolutt ikke ønsker å være assosiert med, og i militærparader. Hvor sterkt dette sitter i folk kan man oppdage ved å telle flaggstenger: Her i Italia har jeg til gode å se en privat flaggstang.
Så viser det seg da at Hr. Rondelli har oppfattet vårt lille flagg som indikasjon på at vi er en gjeng nasjonalister som føler behov for å vifte med flagget vårt under en hyggelig sammenkomst til olivenoljens ære. Han tar det for gitt at det er viktig for oss å markere at vi heldigvis ikke er italienere: Han ikke bare det er unødvendig, han blir faktisk ganske provosert. Hvem blir ikke provosert av nasjonaliser?
Det viser seg at det er tre grunner til at han har stilt seg opp ved bordet vårt. Først og fremst for å synge om hva han mener om globale IKEAs bruk av barnearbeidere (stilen IKEA kjører heter "Scandinavian Design" så at IKEA er svensk spiller mindre rolle). Derefter for å kunne slippe gebisset sitt ned i Lillegulls grappaglass. Og til slutt, mens han synger om en verden uten grenser og om nasjonalister, benytter han sjansen til å ta flagget ut av flasken, kaste det på bakken, og tråkke på det.
Når resten av de inviterte (i det nå altså lukkede selskapet) trekker innendørs, og vi trekker oss tilbake. På veien ut beundrer vi "maleriet" som er laget av farvet sand som omhyggelig er lagt utover hellene.
Sånn går nå dagan.
| |
Lykke = -23 |
|