De sier at man alltid husker første gangen. Uten å generalisere vil jeg vel likevel si at gleden øker med kunnskapene om hva som bringer frem nytelsen. I sin alminnelighet, altså.
Første gangen jeg passerte fra Garfagnana til Massa-Carrara gjennom tunellen ovenfor Arni ble jeg stum av undring: Utsikten til havet, til marmorbruddene, og til fjellene omkring var jo helt utrolig.
Neste gang var sammen med Terje Fallmyr og vi tok bildene jeg tidligere har samlet her. Det er ikke tvil om at vi hadde oppdaget en ny vri på de samme bruddene.
Og nå har jeg vært der igjen; denne gangen sammen med Svein-Are (tro det eller ei: En moderne mann uten hjemmeside!). Denne gangen fikk jeg endelig grep om størrelsen (som alt avhenger av - sin sin alminnelighet, altså).
Den samme Terje Fallmyr sa efter å ha studért bildet: Du er egentlig veldig liten, sett fra tilstrekkelig avstand! Han er klok, den mannen, men (min) erfaring tilsier at han ikke alltid er like klar (men da er han desto hyggeligere - man kan tydeligvis ikke få alt).
Marmor skjæres med stålwire. For å få wirene på plass borer man inn i fjellet horisontalt og vertikalt, og lirker wirene på plass. Derefter er det "bare" å skjære ut blokk efter blokk. Bildet viser en autodidakt marmorbruddkjenner og marmorbruddkontrollør i arbeid.
Nå er trolig grensen nådd for nytelse i marmorbruddene, uten tilførsel av ny kunnskap som kan kaste nytt lys over det jeg tror jeg vet. Alle innspill er velkomne; I særdeleshet: Hvordan får man ut blokkene fra brudd som går nedover i fjellet (se nedenfor)?
Man kommer hit ved å kjøre til Castelnuovo del Garfagnana (følg SS12 fra Lucca og ta av ved Barga, eller deromkring). I sentrum av Castelnuovo finner du skilt til Massa. Langt opp på fjellet finner du avkjøring til Arni. Noen kilometer efter Arni kommer du til tunnellen som ender i marmorbruddene.
Reglene for stjerner er slik:
| |
Lykke = -23 |
|