Hvorfor er det slutt?

Efter litt leting fant jeg begynnelsen på slutten. Onsdag 18. mai 2005 skrev jeg følgende her:

I Italia har de som i mange andre land et todelt parlament; et underhus og et overhus. Det siste er fylt opp med senatorer. For å sikre stabilitet og forhindre rask maktovertagelse av den typen Mussolini fikk til, er den (god) del av senatorene valgt på livstid. Det at de ikke kan avsettes gjør at selv en (meget) dramatisk endring i folkemeningen ikke uten videre gir dramatiske endringer i lovgivning. Tregheten skal sikre en viss eftertenksomhet. I praksis, derimot, sikrer den at nødvendige endringer ikke kan gjennomføres fordi «gamle menn» blokkerer det hele.

Slik er det med oss mennesker også: Hvordan vi har hatt det brukes som viktigste fixpunkt når vi skal stake ut kursen, heller enn hvordan vi kan få det. Erfaring sitter godt fast, mens forventning lett lar seg rokke. Resultatet er at vi stort sett fortsetter som vi stevner.
Men ikke alltid: Det er åpenbart mulig med raske endringer. Det eneste som kreves er mot. Mer er det vel ikke å si om den saken.

Mens jeg skriver dette hører jeg på Leonhardts innspilling av Bachs tolvte kantate (Weinen, Klagen, Sorgen Zagen; skrevet for tredje søndag efter påske (17. april i år)). Det vil si: for resten av livet skal jeg forsøke å knytte denne kantaten til viktigheten av beslutningen i relieff mot den mengden praktiske vanskeligheter som gjør at man ikke greier å skifte kurs selv om man ønsker.

Alea jacta est!

Dagen før var ikke en god dag; jeg blogget her:

Å reise på 17. mai er mer dritt enn andre reiser. Saken er at mens andre går i bunad står man der på bussholdeplassen i komfortable men noget uelegante reiseklær. Mens barna klamrer seg til en is holder man fast på ryggsekken. En i sannhet patetisk figur.

Men jeg husker godt natten 18. mai da jeg bestemte meg for at nå er det slutt.

Men det tok tid å virkelig slutte i det ene livet, og begynne det nye. Ett år senere skriver jeg (blant annet) dette her:

Da jeg kom fra Italia i 2003 var planen at jeg skulle vikle meg ut av ting og tang. Isteden har jeg viklet meg stadig lengere inn; jeg er trolig ikke typen til å vikle meg ut. Derfor må jeg endre rammevilkårene: Nå skal jeg bo hjemme, og alt det jeg er viklet inn i som ikke lar seg kombinere med det enkle faktum at jeg vil bo hjemme som alle andre, det må jeg avvikle. Utfordringen blir å finne de tingene som lar seg drive videre; her må jeg være kreativ. På den andre siden: Om jeg utsetter det ett år til, blir det bedre da? Kommer jeg til å ha færre greier på gang? Neppe! Jeg kan like godt gjøre det nå som å utsette det. For jeg er veldig, veldig sliten, og kjenner at jeg nærmer meg hva jeg kan greie; jeg vet så inderlig godt hvor dette kan ende! Bedre da å avslutte på en skikkelig måte, selv om det skjer litt brått.

Det tok altså et helt år å formulere det så klart. Et langt og tungt år for meg.

For å illustrere det nye livet har jeg tatt med en postkasse i Pontito, og bevis på at jeg har kjørt ganske mye på min BMW R1150GS. Postkassen skal illustrere kontrastene mellom det nye og det gamle, og viktigheten av å alltid se at det går en vei videre selv om det ikke er mulig å se slutten av tunnellen akkurat i øyeblikket. Det er sol der fremme.
Jeg kjører vanligvis ikke så fort, så å kjøre én kilometer tar vel ett minutt eller deromkring. Det betyr at 100.000 km representerer 70 dager, eller drøye to måneder. Det er surt å tenke på hvor mye glede det er mulig å få ut av to måneder, sett i kontrast til at jeg brukte ett år på å konkretisere tankene om livet.Men så var det det med å være viklet inn, da. Men alt har en ende, også de mest langdryge doktorgradsprosjekter. Bildet er tatt i en tilstand av meget stor tilfredshet. Jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne beskrive den lettelsen jeg følte i de timene som det tok.

Så det har vært slutt lenge. Men det har tatt veldig for lang tid å formulere og konkretisere at det faktisk er slutt.
Hva er det som er slutt? Overgangen fra ett liv til et annet.

Slik er det med den saken: Snipp snapp snute, så var eventyret ute.

Takk for oppmerksomheten.

Stille?

Det er rimelig å spørre hvorfor det ikke skjer noe i denne bloggen. Svaret er helt enkelt at det ikke skjer noen endringer i livet mitt. Og da har jeg ingenting å rapportere om.
Slik er det med den saken.

Sicilia

Hva kan man oppleve på Sicilia? I det minste en bensinstasjon hvor min grønne vest ikke ser så skarp ut i farven. Det er ikke dårlig å få til. resten av ferien er her.

Tannlege

Fredag eftermiddag fikk jeg skikkelig tannverk i en jeksel. Ute på reise, naturligvis. Mandag morgen (i dag) ringte jeg til familiens tannlege. Han er lege som først har spesialisert seg i kirurgi, derefter utdannet seg til tannlege. Samtalen gikk slik (overstt til norsk for your convinience):
- Tannverk
- OK. Siste pasienten er ferdig halv åtte i kveld. Kom da så skal vi se på saken.
Han brukte noen instrumenter til å pirke her og der, tok et røntgenbilde og fremkalte det, og konkluderte med at tannen ser fin ut så det kan være en betennelse under tannen. Derfor skrev han ut en resept på antibiotika. Klokken har nå blitt 20:10 og både tannlegen og assistenten arbeider overtid. Derefter gikk samtalen slik:
- Her er resepten. Dersom det ikke er bedre før fredag skal du ringe meg slik at vi kan gjøre noe med det før helgen
- Kjempefint! Takk skal du ha. Hva koster det?
- Koster? Ingenting. Har jo ikke gjort noe!
Jeg elsker dette landet!

Bilde

I en helt spesiell sammenheng ble det krevet et bilde. Så her er da det nye bildet. Pene sitroner om ikke annet.

Ikke hit !

Jeg har bursdag, og fordi Filmfestivalen i Tromsø er slutt er Hustruen her. Telefonen ringer - jeg kjører så hun tar den. Hun lytter en stund, så sier hun bestemt "Nei takk, vi skal ikke ha noen blomster levert hjemme hos oss!". Som trøst gikk jeg på kirkegården for å se på at solen gikk ned.
Derefter har vi venner på besøk. Først sjømat, derefter fylt pasta med en ekte tomatsaus. Som secondo har vi Bisctecca Fiorentina som vi skyller ned med en Brunello. Derefter Karines fantastiske tiramisu med Muscato d'Asti. Hva mer kan man be om? Legg merke til at blomstene ble levert selv om det var motstand fra enkelte!

Hjemme alene

Det er mange ting man kan gjøre når man er alene hjemme. Arrangere fester det ikke er mulig å få til på andre måter. Eller dra på mc-turer som ikke tåler å bli omtalt på forhånd. Følg linken for en flott dag alene hjemme.

Link

Vellykket?

Eieren av det røde lynet (en ZZ14 må vel kunne kalles et lyn; det er ikke mange ting som er raskere!) har sendt meg et bilde fra en sen kveld i november. Det er ingen andre å skylde på en guiden (som har gul vest på seg, og ser ut til å kjøre en R1150GS som heter Bamsefar) for at vi endte opp på 1.601 meter. De hvite greiene i veikanten er neppe hvitveis. Men middagen da vi kom tilbake var så bra at eventuelle kjølige bemerkninger forduftet.

Musesyke

Min venstre arm er ubrukelig efter å ha blitt angrepet av musesyke; nå har jeg problemer!

Valgets kvaler

Valget om natten er slik: Enten skydekke som holder på varmen, eller strjerneklart og frost. Det ser ut som om noen har valgt nattefrost for oss resten av uken. Vedkommende tenker tydeligvis ikke på sitrontrærne våre!

Link

Unrest

A picture of Capa della Famiglia having a Campari and looking at the map, at jazz-bar in Roma will have to do as a starting point for two weeks of commotion. My New Life, as opposed to my old one), was supposed to be free of these frantic periods with travel, appointments, obligations and stress. But, alas!, here we are, looking forward to dinner. The thing is, when our neighbor heard we were going to Roma, he cried out that if we went to Roma but failed to have dinner with his good friend Francesco, he, as our friend, would surely die. He grabbed a piece of paper and wrote that we were not only his friends, but (almost) his closest family and nothing would ever separate us, and that Francesco now had only one mission in life: Make us happy. We were a little skeptic to find the trattoria just a block from the Ministry of Finance (that is, not so far from Termini, and with a tourist-density above average for Roma). But Francesco did his job, made it clear that Stefano is best carpenter in the whole world, and served us loads of sea food.
Due to some luck, almost all of this year's travel could be done in one swoop: Montemagno - Roma - FCO - OSL - TOS - Disputas - OSL - Birthday party - STN - PSA - Montemagno - Roma - Montemagno. While I have been approaching Roma for quite some time, at the meta level. The problem is simply: How can one approach Roma? But now the time was right, and off we went. I've decided to go there a few times to to get an overview. Then, later, try to focus later. As we shall see, being cautious is indeed necessary.<We started with a visit to Santa Maria Maggiore. I walked around for a while, but I was unable to take any pictures. Even though I wasn't diagnosed withStendhal's Syndrome I couldn't find anywhere to aim my camera without regretting I didn't aim it somewhere else. In the end I gave up, left and settled for the smaller Basilica Santa Prassede nearby. At least I managed to take a photograph. The official ones are better, so I failed to capture "my" impression. I gave up on that one also. This was not going very well.We decided instead to visit The most crowded, deserted place on Earth, Forum Romanum. Walking slowly down via Cavour, we found it blocked by a demonstration (general strike in Roma today), and ventured into some small side streets. There we found M. Bonamici in his shop, restoring the frame of a painting. He had covered the frame with thin sheets of silver, and now he was making it shiny with what looked like a pen with a bony tip. He told us that he had inherited the tools from his father, but that none of his four children wanted to inherit them from him. As we were talking to him I realized that speaking some Italian might save the day. Buon giorno anche a lei, and we stroll on. We do not visit San Pietro in Vincolo as Moses might be too much. Instead we noticed something odd looking down a narrow street. It took a few seconds to realize what we saw; click on the narrom picture to the left to see what we saw.
At this point I must tell you that when Marine came to Nesodden (outside Oslo) for the first time, and saw a real tree (as opposed to trees in the Tromsø-scale of things) she said It looks like a tree, but it is so large. I looked at the Colloseum and said... yes, you get the idea.Again, it is worthwhile to be prepared, so we took lunch before descending. If you look at the picture of the street, on the left hand, yous ee part of a red table. Behind it there is a small trattoria. Of of the type that we like. With pictures of grand children on the walls. The menu was not in German and ragu was not denoted as Bolognese. What more can I ask? We're in Roma, after all.
Then I tried to take a picture of it, and failed. Not (only) because it is so beautiful, but because it is so huge. My 27mm wide angle (in 35mm parlance) didn't stand a chance against this colossal monster. I snapped one by Sissel instead; she is always there to make things less hard. Which reminds me that she and Karine just bought me a sing I can hang on the door to my office. It reads:

The opinions voiced by the man in this house is not necessarily those of the management.

Let me not dwell on this issue but instead get back to my story. We took a bus to Pantheon where I failed to capture anything of interest (but there is hope, read on!). We crossed via Corso and lingered for a while at the bottom of the Spanish Stairs. Again, no picture; I find some comfort in lunch. Again we are lucky, and find a small place that isn't too bad. It is actually quite good. And the waiter even noticed that Sissel didn't add oil on her salad.
- How can you disappoint me like this; there is oil in the world as good as the one from Lazio!
- I'm trying to keep my weight
- It's the salt that is the problem, not the oil. No-one has ever put on any weight by using a little oil on the salad! Stay away from that salt!
The ravioli con burro e salvie was exellent, even though he admitted without hesitation that fatta a mano was more correct that fatta a casa. I liked him! Then there was time for a pennicalla and we took the Metro back to Vittori Emanuele, and the hotel (which was a bed and breakfast).
The sun settles early at this time of the year, and Santa Maria Maggiore was stunning also after dark. But with a three-pod I might be able to capture what I saw. We'll return later to give it a try (after having bught a three-pod, that is). But then it was time for dinner. GISK and Anne Marie had found a small place we liked. The food was good, the wine was good, the gorgonzola was good, so we had a good time.
All in all, the first visit went well.

Next morning I flew FCO - OSL - TOS, and checked into Stuertveien Hotel. For dinner they served lutefisk, and my opinion is unaltered: Nice if you are used to it, but only once per year, please. Monday was Simone's. I offer you two pictures to get an idea.Readers residing in the New Colonies can rest assured that Simone appreciated the opportunity to visit a venue of the Fine Arts when he leaves the mess behind and relocates to the South. Done with that I flew TOS - OSL to take part in a family even, and then OSL - STN, where I spent the night. But before that I went to The George where I had Abbot ale. Although I prefer the Continental-style lager, drinking beer in a pub far out in the English countryside is nice. The food was good too. Next day: STN - PSA, and Home! I hate to travel.
Time to turn my attention to the things nearer to my hart. My BMW R1150GS makes a squeaking noise when I start it (not good at all!). I pull it apart, fix it, and feel good. Then I am asked how I did it, so I document it. If you ever need to deal with a squeaking starter on a BMW Oilhead, look no further, but grab a copy here.Just finished with the starter, and SAM arrives. We both enjoy good food and good wine; here he is shown together with a glass of ten years old Brunello which blended very, very well with Bistecca Fiorentina. The problem with Brunello is that it only goes well with things that I shouldn't eat: Red meat, gorgonzola and other heavy stuff. During one of these evenings we planned the Annual SiToscana Wine and Food fastival that takes place the week before Easter every year; stay tuned for more details.After a few days of lazy relaxing in Montemagno we popped down to Roma again. SAM hadn't been there, and I was ready to try again to snap a few photos. This time I managed to get Colloseum and the fountain at Trevi. Not bad for being me, and I felt much better. Eating well didn't hurt, either. The first day's success gave me courage to try to tackle to more of the all-time high: Santa Maria Maggiore and Pantheon. The first failed, again. I have no idea of how to capture anything interesting at all. I also failed at the Spanish Stairs (again).
As these things are so very large, the only way to get it all to to hire a helicopter; boring woudl be the title of such a picture. The challenge is to find an angle that captures a small but essential part. A detail that all will recognize, a detail that carries with it the experience all visitors share. As an example I offer a picture of Piazza Nationale at night. My image of the piazza is such that I believe that if you have ever been there you will remember two things: The buildings and the traffic. If I am right you'll feel at home with this one:Of course, you might also have noticed this statue on/in the wall of basilica Santa Maria degli Angeli e dei Martiri. As we know, the wall is Roman while the Church itself was designed by Michelangelo Buonarroti. Ah, how nice! I look forward to try to get an impression on "film" from the inside (although I will most certainly fail as the church is more than 90 meters long).
Next day we had our breakfast at Piazza del Popolo (and I failed to get a picture of Santa Maria del Popolo), we visited Ara Pacis, did not visit Augustus' Mausoleum, but we did indeed visit Pantheon. And this time I managed to find a way to remember it.

Farlig, farlig

Eftersom 0.0005% av norges befolkning (et lite antall!), de fleste beruset (!), får skader hver nyttårsaften som en følge av fyrverkeri vil det fra og med neste år være forbudt med fyrverkeri i Norge, om vi skal tro Aftenposten. Og det gjør vi gjerne. Justitsministeren gjør det fordi han vil "ta nyttårsfeiringa tilbake". Hvem han skal ta den fra er uklart, men det blir vel fra folk som liker å ta ansvar for seg selv.
Som vanlig er i Norge forbyr man ting man ikke liker. Good luck to you!

Norske

Uansett hvor italienske vi måtte mene at vi er, vi er tross alt fra Norge. Så det skjærer i hjertet når det har kommet forurensning i tanken hvor vi hadde 50 liter Chianti. Vi tappet den i bøtter og tømte den i vasken.
Slik går nå dagan.

Norge med mer

Hustruen og jeg tilbragte helgen i Norge. Først var vi i norsk bryllup. Vi var ikke riktig forberedt på hvor grandiost det var, men gaven så ut til å falle i smak så då får vi heller leve med vår provinsielle og enkle grunnholdning. Vi forsto at også dette paret hadde hatt en hemmelig seremoni, og akkurat som oss arrangert en fest efterpå. Men deres fest var ganske anderleden enn vår.
Bildet er vårt offisielle brudebilde. Fra venstre ser vi Karine (9 år) i bunad. Dagen var spesiell og det var ingen begrensninger i bruken av lebestift! Derefter Yours Truly i skjorte med oppbrettede ermer (før jeg oppdaget skreddere i Thailand hadde jeg alltid oppbrettede ermer for armene var alltid for lange); Karine brukte lebestiften også på meg, samt tegnet på meg skjegg. På hodet har jeg en ytterst passende karnevalshatt. Den nybakte Hustru har en heklet kjøkkengardin som brudeslør, og bærer en matchende papirhatt laget i Mariannes barnehage. Marianne (7 år) hadde også fått bruke lebestiften fritt, er iført Hustruens lys-rosa komfirmasjonskjole med et passende lite smykke rundt halsen. Vi lytter alle andektig til Geir som forretter sermonien iført blå badekåpe. Efter (mer enn) 20 år kan vi slå fast at ting holder selv med mangel på stram regi av sermonien. Annonsen sto på trykk i Nordlys torsdag 17. oktober 1985.
Men tilbake til Norge. Efter at vi emigrerte har vi blitt stadig mer oppmerksom på Norges egenart. Det var et stort oppslag på trikken om at det ikke er tillatt å nyte alkohol der. Ombord på Nesoddbåten var det et stort oppslag om at dersom man var beruset og besetningen vurderte det slik at man kunne komme til å være til sjenanse for andre passasjerer kunne man nektes å komme ombord. Det ble også gjort oppmerksom på at det var forbudt å nyte alkohol. Mens vi ventet på Nesoddbåten, litt over klokken ett natt til søndag, gikk vi en liten tur på Aker Brygge. Vi hadde glemt hvordan nordmenn brøler. Vi så også en narkoman som satt på fortauet og stakk en sprøyte i armen. To vakter fra Securitas voktet landgangen og sikret at overfarten til Nesodden foregikk uten problemer. Når vi sitter helt forbløffet på båten og ser på han som henger over nabosetet og roper i mobiltelefonen at "Faen - selvfølgelig skal vi ha nachspiel!", da er det godt å vite at noen mener Norge har en god alkoholpolitikk, og er stolt av den.

Vel tilbake i hyggeligere omgivelser er det bare å gå igang med vedlikeholdet av Bamsefar. Listen er ganske lang. Bildet viser hvordan man bruker en "trekker" til å presse sammen drevet i starteren efter at det er smurt. Enkelt, bare man har det riktige utstyret.

Drømmer

Her en eftermiddag når jeg ikka hadde annet å gjøre surfet jeg innom BMW. Der ser jeg at en ny BMW R1200GS med de spesifikasjoner jeg vil ha kommer på omlag 15.000 euro (klikk her for prisen i norske kroner). En passende 45års gave?....

Marine

Det er nå noe helt eget med familie. Selv om jeg hadde fullt program gikk jeg heller på tur med Marine til Castelmaggiore. På listen av ting som må gjøres (burde ha vært gjort) er 80.000 km service på Bamsefar. Men hvorom alt nå er, vi gikk på tur. Da det så ut som om vi skulle få en regnskur søkte vi tilflukt i et kapell på kirkegården S. Andrea. Der hadde vi en fin stund sammen.

Jobb

Av alle jobbene man kan ha tror jeg den som inkluderer å besøke marmorbruddene i Alpi Apuane på motorsykkel må komme langt opp på listen. Jeg har den jobben!

Narkotika

Dagens regime mot narkotika funger ikke efter hensiktene, følg linken for detaljer. Vil strafferammen bli økt fra 21 år til 30 år for å få bukt med problemet? Til 50 år? Jeg lurer på hvor lenge dagens regime vil bestå. Videre klager han over at Oslo er full av prostituerte; jeg noterer at kriminalisering nå er på vei inn også her. Det er en skummel trend at ting man ikke liker skal forbys.

Link

Sol

Alt tar slutt. Også det dårlig været som har plaget oss i hele dag. Jeg ble vekket klokken fem i morges (natt?) av at vinden herjet med slåene, og det styrtregnet. Så regnet det igjen rett før lunch. Men nå, efter en ganske god spaghetti con vongole efterfulgt av bittelittegrann pecorino, og mens solen bryter gjennom skydekket, nå ser fremtiden mindre mørk ut. Men snart skal jeg ut på reise.

Sandra

Takk for besøket!