Buemerke og marmor

Det er bare å beklage, men jeg har en hang til å besøke steder jeg allerede har besøkt; det er som med kvinner (og Kvinnen!): Det blir bedre for hver gang og kjedsomheten holdes på avstand ved at jeg oppdager stadig nye detaljer. Vi spiste is og sjokolade i Massa, besøkte marmorbrudd, spiste lunch oppe på fjellet, kjørte oss vekk nedenfor Castenuovo, og var hjemme i god tid før middag. Bildet fra marmorbruddet gir en pekepinn om hvor stort det er; klikk på bildet for å se mannen i rød skjorte. Perspektivet er (mer eller mindre) identisk med ett TerjeF tok for noen år siden, men hva så?Og mens vi snakker om mangelen på oppfinnsomhet og orginalitet: Da vi kjørte oss vekk sluttet veien på piazzaen i Treppignana. Vi hadde ikke annet valg enn å se oss om (og tenke på starten på feel-good romanen Miraklene i Santo Fico). På kirkeveggen, på en plakett fra 1780, står da vitterlig buemerket hans! Eller med andre ord: Enten har han vært her før, eller så er det intet nytt under kjolen!