Hjemme alene

Jeg har en venn som i en (for lang) tid måtte leve alene; av ham lærte jeg at Om hun forlater meg, da skal jeg slanke meg ti kilo og begynne på danseskole. Nå traff han en ny i skogen isteden; kanskje like greit. Jeg for min del forsøker jo å hindre at jeg må slanke meg ved å bli en annen; Hustruen har jo med stort hell demonstrert hvor fasinert (minst én) man(n) blir av endring og forvandling. La oss håpe endringen fra Professor (In Spe) til utleier av motorsykler og barista gjør like stort inntrykk på henne som forvandligen fra fotformsko og rullings med lilla skjerf og Lada, via drakt og lakkerte negler med nær hundre millioner i omsetning og ferier i Thailand, til selvdreven næringsutvikler i Italia har gjort på meg.
Selv om jeg ikke er forlatt, i det minste ikke rent teknisk sett, føler jeg meg forlatt her jeg har min aller første alenehjemmefest. Med innsats skulle jeg sikkert ha greid å fylle alle disse store rommene med rot og greier, men akkurat nå føler jeg meg som Frederikke i "Den Lukkede Bok": Man kveles av tomheten. Pancetta'en vi fikk av min bror er enda ikke helt oppspist og jeg fikk meg enda en herlig carbonara; mozzarella og mørkerøde tomater sammen med olje fra Montemagno fungerer fint; men kveldens eksperiment (husk: Jeg trøstespiser!) er artisjokkene Fru Ciabatti overtalte meg til å kjøpe. Kokt i lettsaltet vann sammen med saften fra to sitroner, og servert med årets olje. Et lite øyeblikk, men heller ikke lenger, glemte jeg å tenke på Hustruen. For de som nøler: Det er nå det er sesong!