PSA - OSL - BOO
Jeg har tidligere skrytt av Thon Hotel Gardermoen; 645 kroner for et enkeltrom (selv om jeg har fått dobbeltrom begge gangene) og 50 kroner hver vei med bussen (som går to ganger i timen nesten hele døgnet). Splitter nytt og stilig innredet. Men, ingen restaurant. De har avtale med en "take-away" som sist brakte meg en stekt laks med salat som var helt OK for 180 kroner alt inkludert. Denne gangen, derimot, fikk jeg vite at min "take-away" stenger klokken ni og at eneste alternativ ville være Peppes Pizza. Jeg ba om en medium pizza (New Orleans, in case you care) og ett "hvitløksbrød". Herligheten, som ikke på noen måte var herlig, kostet meg ufattelige 313 kroner. Så turens første lærdom var at jeg enten må komme før klokken ni, eller så må jeg ha med mat fra Italia.
Når jeg er på hotell gjør jeg alt jeg ikke kan gjøre hjemme. Hovedsakelig se på TV; jeg så tre filmer i parallell (én norsk om en som satt i rullestol, én amerikansk om en som hadde videokamera i alle leilighetene i en blokk, og én om en negergutt som hadde problemer på skolen fordi han også var god i sport (your abilities seems to go further than playing basketball). Men i den siste var en forfatter en biperson, og i en scene sier forfatteren at The most important thing with writing, is to write.
Det meste av tekst jeg ser, også min egen, er et resultat av at den som skriver stort sett bruker tiden på å flikke på eksisterende tekst, heller enn å skrive. Igjen er jeg ved tekstbehandlingens svøpe: Det er lettere å flytte et avsnitt enn å skrive om teksten. Det er lettere å skrive én ny setning for å lime sammen to andre setninger enn å skrive tre helt nye. Jada, jada, jada, det er teknisk mulig å la vær å gå i den fellen, akkurat som det er teknisk mulig å ha TV og bare se "litt", og bruke PowerPoint uten å bruke det for mye. Men virkeligheten forteller noe annet.
Pascals fantastiske observasjon om at "Beklager å skrive et så langt brev, men jeg har ikke tid til å skrive et kotr" er jo helt rett, og jeg ser stadig tykkere bøker som blir stadig dårligere.
Turens andre lærdom er at jeg skal starte et bevisst skriveprosjekt. Noe slikt som å skrive én side hver dag - det er ikke så viktig hva som skrives (i begynnelsen), for det å skrive har verdi i seg selv.
Turens tredje lærdom er at OSL, tidlig på søndag morgen mens man burde ha våknet opp ved siden av den varme Hustruen og hatt frokost som ambisjonsnivå, på den tiden av uken og døgnet er OSL en trist plass.
Eneste positive var at en gutt på omlag 10 år som satt ved siden av meg på flyet fra OSL til BOO, helt uppfordret spurte om jeg ville ha et stykke sjokolade til kaffen; det er håp tross alt.
Når jeg er på hotell gjør jeg alt jeg ikke kan gjøre hjemme. Hovedsakelig se på TV; jeg så tre filmer i parallell (én norsk om en som satt i rullestol, én amerikansk om en som hadde videokamera i alle leilighetene i en blokk, og én om en negergutt som hadde problemer på skolen fordi han også var god i sport (your abilities seems to go further than playing basketball). Men i den siste var en forfatter en biperson, og i en scene sier forfatteren at The most important thing with writing, is to write.
Det meste av tekst jeg ser, også min egen, er et resultat av at den som skriver stort sett bruker tiden på å flikke på eksisterende tekst, heller enn å skrive. Igjen er jeg ved tekstbehandlingens svøpe: Det er lettere å flytte et avsnitt enn å skrive om teksten. Det er lettere å skrive én ny setning for å lime sammen to andre setninger enn å skrive tre helt nye. Jada, jada, jada, det er teknisk mulig å la vær å gå i den fellen, akkurat som det er teknisk mulig å ha TV og bare se "litt", og bruke PowerPoint uten å bruke det for mye. Men virkeligheten forteller noe annet.
Pascals fantastiske observasjon om at "Beklager å skrive et så langt brev, men jeg har ikke tid til å skrive et kotr" er jo helt rett, og jeg ser stadig tykkere bøker som blir stadig dårligere.
Turens andre lærdom er at jeg skal starte et bevisst skriveprosjekt. Noe slikt som å skrive én side hver dag - det er ikke så viktig hva som skrives (i begynnelsen), for det å skrive har verdi i seg selv.
Turens tredje lærdom er at OSL, tidlig på søndag morgen mens man burde ha våknet opp ved siden av den varme Hustruen og hatt frokost som ambisjonsnivå, på den tiden av uken og døgnet er OSL en trist plass.
Eneste positive var at en gutt på omlag 10 år som satt ved siden av meg på flyet fra OSL til BOO, helt uppfordret spurte om jeg ville ha et stykke sjokolade til kaffen; det er håp tross alt.
Skrevet av TaSK klokken 15:09. (Link hit)
Send som epost:
<< Home