L'unico del mondo

Kelneren i Sansepolcro mente at jeg måtte være l'unico del mondo (den eneste i verden) da jeg fortalte hvorfor Hustruen og jeg spiste middag i den lille byen Sansepolcro en søndag kveld. Saken er at som forklart forleden så var planen i går å krysse Appeninnene 15 ganger på jakt efter det beste passet. Eftersom ruten var beregnet til 781 km sto jeg opp klokken seks, og dro avgårde klokken syv. Strålende vær, som planlagt! Transportetappen var knappe 208 km til foten av Appeninnene i den lille landsbyen Citta' di Castello; turer med transportetapper på 200 km før morgenkaffen er ikke Hustruen så glad i så jeg må gjøre slikt mens hennes menisk holder henne i sjakk. Klokken er ni og det er tid for kaffe før jeg gyver løs på fjellene. Men hvor lenge var Adam i Paradis?

Da jeg kommer fornøyd ut fra baren ser jeg at det er olje under bakhjulet, og at selve hjulet er helt tilgriset. Når den føste forskrekkelsen har gitt seg og jeg har sjekket oljemutteren, går den grufulle sannhet opp for meg: Det lekker olje fra min BMW og jeg kan ikke kjøre videre! Det har tydeligvis dryppet en stund for dekket er glinsende av olje og det en fin hinne med olje inne i skjermen og på høyre sideveske. Det skal ikke mye fantasi til å forstå hva som hadde skjedd i en skarp høyresving når jeg legger sykkelen ned og oljen skal utgjøre friksjonsgrunnlaget. Eller hva som skjer inne i navet når all oljen var borte. Klikk på bildet for å se lekkasjen i all sin grufullhet.

Klokken ni en søndag formiddag er det ikke mye hjelp å få, men med hjelp av ACI får jeg tak i en redningsbil fra nabobyen Sansepolcro. Dit frakes sykkelen, og jeg må ta inn på et hotell. Det eneste hotellet er meget, meget trist og kunne ha vært hvor som helst i hele verden. Så trist er det at alt fungerer (kan man tenke seg noe mindre italiensk?).
Jeg ringer til Hustruen og beklager min nød. Og som man kan forvente av en eventyrlysten ung kvinne kaster hun seg (nåvel!) i bilen og kommer meg til unnsetning. Det er mens vi spiser middag i Sansepolcro om kvelden, og jeg forteller til kelnderen hva vi gjør der, at han sier at jeg må være den eneste i verden som har opplevet at en BMW R1150GS stopper på grunn av mekaniske problemer!

I dag, mandag, ble sykkelen fraktet til BMW-verkstedet i Arezzo. Der skulle de se på den så snart som mulig. En eller annen gang i fremtiden må jeg ta toget til Firenze, derfra videre til Arezzo, og en drosje til BMW for å hente den. En dag som ikke er fylt opp av andre ting. Mitt råd: Ikke hold pusten mens du venter.