Hvorfor er det slutt?

Efter litt leting fant jeg begynnelsen på slutten. Onsdag 18. mai 2005 skrev jeg følgende her:

I Italia har de som i mange andre land et todelt parlament; et underhus og et overhus. Det siste er fylt opp med senatorer. For å sikre stabilitet og forhindre rask maktovertagelse av den typen Mussolini fikk til, er den (god) del av senatorene valgt på livstid. Det at de ikke kan avsettes gjør at selv en (meget) dramatisk endring i folkemeningen ikke uten videre gir dramatiske endringer i lovgivning. Tregheten skal sikre en viss eftertenksomhet. I praksis, derimot, sikrer den at nødvendige endringer ikke kan gjennomføres fordi «gamle menn» blokkerer det hele.

Slik er det med oss mennesker også: Hvordan vi har hatt det brukes som viktigste fixpunkt når vi skal stake ut kursen, heller enn hvordan vi kan få det. Erfaring sitter godt fast, mens forventning lett lar seg rokke. Resultatet er at vi stort sett fortsetter som vi stevner.
Men ikke alltid: Det er åpenbart mulig med raske endringer. Det eneste som kreves er mot. Mer er det vel ikke å si om den saken.

Mens jeg skriver dette hører jeg på Leonhardts innspilling av Bachs tolvte kantate (Weinen, Klagen, Sorgen Zagen; skrevet for tredje søndag efter påske (17. april i år)). Det vil si: for resten av livet skal jeg forsøke å knytte denne kantaten til viktigheten av beslutningen i relieff mot den mengden praktiske vanskeligheter som gjør at man ikke greier å skifte kurs selv om man ønsker.

Alea jacta est!

Dagen før var ikke en god dag; jeg blogget her:

Å reise på 17. mai er mer dritt enn andre reiser. Saken er at mens andre går i bunad står man der på bussholdeplassen i komfortable men noget uelegante reiseklær. Mens barna klamrer seg til en is holder man fast på ryggsekken. En i sannhet patetisk figur.

Men jeg husker godt natten 18. mai da jeg bestemte meg for at nå er det slutt.

Men det tok tid å virkelig slutte i det ene livet, og begynne det nye. Ett år senere skriver jeg (blant annet) dette her:

Da jeg kom fra Italia i 2003 var planen at jeg skulle vikle meg ut av ting og tang. Isteden har jeg viklet meg stadig lengere inn; jeg er trolig ikke typen til å vikle meg ut. Derfor må jeg endre rammevilkårene: Nå skal jeg bo hjemme, og alt det jeg er viklet inn i som ikke lar seg kombinere med det enkle faktum at jeg vil bo hjemme som alle andre, det må jeg avvikle. Utfordringen blir å finne de tingene som lar seg drive videre; her må jeg være kreativ. På den andre siden: Om jeg utsetter det ett år til, blir det bedre da? Kommer jeg til å ha færre greier på gang? Neppe! Jeg kan like godt gjøre det nå som å utsette det. For jeg er veldig, veldig sliten, og kjenner at jeg nærmer meg hva jeg kan greie; jeg vet så inderlig godt hvor dette kan ende! Bedre da å avslutte på en skikkelig måte, selv om det skjer litt brått.

Det tok altså et helt år å formulere det så klart. Et langt og tungt år for meg.

For å illustrere det nye livet har jeg tatt med en postkasse i Pontito, og bevis på at jeg har kjørt ganske mye på min BMW R1150GS. Postkassen skal illustrere kontrastene mellom det nye og det gamle, og viktigheten av å alltid se at det går en vei videre selv om det ikke er mulig å se slutten av tunnellen akkurat i øyeblikket. Det er sol der fremme.
Jeg kjører vanligvis ikke så fort, så å kjøre én kilometer tar vel ett minutt eller deromkring. Det betyr at 100.000 km representerer 70 dager, eller drøye to måneder. Det er surt å tenke på hvor mye glede det er mulig å få ut av to måneder, sett i kontrast til at jeg brukte ett år på å konkretisere tankene om livet.Men så var det det med å være viklet inn, da. Men alt har en ende, også de mest langdryge doktorgradsprosjekter. Bildet er tatt i en tilstand av meget stor tilfredshet. Jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne beskrive den lettelsen jeg følte i de timene som det tok.

Så det har vært slutt lenge. Men det har tatt veldig for lang tid å formulere og konkretisere at det faktisk er slutt.
Hva er det som er slutt? Overgangen fra ett liv til et annet.

Slik er det med den saken: Snipp snapp snute, så var eventyret ute.

Takk for oppmerksomheten.