Marine

Det er nå noe helt eget med familie. Selv om jeg hadde fullt program gikk jeg heller på tur med Marine til Castelmaggiore. På listen av ting som må gjøres (burde ha vært gjort) er 80.000 km service på Bamsefar. Men hvorom alt nå er, vi gikk på tur. Da det så ut som om vi skulle få en regnskur søkte vi tilflukt i et kapell på kirkegården S. Andrea. Der hadde vi en fin stund sammen.

Helt ny

Selv om jeg alltid har prioritert anderledes så forstår jeg jo gleden ved å sette seg inn i en helt ny bil; det er ikke uten grunn at vi har ordet nybillukt. Men for mg har alltid andre ting vært viktigere. Selv om Transalp ikke er en A6 Avant så kan vi slå fast at selv en Transalp er så blank når den er ny at man kan speile seg i den.
Efter dagens to turer er det 350 km på telleren; det blir ikke noe problem å få de påkrevne tusen km i løpet av én uke. Som bildet av Marine skulle vise var det tradisjonell marmortur i eftermiddag. Til vårt tradisjonelle spisested ankom vi ikke før halv tre, men vertinnen var velvilligheten selv og fyrte opp kjelene på nytt. Godt og helt ferskt brød, pasta til oss begge, litt stekt svinekjøtt til meg og pecorino med stekte popter til henne, litt vin, litt vann, litt kaffe: 18 euro.
Eneste skåret i gleden var at tunnellen fra Arni til mitt marmorbrudd var stengt så vi måtte kjøre ned en annen vei. Greit nok, men ikke like spektakulært.

Rent bortsett fra den sorte prikken under eiketreet som er Marine (det er et meget stort tre) ser vi på det siste bildet en (gammel) vei som kommer opp på skrå mot venstre og opp til dagens vei ved skiltet. Den veien er romersk og av alle de tusner (millioner?) mennesker som har gått opp den bakken i løpet av de to tusen år den har eksistert er nok Sigeric (Sigurd på norsk, vil jeg tro), erkebiskop i Canterbury, den mest kjente. Han gikk ned denne bakken i år 990; som alltid kan du klikke på bildet for fler detaljer (så som å studere stedsnavnet).

Ferdig

Det tok fire arbeidsdager, men muren ble da endelig ferdig. Bortsett fra erfaringen i murbygging (utgangspunktet er her) er det gøy med Marines erkjennelse av at de tusenvis av murer som er i området representerer en for oss ufattelig mengde arbeid. Og for å demonstrere at hennes bidrag ikke er uvesentlgi har jeg ringet det inn med rødt (fundamentet er det viktigste i enhver konstruksjon!).

I morgen skal jeg forsøke meg på en liten sykkeltur. Jeg skal besøke tettstedet Chiesina Uzzanese i den lille kommunen Chiesina Uzzanese. Tettstedet vokste opp rundt et herberge for reisende som lå her; det ble grunnlagt på 1200 tallet. Men det lå her fordi her var et veikryss hvor den Etruskiske veien fra fjellene møtte den Romerske veien fra Firenze til kysten. Det veikryset skal jeg fotografere! Ellers: Batteriet på BMWen var nesten tomt for vann; håper det nå er slutt på å være plaget med for lav spenning.

God Jul

Jeg er ikke lenger sikker på hva vi pleide å gjøre om dagen på julaften. Synes å erindre at vi jaget ungene ut (det er begrenset hvor mange ganger man orker å høre Kan vi ikke åpne bare én? Kanskje tvang vi dem med på en tur for å få tiden til å gå - hvem vet lenger? Men jeg er ganske sikker på at solen ikke skinte, at det ikke var 15 i skyggen, og at jeg ikke hadde murer med behov for vedlikehold.
Hvorom ting nå engang er så er juletradisjonen en helt annen her. Den viktigste forskjellen er kanskje at julen virker mye mindre påtrengende. Julegatene er mer diskrét og pyntingen gjort med betydelig mer tilbakeholdenhet. Hos oss er det naturligvis i den lave enden av skalaen også her i landet. Uansett så starter ikke julen før ved midnatt. men kvelden starter med en lett middag, derefter skal vi i Duomoen i Pisa (sammen med noen tusen andre) og delta i midnattmessen (som vi i fjor hadde glemt når startet - tenk det!). Derefter bærer det tilbake til Montemagno for en prosecco (eller noe). I morgen tidlig skal Marine (ikke) åpne julegaver, derefter er det 10-retters lunch for å markere at julen begynner; mer blir det nok ikke gjort den dagen.
Det kan godt være ti år siden muren gled ut; hvor lende den har stått er jo umulig å si. Som det fremgår av bildet så må Marine ta en pust i bakken (bokstavelig talt) efter å ha fjernet alt det som hadde rast ut; vi er klare til å "montere" muren opp igjen.
Tre timer senere ble det mørkt og vi har kommet oss én sten opp i hjørnet synkende ned mot ca ti cm midt på; beklager kvaliteten men blitzen er svak og jeg trenger nytt kamera. At det ikke går så fort som man skulle ønske skyldes (blant annet) at min assistent ble ganske frustrert over hvor vanskelig det faktisk er å lage murer uten sement og bestemte seg for å heller kløyve ved. Nå er det også nyttig med ferigkløyvd ved så hva kan man si; om ikke annet får vi et nytt perspektiv på de tusenvis av tørrmurer vi ser rundt oss her i dalen.

Det hele startet jo slik:

Søren Sørpå het en mann fra
sør som nordpå gikk i land fra
båten som han var ombord på
og der traff han Nora Nordpå

Vi vet jo hvordan det gikk; nå er jeg endelig ikke lenger der, men her. Så når solen skinner, når kontrasten er dårlig til minnene fra et tidligere liv fordi de viskes ut av kraftigere saker, når jeg endelig er hjemme, når alt er som det er - da er det ikke lett for en sørpå å huske på å ønske alle der nordpå en God Jul.Noen av noen der Nordpå har tatt seg bryet med å sende meg musikk og vidoe; det setter jeg stor pris på. Noen sender epost mens andre slår til med en SMS; det er først nå som jeg bor Sørpå og distansen er ikke bare stor men også permanent at jeg egentlig setter pris på å få dem. Før var det hyggelig, nå er det blitt viktig. Selv om vi har føtter og ikke røtter er vi jo summen av våre erfaringer; jeg har ganske mye erfaring fra Norge. For mye kanskje.

Eftersom jeg er mer opptatt av fremtiden enn gavene vil jeg ønske deg der Nordpå et fantastisk godt år i 2007, en uvanlig deilig og spennende avslutning på 2006, og at proseccoen du drikker i overgangen mellom 2006 og 2007 er like god som den jeg skal drikken her. Mitt overtak ligger i at jeg skal drikke den sammen med Hustruen; jeg er ubegripelig heldig!

Agro teknikk 2006

Det ser ut som om du også får en god dag sa kelneren på kaffebaren på Lillestrøm og blunket lurt, efter at Marine og jeg hadde hatt frokost (pannekaker med syltetøy, og cappucino). Han var på min alder og syntes nok jeg hadde fått tak en liten lekkerbisk; da vi senere returnerte for en Americano og gulrotkake laget han et søtt hjerte på tallerken til oss; hva skal man si? Uansett, på Agro Teknikk 2006 var vi sammen med tusenvis av bønder som ville se på det nyeste innen, vel, agroteknikk. Jeg som utenforsående kunne bare se at jordbruket må generere massevis av inntekter for makan til kapitalkrevende aktiviteter har jeg ikke sett. For eksempel kunne jeg kjøpe en dings til å henge frempå traktoren, slik at de hvite plastpakkene med silo kuttes opp automatisk; skarve 50.000 kroner. Det var hundrevis av traktorer i alle former, skurtreskere store som hus (vel, norske hus i det minste), hudrauliske løfte, presse, dytte, dra, kløyve og knusegreier i det uendelige, helautomatiske melkeroboter (en drøy million kroner for stykket) og så vidre, og så videre. Bildet viser Marine som studerer den nyeste teknilogien for burhøns, mens hun vil vite hvor gropen de i henhold til forskriftene skal ha er.
Turen hjem gikk forbausende bra og smertefritt. Efter å ha kommet hjem.me er det flott å åpne badevinduet å se de første solstrålene falle på vinranker i en olivenlund; klikk på bildet for å nyte det i full størrelse..Ellers kan jeg ikke gjøre annet enn å gjengi oppskriften på Torsk under tangbro fra Mat og tradisjoner i Nord-Troms (side 21):

Dette er en meget gammel metode, og er meget spesiell. Stor torsk flekkes og saltes i ett døgn. Så lager man en grop i fjæra, og legger fisken ned, og bygger en tangbro over. Fisken skal godgjøre seg i 4 døgn. Da er den syrnet og er eiendommelig på smak. Noen liker den - andre ikke.

[Jeg hadde skrevet 14 døgn, men det står vitterlig 4 døgn i oppskriften - rettet; takk AndersM.]