Vellykket?

Eieren av det røde lynet (en ZZ14 må vel kunne kalles et lyn; det er ikke mange ting som er raskere!) har sendt meg et bilde fra en sen kveld i november. Det er ingen andre å skylde på en guiden (som har gul vest på seg, og ser ut til å kjøre en R1150GS som heter Bamsefar) for at vi endte opp på 1.601 meter. De hvite greiene i veikanten er neppe hvitveis. Men middagen da vi kom tilbake var så bra at eventuelle kjølige bemerkninger forduftet.

Jobb

Av alle jobbene man kan ha tror jeg den som inkluderer å besøke marmorbruddene i Alpi Apuane på motorsykkel må komme langt opp på listen. Jeg har den jobben!

Sving

Smaken er forskjellig, og det er noen som mener at rette strekninger er det beste når man kjører motorsykkel. Selv liker jeg svinger. Kanskje er det fordi Bamsefar er lett å svinge, kanskje fordi jeg ikke har behov for høy fart, eller noe helt annet. Hvorom alt nå engang er: her er en sving fra nedstigningen til Antona.
Vi tok den tradisjonelle rundturen med alt inkludert - det vil si lunch på Villa verde, marmorbrudd, og is i Massa. Bildet av Sandra i litt for stort kjøreutstyr er tatt på (i?) San Pellegrino in Alpe. Men det er var ganske varmt for henne som ikke hadde skikkelig sommerutstyr.

Fjelltur

Jeg har kjørt 558 km i dag; ut på tur, aldri sur. Turen inngår i mitt prosjekt om å bli kjent i Appeninnene. Detaljert beskrivelse kommer så snart jeg har tid. Og nå står solsikkene i fullt flor.

Publisering

Selv om Frida kanskje ikke er interessert og det derfor ikke er noe å hente i mitt gamle liv, og det er rykter om at (ex)prosjektet vårt endelig skal få den anerkjennelse det fortjener gjennom en mer presisjetung publikasjon, får jeg nøye meg med det lille som er verdt å vite om marmorfjell. Hadde Hustruen kunne vært med ville det ha vært en bra tur, nå ble den bare middels.

Link

Selvportrett

Ikke lett å ta et selvportrett med Appeninnene i bakgrunnen når man sitter på Bamsefar og ikke orker å ta av hjelmen.

Cosa

Nå ble det som kjent ikke noen tur på kryss og tvers over Appeninnene på meg forrige helg. Tirsdag eftermiddag til fredag formiddag (i dag) har vi vært på årets sommerferie. Mye å si om den, men bildet er tatt utenfor byen Cosa. Bymuren er omlag 2.250 år gammel.
I morgen drar jeg til Arezzo for å hente sykkelen, og kanskje en liten tur over Appeninnene; toget går 06:58. Sukk.

L'unico del mondo

Kelneren i Sansepolcro mente at jeg måtte være l'unico del mondo (den eneste i verden) da jeg fortalte hvorfor Hustruen og jeg spiste middag i den lille byen Sansepolcro en søndag kveld. Saken er at som forklart forleden så var planen i går å krysse Appeninnene 15 ganger på jakt efter det beste passet. Eftersom ruten var beregnet til 781 km sto jeg opp klokken seks, og dro avgårde klokken syv. Strålende vær, som planlagt! Transportetappen var knappe 208 km til foten av Appeninnene i den lille landsbyen Citta' di Castello; turer med transportetapper på 200 km før morgenkaffen er ikke Hustruen så glad i så jeg må gjøre slikt mens hennes menisk holder henne i sjakk. Klokken er ni og det er tid for kaffe før jeg gyver løs på fjellene. Men hvor lenge var Adam i Paradis?

Da jeg kommer fornøyd ut fra baren ser jeg at det er olje under bakhjulet, og at selve hjulet er helt tilgriset. Når den føste forskrekkelsen har gitt seg og jeg har sjekket oljemutteren, går den grufulle sannhet opp for meg: Det lekker olje fra min BMW og jeg kan ikke kjøre videre! Det har tydeligvis dryppet en stund for dekket er glinsende av olje og det en fin hinne med olje inne i skjermen og på høyre sideveske. Det skal ikke mye fantasi til å forstå hva som hadde skjedd i en skarp høyresving når jeg legger sykkelen ned og oljen skal utgjøre friksjonsgrunnlaget. Eller hva som skjer inne i navet når all oljen var borte. Klikk på bildet for å se lekkasjen i all sin grufullhet.

Klokken ni en søndag formiddag er det ikke mye hjelp å få, men med hjelp av ACI får jeg tak i en redningsbil fra nabobyen Sansepolcro. Dit frakes sykkelen, og jeg må ta inn på et hotell. Det eneste hotellet er meget, meget trist og kunne ha vært hvor som helst i hele verden. Så trist er det at alt fungerer (kan man tenke seg noe mindre italiensk?).
Jeg ringer til Hustruen og beklager min nød. Og som man kan forvente av en eventyrlysten ung kvinne kaster hun seg (nåvel!) i bilen og kommer meg til unnsetning. Det er mens vi spiser middag i Sansepolcro om kvelden, og jeg forteller til kelnderen hva vi gjør der, at han sier at jeg må være den eneste i verden som har opplevet at en BMW R1150GS stopper på grunn av mekaniske problemer!

I dag, mandag, ble sykkelen fraktet til BMW-verkstedet i Arezzo. Der skulle de se på den så snart som mulig. En eller annen gang i fremtiden må jeg ta toget til Firenze, derfra videre til Arezzo, og en drosje til BMW for å hente den. En dag som ikke er fylt opp av andre ting. Mitt råd: Ikke hold pusten mens du venter.

Plan

Planen for søndag er å krysse Appeninnene. Kartet er hentet fra MapSource som er datagrunnlaget for min fantastiske GPS (Garmin Zumo 500); klikk på kartet for å se detaljene. Dersom alt går som det skal (og jeg greier å finne meg bensin på søndag formiddag!) kommer jeg til å krysse Appeninnene hele 15 ganger i løpet av turen, og tilbakelegge 781 km. Med unntak av ni fattige kilometer ved Madonna dei tre fiumi kjøres ingen strekning mer enn én gang.
Eftersom vannskillet i sin alminnelighet er Toscanas grense, kommer jeg til å (måtte) besøke naboregionene Marche i øst og Emilie-Romagna i nord; litt må jeg ofre for turen.
Dersom vi antar at de fleste passene er omlag 1.000 moh, og jeg kommer til å synke ned til omlag 500 moh ved hver "vending", da kan jeg forvente å konsumere omlag 15.000 høydemeter i løpet av dagen. Kan bli en bra dag.

Roccastrada

Jammen går det opp og ned her i verden. Det hele startet i 1185 med byggingen av en flott liten (rund) kirke for å markere San Galgano, så gikk det oppover og i 1218 startet man byggingen av et digert kloster med en fantastisk gotisk katedral. Videre oppover i 150 år, før Svartedauen gav det hele en knekk. Så gikk det nedover i 200 år, før det gikk bratt nedover i ytterligere 200 år. I 1789 var bunnen nådd og Paven sa at "nok får være nok" og stengte hele greia. Derfra har det gått oppover og klosteret viet til San Galgano er ett av de mest besøkte monumentene i Toscana. Jeg har kjent til det lenge, men ikke visst hvor det var. Men nå, med min nye GPS, kjørte jeg dit som den mest naturlige sak i verden.Forresten: Alle som har hørt legenden om sverdet i steinen: Det er her du kan se det. Legenden sier følgende:

When he reached the top the voice spoke again, inviting him to renounce worldly pleasures. Galgano objected that though giving up worldly pleasures sounded good, doing so would be as easy as using his sword to split arock. To prove his point, he drew his weapon and thrust at a stone, fully expecting the blade to snap. Instead, it sank into into the rock all the way to the hilt, and Galgano never left the hill again

Sverdet står der fremdeles.
Med min nye GPS kan jeg følge med hvor jeg har vært, og laste det hele inn i Google Maps. Turen kan studeres i sin helhet her. I Roccastrada spiste vi som vanlig på La Grotta dell'Orso. Nå er rommene klare og det er mulig å overnatte også i Roccastrada. Det er en veldig hyggelig plass, men ikke billig. Vi spiste (veldig bra!) antipasti, primo med cinghiale, grillede lammekoteletter og sorbetto di limone; 30 euro/person er 50% dyrere enn på Trattoria di Montemagno, for eksempel. Men hyggelig, det er det absolutt.
Turen var litt spesiell også på en annen måte: Første dagen med motorsykkelutleie. Ser man nøye på bildet tatt inne i katedralen ser man K. og J. som kom seg dit på en flott Transalp (Jeg fant en fin vurdering av Transalp her). Jeg synes vi hadde en flott dag som la godt over 300 på telleren.

Muskler

På det svært uklare bildet, tatt fra baderomsvinduet med for svak blitz og for dårlig autofokus, fremgår det likevel klart at noen har gjort en ikke ubetydelig innsats med hammer og meisel samt hakke og spade for å fjerne tre kubikkmeter med masse (arbeidet påbegynt her, slik at det er mulig å parkere en herlig BMW R1150GS ved siden av en ikke like spennende Suzuki Wagon samtidig som det er plass til å gå mellom dem uten å være tynnere enn man nå engang er (og har blitt). Som det også er mulgi å se er porten like smal som den var; neste uke (eller uken derefter - noen som har det travelt?) starter arbeidene med å vie den ut med formidable 15 cm.
I dag har været vært fantastisk, men jeg har ikke kjørt mer enn 80 km rundt omkring på vei mellom andre oppgaver. I særdeleshet: Jeg har sett på to Honda Transalp 600. Vi har bestemt oss for å kjøpe dem begge (modulo administrative problemer, naturligvis). Det ene er en -98 og det andre en 2004. Meningen med å ha én ny og én eldre er å kunne differensiere på pris. Men kommunen har kommet opp med (presist: Laget for anledningen!) et syv-siders skjema de vil jeg skal fylle ut. Så, som sagt, modulo administrative problemer.

Helgetur

Ikke alt jeg finner på er like vellykket, men noen ganger er lykken beedre enn forstanden. Dagens idé var å spise lunch på samme sted hvor Hustruen og jeg engang spiste minnerikt. En lang historie, men Valombrosa, klosteret hvor Galileo Galilei i sin ungdom ble sendt for å studere, det ligger oppe i fjellet øst for Firenze. Faktisk, det ligger på 1000 meter over havet. Og uansett hvor mye solen måtte skinne og det er varmt og deilig når jeg står på Piazzale Michelangiolo og tar bilde ut over Firenze så er det faktisk sne på fjellet i januar. Også i Toscana! Veien klatrer ganske bratt oppover, og da jeg kom til sneen var det bare noen få km igjen. Så det som skulle være en svipp opp til Valombrosa ble en nervepirrende greie. Det ble snakket mye rundt om på bordene i restauranten om utlendingen som kjørte motorsykkel der alle andre kjørte akebrett eller slalomski (Ristorante Medici, +39 055862187). Jeg spiste risotto al funghi, en liten bistecca di manzo, kokte grønnsaker, litt kake og kaffe. Absout verdt turen. Men, og her kommer vi til Lykken: Meningen var at Hustruen skulle være med. Men kombinasjonen Hustru + R1150GS + sne er erfaringsmessig veldig dårlig og legger en demper på ethvert måltid. Så noe godt kommer det da ut av at hun har vondt i et kne.Jeg tar den andre veien nedover; utsikten mot Chianti er upåklagelig. Jeg svinger meg nedover helt til dalbunnen hvor Autostrada delle Sole går mot Roma, over autostradaen og vestover inn i Chianti. Kommunen heter Greve in Chianti, og jeg stopper på en fantastisk liten bar på det lille stedet Dubba før jeg kommer ned til Greve. Videre vestover på en liten grusvei jeg har kjørt én gang før; jeg stopper og fotograferer solnedgangen. Tross alt, solnedgang over vinranker i hjertet av Chianti er ikke der verste kan kan oppleve. Videre vestover inntil jeg kommer til Autotrada Siena - Firenze. Tar den nordover til Firenze, og så Fi-Pi-Li hjem. Tilsammen 323 km; en flott søndagstur selv om ingen av mine kvinner kunne være med.

Tur

Jeg skal delta på et møte første uken i mars. Kanskje jeg kan kjøre sykkel dit? Følg linken for detaljer.

Link

Kongen (no less!)

Selv Kongen er opptatt av Det gode liv. Det ikke ut til at å kjøre motorsykkel i Toscana var med i hans beskrivelse, og jeg vet ikke om jeg deler synet på at A4-livet er Det gode liv. Men, fokus på saken er det viktigste.
Alle (det vil si eventuelle) lesere ønskes til lykke med det nye året! Håper du får et like bra år i 2007 som jeg hadde i 2006: du har noe å glede deg til!

Ferdig

Det tok fire arbeidsdager, men muren ble da endelig ferdig. Bortsett fra erfaringen i murbygging (utgangspunktet er her) er det gøy med Marines erkjennelse av at de tusenvis av murer som er i området representerer en for oss ufattelig mengde arbeid. Og for å demonstrere at hennes bidrag ikke er uvesentlgi har jeg ringet det inn med rødt (fundamentet er det viktigste i enhver konstruksjon!).

I morgen skal jeg forsøke meg på en liten sykkeltur. Jeg skal besøke tettstedet Chiesina Uzzanese i den lille kommunen Chiesina Uzzanese. Tettstedet vokste opp rundt et herberge for reisende som lå her; det ble grunnlagt på 1200 tallet. Men det lå her fordi her var et veikryss hvor den Etruskiske veien fra fjellene møtte den Romerske veien fra Firenze til kysten. Det veikryset skal jeg fotografere! Ellers: Batteriet på BMWen var nesten tomt for vann; håper det nå er slutt på å være plaget med for lav spenning.

Romjulstur

Jeg tror ikke det er lykke å hente bare ved å sikre seg bedre vær og føre. Men det er heller ikke sant at det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær; forsøk å kjøre motorsykkel i regn så forstår du hva jeg mener. Nettopp derfor synes jeg bildet på toppen fint representerer Toscana på sitt beste: Er det mulig å tenke seg et bedre bilde i romjulen av den lille landsbyen Calamecca som ligger i 750 meters høyde? Sol fra skyfri himmel, på en BMW R1150GS motorsykkel, med Hustruen som fotograf; say no more!
Vi hadde egentlig ikke tid til noen tur i dag, men efter at Hun hadde sett ut av vinduet var Hun ikke vanskelig å overtale. Tidligere i høst, som en del av årets Guttetur, dro vi til Tislotts-dalen. Dengagn var ikke været det beste (men lunchen desto bedre) mens været denne gangen var perfekt. Litt kjølig, men hva kan man forvente i romjulen? Nå, som sist, var Pontito målet for turen. Baren, den eneste i byen, var varm og god, og hun laget herlige panini av ferskt brød, pruciutto og pecorino; hadde håpet på pasta, men serveringen vi fikk var en fin erstatning; telfon 0572-402006.
Det beste med Tislotts-dalen er at farten blir så lav; veien svinger seg frem og tilbake, opp og ned. Det tar litt tid, men det er slik motorsykler er laget for å brukes.

Men tilbake til været: Hvor viktig er det egentlig? For meg: Avgjørende. Bildet nedenfor er tatt fra Lanciole mot Crespole og viser primært været i romjulen.
En annen sak som opptar meg er at jeg ikke får tid til å se på film. Med kino-allergi har kunstformen film forblitt uoppdaget og det ergrer meg at dagene renner vekk; snart starter en ny sesong og de fimer som ikke blir sett vinteren, de blir ikke sett i det hele tatt.

EU-kontroll

La det være kjent at å kjøre motorsykkel i Italia uten å ha hatt den på EU-kontroll koster 143 euro i bot. Heldigvis, eller kanskje naturligvis, gjorde Hustruen så godt inntrykk på Polizzia at jeg slapp bot for å ha kjørt på rødt lys (jeg spøker ikke: Hun smilte og forklarte at å kjøre på rødt lys, det ville han aldri ha gjort med vilje, for han er en så flink og trygg sjåfør. De trodde henne!). Videre, la det bli kjent at om man kjører med vognkortet med den forrige eierens navn på, da blir vognkortet inndratt og mengder byråkratiske vanskeligheter venter. Kanskje har man også bodd i Italia i årevis uten å bytte sitt norske førerkort til et italiensk slik man skal. Pålegg: Kjør hjem, sett fra Dem sykkelen, betal boten, skaff Dem nytt vognkort med riktig navn, skaff Dem italiensk førerkort, og få sykkelen på EU-kontroll. Buona giornata.

Til sammenligning: jeg ble stoppet på Stakkevollveien den lørdags kvelden jeg kom fra Italia, med bilen full av bagasje, uten å ha oblatene påklistret men med betalt veiavgift, da var det ingen bønn; at oblatene ikke sendes til utlandet og jeg derfor ikke kunne ha mottatt dem hadde ingenting med saken å gjøre. Kjøre videre uten oblatene påklistret? Er du gal! Avskilting på stedet! Gebyret for avskiltingen kostet 930 kroner. Få skiltene tilbake - nei; blir man avskiltet for ikke å ha oblater må man på ny EU-kontroll. Prøveskilter? Nei - bare for å kjøre til EU-kontroll. Står bilen med feriebagasjen på Stakkevollveien - det var synd, men reglene er til for å følges, å ikke ha oblater er en alvorlig forbrytelse! Prøveskiltene på tirsdag (ikke mandag, for jeg hadde jo ikke time til EU-kontroll før tirsdag!) kostet 300 kroner.

Bildet er ikke fra dagens tur, men viser hvordan jeg ser ut mens jeg ser på bilder fra en venns tur til Brasil, mens jeg nyter en sigar jeg har fått i gave fra en annen venn. Ingen mangel på stimuli, med andre ord. Dagens tur gikk forresten via Lucca til Montemagno (LU), ned til Viareggio hvor vi spiste på en herlig liten fiskerestaurant før det ulykksalige møtet med politiet, opp til romerbyen Camaiore (hvor det romerske sentrum har 11 ganger tre gater), videre opp til veis ende ved Casoli (kartet sa veien gikk videre, men lokalbefolkningen og asfalten sa nei), ned til Camaiore igjen, via Lucca og hjem.

Tuscania

The deal between me and me was that when I managed to wriggle myself out of the iron grip a fixed position is, I would spend much more time outdoors. That this implies on the BMW goes without saying. But, how have a fared? Not very well, I must say. Yesterday would have been the perfect day for a ride, but I had promised this and promised that. No go.
But today is the day; as the topmost picture shows, the weather was excellent also today; it is taken midway between Pisa and Grosseto. But where to ride? The thing is, I have obligations: As part of an experiment, I have promised to drink coffee on the anicent (for an Italian definition of the word!) town of Tuscania. The question is: When having coffee in a 3.000 years old city square, how strong is the feeling of the urbane versus the rural? I ride down to Tuscania to find out.
A small side note: Tuscania is not in Toscana (which unfortunately is spelled Tuscany in English); the former is derived from Cane (see Wikipedia for details) while the latter from Tusci (Etrucan).
Upon arrival I realise there are problems: Looking at the Roman road (if you have Google Earth installed, you can watch the road In Situ by clicking here.) leading up to the city walls surrounding Tuscania, and reading the signs, I realize that where Tuscania is today (just in front of me) is not where it was three thousand years ago. Then it was situated on a hill a few hundres meters away. Actually, the town used to occupy both hills, but the plauge in 1348 struck the town so hard that one hill, and the vally between them, was completely abandoned.The picture on the left is taken from the current and shows Basilica San Pietro on the other hill. The building on the right is the church Santa Maria Maggiore, founded in the 7th centry. It used, a milennum ago, to be "downtown". Now it is situated in a forest at the bottom of the valley; there is a nice view from there up on the two hills.
Enough history; duty is calling so let's have coffee. I head over to the hill with the old town, but there is nothing there but Roman ruins, the Basilica, and quite a few Etrucan sarcophagues. This one is 2.700 years ord; in the background you see the present Tuscania.During high season it is actually possible to have coffee here, but the bar is closed now (No turists, no struggle, no pressure, no heat, no lines to stand in, but, alas, no coffee). So I head back to the first hill and locate the Duomo. There is a bar, I have my coffee, I sit, but even though I have come 300 km for this coffee, it doesn't feel right. There is something making me uncomfortable. I get up, and I leave.

I follow SS2 (the Imperial Roman road via Cassia that went from Roma, via Arezzo, to Firenze). I ride through Canino, Acquapendente, Montalcino, Siena, the outskirts of Firenze, and Fi-Pi-Li home. Between Lago de Bolsena and Siena the via Francigena follows tha same route:

The Via Francigena is a historical route, a major road once walked along by thousands of pilgrims on their way to Rome. History has that Sigeric, the Archbishop of Canterbury, on the way back from Rome, where he had been to visit Pope John XV in the year 900, wrote a detailed description of the itinerary, which was known as ?Via Francigena? and was to become one of the most important medieval pilgrim routes.

The site has detailed maps of the entire distance in case you want to take a stroll!

I don't get home until 19:30, well after sunset. I didn't find the tranquility I was searching for, I didn't have a GPS to mark my trail. Basically, I have to do it all again later. 645 km.

Solnedgang

Krystallklar luft i dag. Bildet viser en BMW R1150GS med tente kurve-tåkelys i på det føste utkikspunktet på vei opp til Monte Serra. I horisonten bak sykkelen ser vi fangeøya Gorgona. Skult av busken ligger Caprona, og bakenfor ser vi heller ikke fjellene på Korsika. Men jeg kunne gå litt til siden, så jeg så begge deler.

Leie motorsykkel i Toscana

Vi planlegger å rykke inn en annonse i MC-Avisa hele neste år. Annonsen handler om vårt tilbud om å leie motorsykkel i Toscana. Annonsen blir 20 spalter bred og én høy (96 x 59 mm). Kommentarer mottas med takk!

Link

Mer sne

Det sner, det sner, tiddeli bom. Hyggelig å tangere snerekorden for november allerede tredje november (alt ligger med andre ord til rette for en flott måned!), men jeg ser nå likevel frem til å reise til Toscana. Neste uke skal jeg kjøpe to motorsykler og starte utvikligen av et tilbud for utleie av motorsykkel i Toscana.
Og Hustruen venter på meg!