Ikke hit !

Jeg har bursdag, og fordi Filmfestivalen i Tromsø er slutt er Hustruen her. Telefonen ringer - jeg kjører så hun tar den. Hun lytter en stund, så sier hun bestemt "Nei takk, vi skal ikke ha noen blomster levert hjemme hos oss!". Som trøst gikk jeg på kirkegården for å se på at solen gikk ned.
Derefter har vi venner på besøk. Først sjømat, derefter fylt pasta med en ekte tomatsaus. Som secondo har vi Bisctecca Fiorentina som vi skyller ned med en Brunello. Derefter Karines fantastiske tiramisu med Muscato d'Asti. Hva mer kan man be om? Legg merke til at blomstene ble levert selv om det var motstand fra enkelte!

Valgets kvaler

Valget om natten er slik: Enten skydekke som holder på varmen, eller strjerneklart og frost. Det ser ut som om noen har valgt nattefrost for oss resten av uken. Vedkommende tenker tydeligvis ikke på sitrontrærne våre!

Link

Regn

Når det regner, da regner det. Ikke slikt iskaldt yr som jeg kjenner fra andre steder, eller den horisontale veien båret av Bladsjordvinden, men rett ned. I store mengder. Problemet er at nå har det regnet i to timer og vi har ganske mye vi skulle ha gjort; i regn sitter vi handlingslammet inne.

---

Nå, to timer senere, skinner solen igjen. Takk og lov.

Snart sommer

Det er ikke lett å si hva som gir den sterkeste følelsen av at det snart er sommer: Fem kilo sitronsyltetøy og det som skal bli to og en halv liter limoncello, eller at aprikostréet i haven blomstrer. Vanskelige valg - men slik er livet.
Flasken på det store bildet er ferdig laget limoncello fra forrige runde, som nå skal stå i noen måneder for å bli klar til å drikkes; i bakgrunnen andre halvparen av sitronene fra det ene treet vi har plukket. En annen sak er at jeg ikke kan forstå hvordan noen orker å bo i et knall-rosa hus med lysegrønne slåer for vinduene.

Helt ny

Selv om jeg alltid har prioritert anderledes så forstår jeg jo gleden ved å sette seg inn i en helt ny bil; det er ikke uten grunn at vi har ordet nybillukt. Men for mg har alltid andre ting vært viktigere. Selv om Transalp ikke er en A6 Avant så kan vi slå fast at selv en Transalp er så blank når den er ny at man kan speile seg i den.
Efter dagens to turer er det 350 km på telleren; det blir ikke noe problem å få de påkrevne tusen km i løpet av én uke. Som bildet av Marine skulle vise var det tradisjonell marmortur i eftermiddag. Til vårt tradisjonelle spisested ankom vi ikke før halv tre, men vertinnen var velvilligheten selv og fyrte opp kjelene på nytt. Godt og helt ferskt brød, pasta til oss begge, litt stekt svinekjøtt til meg og pecorino med stekte popter til henne, litt vin, litt vann, litt kaffe: 18 euro.
Eneste skåret i gleden var at tunnellen fra Arni til mitt marmorbrudd var stengt så vi måtte kjøre ned en annen vei. Greit nok, men ikke like spektakulært.

Rent bortsett fra den sorte prikken under eiketreet som er Marine (det er et meget stort tre) ser vi på det siste bildet en (gammel) vei som kommer opp på skrå mot venstre og opp til dagens vei ved skiltet. Den veien er romersk og av alle de tusner (millioner?) mennesker som har gått opp den bakken i løpet av de to tusen år den har eksistert er nok Sigeric (Sigurd på norsk, vil jeg tro), erkebiskop i Canterbury, den mest kjente. Han gikk ned denne bakken i år 990; som alltid kan du klikke på bildet for fler detaljer (så som å studere stedsnavnet).

Here and there

In Italian there are three ways to say here and three to say there. The first two are qui/qua (here). Qui is a place within reach of the speaker: Where is the pen? If I hold it in my hand the answer is qui. It the place is an area close to me, I use qua: Where do you sleep? If I point to the house next to me, the answer is qua. If we are in the bedroom and I point to one of the beds, the answer is again qui.
There is simliar: li is there in the sence of a single spot while la is there in the sense of an area: Where shall I put the pen? If I point to the table the answer is li but if I point to my office the answer is la.
In addition, if you are from Tuscana and not born after the war (that is: The real thing - neither the Vietnam war nor the "Freedom War" in Iraq), you can use costì to refer to a spot near the other person and costà for an area: Where is the pen? Costì as I point to the table next to you, and costà as I point to the office just behind you. Note that if the office is nearer to me than to you, the correct thing is la and not costà (which indicates an area nearer to you than to me).

I'll leave the verbs for another day.

Tur

Jeg skal delta på et møte første uken i mars. Kanskje jeg kan kjøre sykkel dit? Følg linken for detaljer.

Link

Fjell

Selv om fjellet er mykere enn norsk gråstein er det klart at å grave bort kanten langs muren blir misvisende. Her må nok noen bruke hammer og meisel. Alt for at Hustruen skal kunne skride inn i sin bil med større eleganse. Eftersom det er en viss fare for at jeg skal bli bare skinn og bein av all denne fysiske aktiviteten er det godt å få i gave den beste sjokoladen jeg noen sinne har smakt.
Var hos kommunen i dag for å undersøke hva som er nødvendig for å starte et Bed & Breakfast her i Montemagno; det høres faktisk ut til å være mulig uten uendelige mengder med byråkrati.

Maling

Her er hva jeg vet om klosteret Nicosia:

NICOSIA DI CALCI nel Val d'Arno pisano. - Monastero già appellato EPISCOPIA, e abitato un tempo da' canonici regolari Agostiniani con chiesa dedicata a S. Agostino; la quale è stata eretta in parrocchia dopo che essa con l'annesso claustro fu consegnata ai Francescani della Riforma che attualmente l'ufiziano, nel pievanato di Calci, Comunità Giurisdizione e circa 6 miglia toscane a ponente-maestro di Vico Pisano, Diocesi e Compartimento di Pisa.
Risiede alla base occidentale del monte della Verruca in luogo già appellato Rezzano o Ressano alla sinistra del torrente di Monte Magno, a cavaliere della strada che conduce a quel villaggio. - Cotesto Monastero insieme con la chiesa fu edificato verso il 1264 dal B.Ugone da Fasiano, arcivescovo di Nicosia, in una selva che acquistò dai monaci Cistercensi di S. Michele della Verruca. A compimento del qual edifizio l'arcivescovo di Pisa, Federigo Visconti, che consacrato e posto aveva la prima pietra nel giorno 13 maggio dell'anno 1264, nel giorno 21 dicembre dello stesso anno dalla sua villa di Calci diresse una enciclica a tutti i fedeli della diocesi per esortarli a contribuire con sussidi al proseguimento del sacro edifizio di Nicosia, allora appellato di Episcopia e più tardi anche di S. Agostino a Rezzano nella Valle Calcisana.
Quattr'anni dopo, con deliberazione dell'8 giugno 1268, il potestà e anziani del Comune di Pisa, aderendo alle istanze di Ugone da Fasiano, accolsero sotto la loro protezione il claustro dei canonici di Nicosìa posto nella Valle Calcisana.
Un secolo dopo alla canonica medesima fu aggregato, il Monastero di S. Paolo all'Orto in Pisa, talché entrambi nel 1257 dipendevano da un solo capo di quelle canoniche di Agostiniani col titolo di priore. Finalmente con decreto dei 28 maggio del 1404 (stile pisano) Gabbriello Maria Visconti signor di Pisa, attesa l'istanza fattagli dai religiosi di Nicosìa , esentò i beni tutti di quel monastero da qualunque imposizione e gabella. - (ARCH. DIPL. FIOR. Carte del Convento di Nicosìa.)
Cotesto monastero però nel 1292 soffrì un saccheggio dall'oste lucchese unitasi alla fiorentina a danno de'Pisani. - (PTOLOMEI, Annal. LucenS. )
Finalmente soppressi gli Agostiniani Scopetinj, il claustro di Nicosìa sul declinare del secolo decimottavo fu dato ai Frati della Riforma di S. Francesco, allorché la chiesa di S. Agostino annessa alla canonica fu eretta in parrocchia sottoposta alla battesimale di Calci.
Essa nel 1833 contava 463 abitanti.
NICOSIA DI CALCI. - Nel 1845 la sua parrocchia contava nella Comunità principale di Vico Pisano 220 Abitanti ed in quella di Pisa entrava una frazione di 344 individui. - TOTALE Abitanti 564.

Altså grunnlagt i 1264 efter et ønske fra Ugone da Fasiano, erkebiskopen i Nicosia på Kypros. Selve stedet ser veldig forfallent ut men det viser seg at kirken er nyoppusset. Alle veggene er malt og som det skulle fregå av bildene er søylene helt flate og rammene rundt de blå veggene påmalt. Men effekten er så god at jeg måtte bort og ta på dem for å forsikre meg om at det bare var dekorasjoner. Det er akkurat slik veggene i vår villa skulle ha vært malt.

En annen ting vi skulle ha hatt var håndlist på rekkverket i hovedtrappen. Bildet er (helt) ulovlig tatt i Certosa og viser et tidsriktig eksemplar; legg merke til at selve rekkverket er nesten identisk. Lurer på hva det kommer til å koste?

Ferdig

Det tok fire arbeidsdager, men muren ble da endelig ferdig. Bortsett fra erfaringen i murbygging (utgangspunktet er her) er det gøy med Marines erkjennelse av at de tusenvis av murer som er i området representerer en for oss ufattelig mengde arbeid. Og for å demonstrere at hennes bidrag ikke er uvesentlgi har jeg ringet det inn med rødt (fundamentet er det viktigste i enhver konstruksjon!).

I morgen skal jeg forsøke meg på en liten sykkeltur. Jeg skal besøke tettstedet Chiesina Uzzanese i den lille kommunen Chiesina Uzzanese. Tettstedet vokste opp rundt et herberge for reisende som lå her; det ble grunnlagt på 1200 tallet. Men det lå her fordi her var et veikryss hvor den Etruskiske veien fra fjellene møtte den Romerske veien fra Firenze til kysten. Det veikryset skal jeg fotografere! Ellers: Batteriet på BMWen var nesten tomt for vann; håper det nå er slutt på å være plaget med for lav spenning.

God Jul

Jeg er ikke lenger sikker på hva vi pleide å gjøre om dagen på julaften. Synes å erindre at vi jaget ungene ut (det er begrenset hvor mange ganger man orker å høre Kan vi ikke åpne bare én? Kanskje tvang vi dem med på en tur for å få tiden til å gå - hvem vet lenger? Men jeg er ganske sikker på at solen ikke skinte, at det ikke var 15 i skyggen, og at jeg ikke hadde murer med behov for vedlikehold.
Hvorom ting nå engang er så er juletradisjonen en helt annen her. Den viktigste forskjellen er kanskje at julen virker mye mindre påtrengende. Julegatene er mer diskrét og pyntingen gjort med betydelig mer tilbakeholdenhet. Hos oss er det naturligvis i den lave enden av skalaen også her i landet. Uansett så starter ikke julen før ved midnatt. men kvelden starter med en lett middag, derefter skal vi i Duomoen i Pisa (sammen med noen tusen andre) og delta i midnattmessen (som vi i fjor hadde glemt når startet - tenk det!). Derefter bærer det tilbake til Montemagno for en prosecco (eller noe). I morgen tidlig skal Marine (ikke) åpne julegaver, derefter er det 10-retters lunch for å markere at julen begynner; mer blir det nok ikke gjort den dagen.
Det kan godt være ti år siden muren gled ut; hvor lende den har stått er jo umulig å si. Som det fremgår av bildet så må Marine ta en pust i bakken (bokstavelig talt) efter å ha fjernet alt det som hadde rast ut; vi er klare til å "montere" muren opp igjen.
Tre timer senere ble det mørkt og vi har kommet oss én sten opp i hjørnet synkende ned mot ca ti cm midt på; beklager kvaliteten men blitzen er svak og jeg trenger nytt kamera. At det ikke går så fort som man skulle ønske skyldes (blant annet) at min assistent ble ganske frustrert over hvor vanskelig det faktisk er å lage murer uten sement og bestemte seg for å heller kløyve ved. Nå er det også nyttig med ferigkløyvd ved så hva kan man si; om ikke annet får vi et nytt perspektiv på de tusenvis av tørrmurer vi ser rundt oss her i dalen.

Det hele startet jo slik:

Søren Sørpå het en mann fra
sør som nordpå gikk i land fra
båten som han var ombord på
og der traff han Nora Nordpå

Vi vet jo hvordan det gikk; nå er jeg endelig ikke lenger der, men her. Så når solen skinner, når kontrasten er dårlig til minnene fra et tidligere liv fordi de viskes ut av kraftigere saker, når jeg endelig er hjemme, når alt er som det er - da er det ikke lett for en sørpå å huske på å ønske alle der nordpå en God Jul.Noen av noen der Nordpå har tatt seg bryet med å sende meg musikk og vidoe; det setter jeg stor pris på. Noen sender epost mens andre slår til med en SMS; det er først nå som jeg bor Sørpå og distansen er ikke bare stor men også permanent at jeg egentlig setter pris på å få dem. Før var det hyggelig, nå er det blitt viktig. Selv om vi har føtter og ikke røtter er vi jo summen av våre erfaringer; jeg har ganske mye erfaring fra Norge. For mye kanskje.

Eftersom jeg er mer opptatt av fremtiden enn gavene vil jeg ønske deg der Nordpå et fantastisk godt år i 2007, en uvanlig deilig og spennende avslutning på 2006, og at proseccoen du drikker i overgangen mellom 2006 og 2007 er like god som den jeg skal drikken her. Mitt overtak ligger i at jeg skal drikke den sammen med Hustruen; jeg er ubegripelig heldig!

Oppover

Det går jo opp og ned her i livet; akkurat nå går det meste opp. Vekten primært (middagsgjester i går), men også trappene. Efter (minst) 30 år uten skikkelig vedlikehold trenger haven litt mer en klipping av gresset. Her er det trappen opp til den øverste terrassen som repareres; det må ha vært mange år siden muren gled ut for røttene jeg grov frem var flere cm tykke. Det vil nå vise seg om jeg greier å lage en pen mur; jeg kan love det ikke er lett!
Fine greier, men hva skal du leve av? er et godt spørsmål. Her er annonsen vi hadde i MC Avisa i forrige nummer; vi kjører den i hvert nummer frem til sommeren.Vi får bare håpe det er mange som ønsker å kjøre motorsykkel i Toscana. Dersom jeg skal bruke meg selv om målestokk er jo kombinasjonen av MC og Toscana intet mindre enn perfekt.
Bortsett, naturligvis, fra når det blir klart at her er det EU-kontroll også på motorsykler; mandag morgen begynner kampen mot byråkratiet for å få tilbake vognkortet. Jeg gruer.
Fra lengere opp i maktpyramiden fortelles det vi blir 11 rundt bordet i år; vi har planlagt en ti-retters julelunch. Opp?

Desember

Selv om jeg naturligvis setter pris på alle som bekymrer seg om hvordan det skal gå med meg nå som vinteren nærmer seg, tenkte jeg kanskje at det kunne virke litt beroligende å se hvordan vær- og føreforholdene er i dag, den 1. desember.

Hjemme alene

Jeg har en venn som i en (for lang) tid måtte leve alene; av ham lærte jeg at Om hun forlater meg, da skal jeg slanke meg ti kilo og begynne på danseskole. Nå traff han en ny i skogen isteden; kanskje like greit. Jeg for min del forsøker jo å hindre at jeg må slanke meg ved å bli en annen; Hustruen har jo med stort hell demonstrert hvor fasinert (minst én) man(n) blir av endring og forvandling. La oss håpe endringen fra Professor (In Spe) til utleier av motorsykler og barista gjør like stort inntrykk på henne som forvandligen fra fotformsko og rullings med lilla skjerf og Lada, via drakt og lakkerte negler med nær hundre millioner i omsetning og ferier i Thailand, til selvdreven næringsutvikler i Italia har gjort på meg.
Selv om jeg ikke er forlatt, i det minste ikke rent teknisk sett, føler jeg meg forlatt her jeg har min aller første alenehjemmefest. Med innsats skulle jeg sikkert ha greid å fylle alle disse store rommene med rot og greier, men akkurat nå føler jeg meg som Frederikke i "Den Lukkede Bok": Man kveles av tomheten. Pancetta'en vi fikk av min bror er enda ikke helt oppspist og jeg fikk meg enda en herlig carbonara; mozzarella og mørkerøde tomater sammen med olje fra Montemagno fungerer fint; men kveldens eksperiment (husk: Jeg trøstespiser!) er artisjokkene Fru Ciabatti overtalte meg til å kjøpe. Kokt i lettsaltet vann sammen med saften fra to sitroner, og servert med årets olje. Et lite øyeblikk, men heller ikke lenger, glemte jeg å tenke på Hustruen. For de som nøler: Det er nå det er sesong!

Velkommen

Efter min første natt alene hjemme her i huset, hva er da bedre enn å bli ønsket velkommen av sitroner som begynner å modne; kombinasjonen av det svakt gulnende grønne mot de mørkegrønne bladene er vakkert.

Hjemme

Efter en dusj, en campari bitter, ferskt brød med salami, noen oliven, litt penne med erter og tunfisk, et lite stykke peccorino pepato, et glass rødvin, vann fra kilden, fyr i ovnen, en bunke aviser og et glass limoncello - da er det godt å være hjemme igjen. Få ting er vel tristere enn Downtown Oslo i pissregn mmidt i november; heldigvis ble jeg reddet og fikk spise boller i Sognsvannsveien. Men før jeg ble reddet måtte jeg rett og slett trøste meg så jeg kjøpte en bok. Forresten, kanskje er det ikke så trist med regn i Oslo som å komme hit og oppdage at Hustruen ikke er her!

Mine notater viser at jeg har reist 130.000 km siden forrige sommer; ikke mindre enn 12.000 av dem i bil. Det er for mye og det kan ikke forsette slik; jeg sliter meg helt ut. Jeg må ta meg sammen og ta de grep som er nødvendig; koste hva det koste vil.

Solnedgang

Det er noe eget med solen som synker ned i Middelhavet. Denne er fanget fra vinduet på loftet. Solnedgang betyr at det er på tide med en Campari bitter?

Agro teknikk 2006

Det ser ut som om du også får en god dag sa kelneren på kaffebaren på Lillestrøm og blunket lurt, efter at Marine og jeg hadde hatt frokost (pannekaker med syltetøy, og cappucino). Han var på min alder og syntes nok jeg hadde fått tak en liten lekkerbisk; da vi senere returnerte for en Americano og gulrotkake laget han et søtt hjerte på tallerken til oss; hva skal man si? Uansett, på Agro Teknikk 2006 var vi sammen med tusenvis av bønder som ville se på det nyeste innen, vel, agroteknikk. Jeg som utenforsående kunne bare se at jordbruket må generere massevis av inntekter for makan til kapitalkrevende aktiviteter har jeg ikke sett. For eksempel kunne jeg kjøpe en dings til å henge frempå traktoren, slik at de hvite plastpakkene med silo kuttes opp automatisk; skarve 50.000 kroner. Det var hundrevis av traktorer i alle former, skurtreskere store som hus (vel, norske hus i det minste), hudrauliske løfte, presse, dytte, dra, kløyve og knusegreier i det uendelige, helautomatiske melkeroboter (en drøy million kroner for stykket) og så vidre, og så videre. Bildet viser Marine som studerer den nyeste teknilogien for burhøns, mens hun vil vite hvor gropen de i henhold til forskriftene skal ha er.
Turen hjem gikk forbausende bra og smertefritt. Efter å ha kommet hjem.me er det flott å åpne badevinduet å se de første solstrålene falle på vinranker i en olivenlund; klikk på bildet for å nyte det i full størrelse..Ellers kan jeg ikke gjøre annet enn å gjengi oppskriften på Torsk under tangbro fra Mat og tradisjoner i Nord-Troms (side 21):

Dette er en meget gammel metode, og er meget spesiell. Stor torsk flekkes og saltes i ett døgn. Så lager man en grop i fjæra, og legger fisken ned, og bygger en tangbro over. Fisken skal godgjøre seg i 4 døgn. Da er den syrnet og er eiendommelig på smak. Noen liker den - andre ikke.

[Jeg hadde skrevet 14 døgn, men det står vitterlig 4 døgn i oppskriften - rettet; takk AndersM.]