Slutt

Denne bloggen har utspilt sin rolle. Jeg er helt gjennomtint, og skal aldri fryses ned igjen. Mer liv, bedre mat, ingen sne, fler mandarintrær -- alt man kan ønske seg. Alt dette, og mer, er nå å finne i Lasarus. Takk for oppmerksomheten

Link

Tint

Huset er solgt, jobben er sagt opp, min lille venn er plassert på sykehjem, Trattoria da Culo er eftertrykkelig stengt, og prosjektet er snart fri for penger og ser ut til å bli nedlagt. Har kjørt 1.962 km og det gjenstår bare noe slikt som 2.300 km; alt har gått fint så langt. Men det viktige er: Har Frossent og Tint, på Samme Tid utspilt sin rolle? Skal tenke på hvordan jeg skal strukturere sakene.

Glad

Jeg blir glad når jeg ser på dette bildet (som er omtalt her) og tenker på hvor glad hun var da hun løp nedover blomsterengen den lørdag eftermiddagen. Glade barn er nemlig det beste i verden!

Johnsrud

Vet ikke hvorfor, men plutselig begynte jeg å tenke på bardommens opplevelser på Johnsrud; dokumenter er et bilde som viser hovedhuset, fjøset og det som da var hønsehus og er produsert for meg av Norge i Bilder. Har skrevet er brev til dem som bodde der for 30 år siden; håper alt er bra med dem.

Akademia

Jeg misliker å sitere Dagbladet, men Thomas Hylland Eriksen skriver utmerket om hvorfor mye er galt i dagens akademia. Følg linken.

Link

Venner eller Nokia?

Under min særdeles anstrengende tur til Blåmann benyttet jeg anledningen til å sende en MMS fra toppen til alle jeg kjenner (ingen skal unngå å vite hvor sprek jeg egentlig er). Jeg brukte "send til mange"-funksjonen i min Nokia. Bare han som sto fremst på listen av adressater svarte med noe som kunne ligne på en gratulasjon.
Det er nå to muligheter: Enten er jeg sviktet av Nokia, eller så er jeg sviktet av alle "vennene" mine. Mine turkamerater var ikke i tvil.

På en helt annen front: Min lille venn har trukket seg tilbake fra offentligheten.

Blåmann

Jeg må pakke, jeg må rydde, jeg må kjøre til Tromsdalen, og alt dette mens min lille venn sover eller er opptatt med andre ting; hun blir så urolig og umedgjørlig når hun skal hjelpe til, og begynner å tømme skapene sine utover. Men til tross for alt dette så var lørdag en god dag å ta seg litt fri. Det hele startet med en tur til byen om formiddagen. Saken er at vi er turister på hver vår måte, min samboer og jeg; jeg for å se ting for siste gang, han for første. Han hadde med seg Town Walks, og vi gikk rundt i byen for å se by bygninger og greier; når har jeg hatt tid til å se på byens eldste vindu (på Skansen)? Men nivået er tidvis ganske luftig:

Tromsø expanded during a period dominated by classical architectural ideals. The interest in ancient times increased dramatically following the excavations of the ancient Roman cities of Herculaneum and Pompeii that begun during the 1740's. [...] There are of course few similarities between Classical architecture found in ancient Greek temples and small wooden buildings i Tromsø. But the appreciation of balance is one connection.

Det lille "but" sier alt man trenger å høre; sjekk bildene av hus med søyler som gir assosiasjoner til Acropolis og Forum Romanum i Roma. Hvilket minner meg om at Gimleveien, med sine kryssende veier, minner om bakkene i San Francisco; vi har blitt enige om at det er ingen grunn til å nekte for at San Francisco of the East ikke er mindre dekkende enn Paris of the North. Vi hoppet over lunchen og tok en glass hvitvin i stedet. Tross alt var det tredje dagen med sol på rad!

Men Tromsø har mer å by på enn assosiasjoner til greske og romerske templer, nemlig fjell. Av en eller annen grunn greide vi ikke å la være, og et besøk på Blåmann ble definert som en fin avslutning på lørdagskvelden.
Vi dro efter at min lille venn hadde spist midddag, og derfor fikk ikke selv hverken lunchen vi burde ha hatt eller litt mat i kroppen før vi dro.En liten tropp tro oppover: Én russisk-amerikaner som bor i Norge, én norsk-italiener og én italiensk nordmann. Som vanlig hadde vi det gøy. Vi ble forbiklatret av en ung mann. Litt lenger opp hadde han vært litt for kreativ og hadde klatret seg fast. Men noen hundre meter ned, sekk på ryggen og uten å kunne se hvor han skulle ta grep var han blek om nebbet. Vi fikk ham opp og følte oss som Redningsmenn; hadde ikke vi kommet kunne det ha endt riktig ille dersom han ikke hadde hatt tålmodighet til å vente på hjelp men heller forsøkt å komme seg løs på egen hånd. Han fulgte oss helt opp, og ned igjen.Men som om én redningsdåd ikke var nok: På vei ned kom vi over en annen fyr som hadde klatret seg fast. Han sto mellom to store blokker, et godt stykke opp, med ansiktet innover. Han satt fast fordi han ikke kom seg videre, samtidig som han ikke kunne se hvor han skulle hoppe for å komme seg ned. Dagens andre redningsdåd! Litt sterkt, kanskje, å bruke Redningsselskapets kategori "fra den visse død", men begge de reddede kunne faktisk ha falt ganske langt (titalls meter!). Det flotte 360-graders panorama min samboer har laget viser en norsk-italiener, en italiensk nordmann, og en nyreddet ung mann; man kan også se at det er mange fjell å bestige rundt byen. Legg merke til at alle nettlesere ejg har sett kryper bildet til å passe i vinduet du har; oppløsningen er 10.000 x 1000 og det bør være mulig å forsørre det kraftig opp. For å feire bestemmer vi oss for å lage sushi. Eller riktigere: Min samboer bestemmer seg for å lære oss andre å lage sushi. Man tar altså og fukter tangblader, smører på et lag med klebrig ris på ene halvdelen, fisk og litt grønnsaker, bruker en liten japansk stråmatte (som heter makisu) til å rulle det hele sammen, og vips har man sushi. Serveres med soyasaus og wasabi. Teknisk sett heter slik rullet sushi makizushi. Med varm sake var det helt utmerket og brakte tilbake minner fra det fantastiske oppholdet i Karuizawa for femten år siden. Men alt har en pris: I seng halv tre; sukk.

Sushi

Efter en (meget) anstrengende tur til Blåmann, hva passer bedre enn litt sushi. Her ser vi min samboer jobbe med saken. Bildet ble tatt for å demonstrere kameraet (for lite lys for et godt bilde) og dette ble skrevet for å demonstrere hvordan blogger.com fungerer. Bildet viser hvordan man ruller sushi.

Mer grill

I tillegg til gleden ved å dra på tur Per Se, så trenger jeg litt avveksling. Min lille venn i etasjen under sliter meg nemlig ut. Hun har oppfattet at det er flytting på gang, og hennes bidrag er å tømme sine egne skap, samt bære rundt på mine ting. I morges fant jeg skoene mine, samt min samboers, midt på plenen. For ikke å snakke om at hun i løpet av formiddagen nesten greide å rive ned taklampen min, har revet i stykker deler av fotoalbumene sine, kastet genseren min ned fra verandaen to ganger, og så videre, og så videre. I tilegg er den personlige hygiene lang fra perfekt, og påkledningen hverken balansert eller fullkommen (for å si det slik). Det er åpenbart at å fortsettte å leve sammen med meg ikke fungerer lengre. Jeg er veldig fornøyd med at jeg har greid å gi henne mye bedre livskvalitet i disse to årene. Jeg fant henne jo i Bo-i-Nord uten mat i kjøleskapet, og helt ute av stand til å greie seg selv.Jeg avslutter jo her oppe og forsøker å gjøre igjen de tingene jeg har fine minner fra, for på en måte forsterke dem.Efter mange uker med syv grader og regn, med julisne (som ikke skal uttales jul-i-sne men derimot juli-sne) og alt for mange timer på kontoret, hva annet kan jeg gjøre når solen skinner, det er natt, jeg har en marinert oksestek og en engangsgrill, annet enn å kjøre til Rekvik? Vest for Rekvik er det nemlig en fin strand som passer perfekt til en grill-session i midnattsol. I gamle dager var jeg flink til slikt, nå trenger jeg oppmuntring for å komme meg avgårde.De glade gutter drar nå endelig avgårde. Første stopp er i Blåmannsvika. Der trekker vi opp litt småsei som skal bli middag i morgen. Vi tar bilder både her og både der; jeg slutter ikke å fasineres over hvor vakre kvinner og natur er. Altså: Det er ingen kvinner å finne blandt oss glade gutter, men det er noe i gene våre som gjør at kvinner er vakre på samme måte som natur er det. Men det er nå engang slik at det er lettere å filosofere over skillet mellom det naturlige og det menneskeskapte når jeg ser på natur enn når jeg ser på min kvinne. Uansett, derefter tar vi turen over fjellet fra Tromvika til Rekvik. Vi har med pølser fra Mydland (ikke mitt valg), gule, grønne og røde paprika, mais, succhini, og en diger marinert oksestek. Det er så vindstille ved en strand mot Norskehavet at myggen lar seg merke!Min samboer satte sammen dette flotte panoramaet
En annen ting er at noen ganger er det rett og slett for vakkert. Hva med rosa fjell med lyseblå himmel; perfekt for fjortiser kanskje, men litt i meste laget for en voksen mann. Bildet re tatt i Grøtfjorden.

Grill

Min samboer og jeg kunne rett og slett ikke holde oss lenger; vi bare måtte grille. Vi satt på verandaen og så solen gå ned bak åsen, hadde marinerte svinekoteletter, og belgisk trappistøl. Når det er ni grader blir ølet perfekt avkjølt.

Oppsigelse

Oppsigelsen er postlagt; nå er det ingen vei tilbake.

Tromsø

I tilfelle noen skulle tro livet er Tromsø er fantastisk, her er alt det består av. Fra høyre: Et sett Magnepan høyttalere, en Unix arbeidsstasjon som kjører NetBSD med khaki bakgrunn, wheat emacs og hvite xterm, en less than perfect kontorstol, en Squeezebox, et arbeidsbord hvor jeg kan stå mens jeg arbeider, OS-X, min lille venn som akkurat nå ligger i ro, og Morgenbladet. Hustruen var ikke til stede da bildet ble tatt. Hvilket også er problemet.

Julisne og papir

Intet er som julisne; bor man i den såkalte tempererte sone, og ved havoverflaten, er det noe helt eget med julisne. Efter noen uker i juni og juli med syv grader og regn, skydekke som gjør at Fjellheisen kunne ha vært kidnappet i ukevis uten at noen hadde merket det, og så videre, da gjør det godt med noen timer med blå himmel en lørdag formiddag, selv om det hele dempes litt ved å se at når Tromsdalstind kommer til syne, ja, da har den godt med nysne på toppen; alt dette på en lørdag formiddag på vei til byen for å spise et kakestykke på Verdensteateret Café for der får jeg Bokøl i et vinklass til kaken, og Feico er der; jeg tok bildet med telefonen så kvaliteten er derefter. Men hva kan jeg gjøre en slik dag annet enn å gå løs på kontoret? Mitt første kontor på IfI tok (ikke fikk!) jeg i 1988 eller deromkring. Saken var at EDB-senteret holdt til i ene enden av gangen og (det som skulle bli) ODS-gruppen i den andre. Mellom dem ble det en gråsone hvor ingen riktig visste hvem som regjerte; der okkuperte jeg et kontor. Eftersom jeg var student trodde EDB-senteret at jeg hadde fått det av SfD (les IfI) mens ODS-gruppen trodde jeg hadde fått det av EDB-senteret hvor jeg hadde en deltidsjobb. Siden dengang har jeg samlet på tidskrifter, journaler, artikler, og alt annet man kan lære av. Men nå er det slutt: tyve årganger av Communications, TOCS, and what not må vekk. Bildet viser første halvdel i søppelvognen. Jeg startet med å fjerne navnet fra døren -- jeg "bor" ikke der lengere så det er ikke lenger mitt kontor; mitt kontor er i Montemagno -- så nå skal jeg bare tømme det så er min tid der forbi.
Hele mitt voksne liv har jeg tilbrakt på eller i nærheten av IfI. Jeg har fundert mye på hvorfor jeg ikke ønsker å være der lenger. Den teorien som sitter best er at det ikke finnes et akademisk kollegium. Jeg vil være del av et kollegium; å heve lønn fra et universitet er ikke tilstrekkelig for meg. I det minste: Å heve lønn fra et universitet er ikke en god nok kompensasjon for å ikke fåß være del av et kollegium. Jeg kan bare si: Good luck to you.