Appeninnene – 5. dag

Fra Canevare nedover dalen til Fanano.  Kartet er her.

Eftersom det ikke ble noen hviledag i går, rett og slett fordi det var for mange mygg der opp i skogen på Rifugio Tassoni, så blir det kanskje en hviledag i dag?  Men, dengang ei.  Hustruen som har mast et helt år om hvor viktig det er at hun får hviledag når det passer henne, når det passer, så passer det ikke likevel.  I dag passer det ikke med hviledag rett og slett fordi gårdagens tur ikke var så slitsom.

Slik er altså stemningen når vi går til frokost.  Om stemningen er god så blir den enda bedre av å se at i tillegg til et rikholdig frokostbord står det en nylaget kake og venter på oss.  Ikke en tørr over-fett fyrstekake-type, men en sort som er perfekt til å dyppe i caffé latte. Fremdeles varm.  Intet mindre enn fantastisk!  Jeg anbfaler Albergo Gabriella i Canevare på det varmeste.

I går, mens vi satt på verandaen med vårt kalde øl, så fant vi ut at vi ikke hadde helt klart for oss hvordan vi skal komme tilbake til bilen som venter på oss i Montecreto.  Vi er utenfor den opprinnelige ruten og må improvisere.  Neste “store” by i riktig retning er Fanano et stykke lenger nede i dalen.

Fanano ligger omlag like høyt som Montecreto.  Men det er et fjell mellom de to, og det blir alt for langt å gå på én dag.  Men det er dårlig med overnatting mellom dem så vi studerer en lenger omvei.  Efter litt om-og-men blir vi enlige om å gå ned til Fanano og planlegge neste strekk når vi kommer dit.  Tross alt er det lettere i en by; Canevare er tross alt bare en liten landsby.

Vi finner Hotell Firenze på Google Maps og ringer dit; de har plass til oss så da er det bare å legge i vei.

Det er akkurat så deilig og varmt som det skal være i Toscana i juli (selv om vi vel er i Emilia-Romagna…).  Først oppover dalsiden et stykke, så ned, ned, ned.  Hele dagen i deilig skog med skygge.  På en veistubb vi følger et stykke møter vi en mann (i bil, naturligvis).  Han sier at det er farlig å gå i skogen fordi det er slanger.  Ikke at han har sett noen, men….

Det tar ikke så mange timene og snart er vi fremme i Fanano.  Hotel Firenze ligger naturligvis i andre enden av byen, og vi erfarer igjen at Geco ikke er vant til by, biler og masse folk.  Heldigvis er det ikke så mange italienere som sykler.

Vel fremme på hotellet finner vi en brosjyre som forteller at stedet vi overnattet første dagen på tur, Rifugio del Firenze del Ninfa, det har fått navnet sitt fra Hotel Firenze som vi er på.  Ninfa hadde vært en et perfekt utgangspunkt for å komme tilbake til Montecreto hvor vi har bilen.  Damen i resepsjonen forteller at i morgen tidlig skal sønnen hennes kjøre opp til Ninfa, og vi kan få sitte på!  Det er herlig å høre 800 høydemeter bli borte i en fei.

Vi efterlater Geco op hotellet og går en tur i byen.  Som alltid smaker det godt med en kald øl efter en lang og varm dag.

Hotellet gir ikke inntrykk av å være noe spesielt.  Men det viser seg at det inneholder en perle.

Vi bestilte middag på hotellet — det var en tabbe!  Hotell Firenze har nemlig noe som heter Bar Firenze.  I tillegg til det åpenbare serverer de også en enkel men likevel fullferdig meny.  Bar Firenze gir ny mening til overfylt.  På en underlig måte har de greid å både gi inntrykk av overfylt, plass til å nyte det hele, planlagt men fullstendig kaos på samme tid.  I et skap står det utstilt en bronsemedalje fra OL på Lillehammer!  Vi lover oss selv å komme tilbake.

Hotell Firenze ser ut til å leve av å være så nær et pleiehjem man kan komme; det står til og med potte på badet!  Vi er de yngste i spisesalen, om man ser bort fra badante (private pleiere).  Maten er kjedelig, men sikkert sunn.  Selv er jeg mest fascinert av damen som har spist opp alt brødet, og så fylt brødkurven med medisinene sine. 

Vi angrer på at vi ikke visste om Bar Firenze, men slik er det noen ganger.  Alt i alt nok en flott dag.