Venner og mat

Sand er gøy

Det regner

Det er liksom det klassiske bildet.  Morfar sitter på stranden og ser på sine barn og barnebarn,  som alle leker i sanden.  Det som ikke stemmer er at solen ikke skinner fordi det regner, og at stranden ellers er fullstendig tom.  I det klassiske bildet er det varm sommer, ikke kald høst.  Heldigvis er det relasjonenene heller enn situasjonen som er magien.  Som alltid smiler jeg overbærende over de som mener gener er så viktige.

I løpet av noen få dager fikk jeg fullt ut dekket mitt behov for de viktige tingene i livet: Familie, venner og mat.  Drikke er en del av maten.

Det hele startet med at Marianne reddet dagen med å foreslå strandtur.  Jeg er jo så full av bekymringer, og planla en rekke exit-strategier mens vi kjørte utover.  Livia sovnet og jeg så for meg grinete unge som ikke ville ut av bilen, yr i luften, og enda mer.  Men ingen av mine dystre spådommer slo til.  Vanligvis er det heldigvis slik; en ex-kollega sa engang at “det meste blir det ingenting av”.  Bra sagt, det der.
Hva er det med den ungen som gjør at hun hater å ha sko på bena?  Vi hadde fått vite at hun hadde feber så hun fikk ikke lov til å løpe barbent rundt i den våte sanden.  Ett sted må grensen gå.  Marianne omgås ikke barn til daglig og antok at hun ville bli slått ut av barnehagebakerier så snart hun kom hjem.  Hun fikk rett.

Marianne og jeg fikk laget panini (man lager ikke matpakke hjemme i dette landet), en termos med varm sjokolademelk som det viste seg Livia valgte bort til fordel for vann, et sitteunderlag, tre sydvester, og vi er klare for det meste.  I særdeleshet er vi klare for en lite pike som har mye oppsamlet energi.  Marianne bruker Sissels oransje, Livias er naturligvis rosa, mens min er den sorte typen Sjøforsvaret hadde i gamle dager.  Og når både Tante Marianne og Morfar har sydvest, da vil også Livia ha sydvest.
Min er forrestesten en gave fra Ivar S-K.  Det må være minst 20 år siden jeg fikk den, og da var den sikkert 20 år gammel.  Men den fungerer like fint som før.  Som så mye av det jeg eier (og er?) er den ulekker men funksjonellt fullt på høyden.  Godt motto: Kanskje er jeg ulekker, men jeg er funksjonellt helt på høyden.

Barn og barnebarn

Efter middag

Jeg så på Facebook i dag at “Don’t look back.  You are not going in that direction!”.  Når man flytter langt vekk fra familie, venner og bekjente da bør man fundere litt over akkurat det.  Venner og bekjente er jo på en måte fortiden.  Kanskje er det slik at venner, fortid, historie og minner er knyttet sammen.

Slikt tenket jeg på, der jeg sitter på en kilometerlang strand helt alene og ser på barn og barnebarn som leker i sanden.  Er lykken å finne her?  Et riktigere spørsmål er kanskje: Hva krever man mer enn familie for å være lykkelig?  Kan jeg foreslå: Venner og mat?  Og drikke!

Det er forresten ingen ting som tyder på at jeg kommer til å slutte med å fotografere folk som enten spiser eller nettop har spist; mer om det om et øyeblikk.  Her er det min venn Vidar som i tillegg til å ha spist også har fått seg godt øl og en god sigar.

Jeg våger meg på følgende definisjon: Å være herre i eget hus, det er å kunne la gjestene røyke sigar efter middag uten engang å føle at man gjør noe syndig.

Efter en uke med familie og nye venner så skal gamle venner og god mat smelte sammen til et større hele.  Pål har svingt seg skikkelig og arrangert middag for oss på La Ciau del Tornavento.  Vi snakker om Michelin-stjerne greier her!  Vi skal møtes i Alba (som ligger i Piemonte).

Hustruen og jeg har null erfaring på det nivået, så vi melder oss takknemlig på.  Jeg tror at jeg har nådd mitt inkompetansenivå når det gjelder mat.  En stund fant jeg glede i å lage mat, nå skifter den sakte men sikkert tilbake til å spise.  Derfor passer det perfekt med en helt ny opplevelse i den gaten.  Kanskje kan man spise seg tilbake til gleden ved å lage mat også?  Tvilsomt, men ikke helt umulig.

En gang for lenge siden var vi på en påske-vintur.  Vi vet derfor hvor godt man kan spise og drikke i Piemonte.  Minnene er litt uklare for 2006 er jo et par generasjoner siden.  Minst.  Men vi husker hvor vakkert det var i Piemonte.

Vi er ikke de eneste som lengter efter god mat.  Planen er å møte gjengen fra Norge i Alba på torsdag eftermiddag.  Fredag i Barolo, lørdag på Michelin-nivå, søndag hjem.

Vrakgods; to dager tidligere sto vannet over huset.

Vi legger trøstig avgårde torsdag i ellvetiden, planlegger lunch i Castelnuovo Scrivia (mer om det senere) og ankomst i Piemonte sent om eftermiddagen.  I god tid før middag. The best laid schemes o’ mice an’ men / Gang aft agley.

Vi kjører vestover på Autostrada; planen er å kjøre langs sjøen til Genova og derfra nordover til Alba.  Motorveien er stengt på grunn av ras ved La Spezia.  Vi svinger av og fortsetter vestover på  via Aurelia.  Stengt på grunn av ras.  Vi studerer kartet, finner en sidevei og svinger opp i fjellene.  Stengt på gunn av ras.

Det er torsdag i dag, på tirsdag fikk de 500 mm regn på seks timer i Liguria.  Til sammenligning: Bergen får 2.000 mm regn i året.  Resultatet av så mye regn på kort tid det er flom, flom, flom og flom.  Jeg har aldri sett resulatet av en flom på nært hold, og det gjorde et sterkt inntrykk.  Én ting er skadene som vannet gjør; det drar med seg hus og biler.  Men slammet som blir liggende igjen gjorde sterkere inntrykk.  Lukten av frisk jord er god når man graver i et blomsterbed om våren.  Det er ikke en god lukt når en halv meter med sort, klebrig slam ligger igjen i hus og hager.

Efter flere timer med forsøk på å komme oss til Genova gir vi opp.  Vi får beskjed om at eneste måten å komme oss vestover er å kjøre til Firenze (70 km), derefter til Bologna (123 km), langs nordsiden av Appeninnene til Tortona (231 km), før vi kan fortsette vestover til Alba.  Klokken har blitt fire og 450 km omkjøring er ikke det vi ønsker akkurat nå.

Vi stopper for kaffe og rådslagning.  På baren får vi vite at veien gjennom Aulla skal åpne om ikke lenge, og derfra kan man komme seg inn på Autostrada igjen.  Det er bare et par hundre kilometer lenger enn den direkte ruten, så vi legger i vei.  Det går fint helt til vi kommer til Piacenza.  Der har det vært en ulykke på motorveien og trafikken står.  Vi forsinkes to timer.  To lange timer, må jeg få si.  Heldigvis er det oppholdsvær; kan man tenke seg noe tristere enn å sitte i ro på en motorsykkel parkert mellom biler med varme cupéer på mens det regner?

Hustruen i Barolo

Når mørket senker seg da kommer tåken krypende.  Det er kaldt i Piemonte om natten.  Men vi holder fin fart over sletten og så forbi endeløse vinranker i høydene utenfor Alba.  Pål har ordnet med overnatting.  Vi skal bo på Villa La Favorita.  Det har jeg funnet på Google, og posisjonen er plottet inn.  Alt er vel.  Bortsett fra at jeg ikke har fått med meg eposten hvor Pål forteller at de likevel ikke hadde plass til oss, men at han har funnet et annet hotell i nærheten.  Så når vi står utenfor Villa La Favorita ved midnatt vil de ikke slippe oss inn.  Litt panisk telefonering, meget velvillig hjelp fra Pål til å få opp porten, og vi kan synke ned i en stol på Villa Meridiana isteden.  Hustruen er ikke fornøyd med at jeg ikke visste hvor vi skulle bo, men jeg blir tilgitt.  Særlig når Merete og Pål fyller vin i glassene våre.  Hva er vel 475 km i løpet av dagen i møte med vin?

Tryggve på vei til Barolo

Uansett – vi er fremme i Alba, og efter en natt som viser seg å bli akkurat så begivenhetsrik som jeg hadde forventet så møtes vi til frokost.  Villa Meridiana er ganske anderledes enn de stedene vi vanligvis bor på når vi er på tur.  Vi forsøker så godt vi kan å finne små trivelige B&B eller Afftitta Camere.  Heldigvis har Pål høflig hørt på mine innstendige oppfordringer, og så neglisjert dem.  Også jeg setter jo stor pris på luksus, men som en ekte askét lider jeg stille mens jeg nyter centimertertykke håndklær og tykke dyner.

Det er tåke i Piemonte.  Ikke uten grunn at druene heter nebbiolo.  Omgivelsene er så vakre at man kan få tårer i ønene.  Kaldt, men utsigelig vakkert.  Forutsatt, naturligvis, at man foretrekker kulturlandskap over uberørt natur.  Her er det ikke en kvadratmeter som ikke er dyrket gjennom flere tusen år.

Vi spiser en OK frokost.  Hans cappuccino er ikke opp til pari.  Men resten er OK.  For mye for meg med brød, kjøtt, ost and what not, men det er ingen bar innenfor rekkevidde så jeg lider i stillhet.

Når man er i nærheten av Barolo, da må man dra til Barolo.  Så enkelt er det, så det gjør vi.  Noen av “oss” kjører i bil mens andre av “oss” er så heldige av vi kan suse litt rundt i Piemonte på motorsykkel.  Ikke noe galt om leiebiler, men Piemonte på motorsykkel sammen med Hustruen er dog noe annet!  Vi får noen timer i åsene sør for Alba.  Vakkert, vakkert, vakkert.

Vinranker utenfor Barolo

I tillegg til kameraet på telefonen så har jeg med meg mitt vanntette Olympus på sykkelen samt mitt gamle gode Nikon D-80.  På Nikon har jeg (fremdeles) min deilige Sigma 30mm f/1.4.  Nesten en halv kilo med glass.  Riktignok liker ikke KenRockwell den, men det kan jeg leve med.  Når det er dårlig lys og jeg hører blitzen sprette opp på nabobordet, da smiler jeg for meg selv og fotograferer videre på ISO 200.  I mitt neste liv, eller om jeg får en jobb, skal jeg kjøpe meg en X100.  Da får jeg ISO3200 og f/2 og kan smile enda bredere.  Naturligvis skal jeg da også oppgradere fra D-80 til D-7000.

Pål venter på……

Inntil videre så er det min 30mm som gjelder.  Som jeg skrev på DPReview så har fastlinsen endret måten jeg ser på verden.  Jeg har fått et “blikk” for hvor mye det er plass til i et bilde.  Men det har en pris: Jeg kan i praksis bare ta bilder av ting som er i nærheten.  Eftersom jeg ikke kan fotografere natur så må jeg fotografere folk.  Mennesker som er i nærheten.  Og når er folk i ro slik at man kan ta bilder av dem?  Når de spiser (eller har spist).  Som Pål som venter på en vin.

Det er ikke så lenge siden at jeg satt på en liten indisk restaurant i Oslo.  Ved nabobordet satt tre unge kvinner.  De var venninner.  Én med ryggen mot meg, et stearinlys på bordet, og jeg så to unge kvinner som meget intenst hørte på hva hun med ryggen til fortalte.  Trolig om en ny kjæreste.  Om kjærlighet.  Om spennende møter i mørket.  De to jeg kunne se fulgte med slik bare unge kvinner kan.  Bakgrunnen var rolig, det fine myke lyset fra det brennende lyset- alt lå til rette for et fantastisk bilde!
Men jeg er snart 50 år, litt ubarbert, og tanken på på en skarp (ung) kvinnestemme som sier “Hva er det du tar bilde av, din gamle gris?!?!” var garanti for at jeg ikke sikret meg akkurat det bildet.  Jeg angrer, men kommer til å (ikke) gjøre det samme neste gang.

Det er det noe annet med Hustruen; hun er tålmodigheten selv.  Hun sitter under buegangen i Barolo og venter og venter mens jeg fomler med knappene på apparatet.   Om man ser kritisk på bildet så er ikke bakgrunnen “kremete”.  Faktisk man man våge seg så langt som å si at min Sigma ikke har en vakker bokeh; det er tatt med f/1,4.

… Barbera d’Alba

Vibeke (klikk for å se på farvene; jeg hater WordPress!)

Vi finner en bra bar.  Som alle barer i Syden har den et meget stor utvalg av viner; det er mer en “Wine bar” enn en bar.  Men vi får både kaffe og kake (pluss vin til dem som vil ha det før lunch).
Mens vi sitter der og snakker tenker jeg med lengsel på gamle dager da vi røkte alle sammen.

Vi spiser lunch på en “trattoria”.  Jeg sier det slik fordi i Syden blir begrepene utvannet, og derfor ikke treffende.  På den ene siden er vi åpenbart i Italia (“beklager men De kan ikke betale (hvitt) med kort, De må betale (svart) med kontanter”) på den andre viser menyen at vi ikke er det.  Men, greit nok: Vi er i Barolo.

Nettopp fordi vi er i Barolo er det en viss interesse for å drikke Barolo.  En titt på prisen gjør at lysten skrumper inn og vi går for en Dolcetta d’Alba isteden.  Maten er OK, men heller ikke mer.  Vinen er absolutt OK, men den kan ikke serveringsstedet ta æren for.

Som sist jeg var i Barolo konkluderer jeg med at det var kult å ha drukket Barolo i Barolo, men mer har ikke Barolo å by på.  Det er Syden.  Som så mange andre steder i Syden er det vakkert og det lukter penger.  Alt er vedlikeholdt, gatene er feid, murpussen er i perfekt stand, og man kan lures til å tro at Tyskland, Norge og Italia ligger på samme kontinent.  Men Italia ser ikke slik ut, for å si det slik.

Ut på tur, aldri sur

Det minner meg om dengang vi svingte av Autobahn en sen kveld for å finne et sted å overnatte.  Vi kjørte runt i den føste landsbyen vi kom til, og det slo oss at alt luktet penger.  Tyskland lukter anderledes enn Italia i så måte, men her var det veldig påtrengende.
Efter å ha installert oss på et Gasthaus gikk vi for å finne noe å å spise.  For sent til (tysk) middag, så det ble pizza.  Eieren kunne fortelle at lukten av penger nok var riktig.  “De forstår”, sa kelneren, “i denne byen bodde det engang to brødre som begge ble skomakere.  De startet en skofabrikk sammen.  Efter krigen ble de uenige om så mangt, så de delte firma mellom seg.  Derfor  har landsbyen  Herzongenaurach nå to skofabrikker”.  Vi er jo helt ute i så mange henseender, så hun himlet med øynene da hun fortalte at de to skofabrikkene heter henholdsvis Adidas og Puma.  Barolo minner om Herzongenaurach, bortsett fra at Piemonte er mye vakrere enn Erlangen-Höchstadt.

Det neste jeg skulle si nå, er at Barolo som alle andre steder i Syden har et dustete museum eller to.  Men det skal jeg absolutt ikke si.  For Hustruen gikk på korkopptrekkermuséet i Barolo og kjøpte en liten gave til meg.  En korkopprekker (surprise!).

Den er uten tvil den beste korkopptrekker jeg noen sinne har hatt.  Så jeg synes intet er mer naturlig og prisverdig enn å besøke et korkopptrekkermuseum i Barolo.  Jeg har spurt henne hvordan hun fant på å gå på korkopptrekkermuséet, men får ikke svar.  Hun er liksom ikke typen til å finne et korkopptrekkermuséum verdt et besøk.  Men hva vet jeg om det som foregår oppi hodet på den Kvinnen?

Hver eneste gang jeg nå trekker opp en flaske vin så sender jeg en tanke til korkopptrekkermuséet i Barolo.  Mer kan ikke et korkoopprekkermuséum be om, tror jeg.  Selv om det ligger i Barolo.

Denne mannen fotograferer……..

Vi avslutter besøket i Barolo med et “fellesbilde” ved vinglasstatuen.  Naturligvis står det Barolo på stetten.  I Syden er det mange som besøker ti steder på én dag i buss, da må stedsnavnet stå overalt ellers går det i glemmeboken.  Det står Radda in Chianti på piazzaen i Radda in Chianti også, så dette har ikke noe Pipemonte å gjøre.

Vi besøkte Syden i Hellas og den ser akkurat likedan ut som Syden i Italia og i Portugal.  Problemet er hos betrakteren; han ser efter en pranzo di lavoro til 14 euro (med vin).  Det finner man ikke så lett i Syden.

For ordens skyld: La meg bare ha sagt at det er verre steder å tilbringe en fredag formiddag enn i Barolo!  Selv om det hele tiden ligger en dis over landskapet.

Efter en ikke-ubetydelig dupp på hotellet, med tilhørende herligheter, er vi klar for en liten eftermiddag og kveld i Alba.  Noen går på shopping, andre deltar på trøffeljakt,  mens jeg setter meg på en bar og skriver et brev.  Brevet blir ikke helt ferdig, og derfor blir det heller aldri sendt.  Jeg har skrevet et nytt, så om du er så heldig å få et (papir) brev fra meg i disse dager så vet du at jeg tenkte på deg mens jeg var i Alba.

….denne mannen.

Jeg kjøper en avis, og leser om krisen.  Italia er jo i en annen kategori enn Hellas.  Der forfalsket man regnskapene slik at ingen skulle oppdage at underskuddet på budsjettet var astronomisk hvert eneste år.  I Italia har man “bare” latt være å ta høyde for renteøkning.

Ikke bare-bare det, og størrelsen på gjelden blir fort et problem i seg selv når den bare er stor nok.  Men euroen har ikke noe med saken å gjøre selv om gjelden er i euro.  Uansett – Monti har ingen lett jobb foran seg når han skal ta de nødvendige grepene.  Problemet er at økonomien er veldig gammeldags.  Den er gjennomsyret av privilegier og særordninger.  For eksempel så ble det efter andre verdenskrig bestemt at lisens til å selge aviser skulle forbeholdes krigsveteraner.  En slags trygd.  I dag er det fremdeles lisens for å selge aviser og tilsvarende.  Derfor du aldri får kjøpt frimerke når du kjøper postkort; det er bare de som selger tobakk som har lov til å selge frimerker.  Du kan ikke bruke en kvittering i regnskapet ditt, med mindre ditt “MVA-nummer” står på den.  Det medfører at dersom du vil legge mobilregningen ved regsnakpet, da må du få teleselskapet til å føre momsnummeret ditt på regningen.  Men det gjør de bare dersom du har et proffabonnement.  Som naturligvis koster det dobbelte av et privat.  Eller riktigere: Prisen er i utgangspunktet den samme, men man får ikke kjøt det uten å “få” en profftelefon med på kjøpet, og gratis surfing, og tilbud om Internett hjem, gratis epostkasset, et cetera, et cetera.  Monti hører du meg: Få vekk de greiene der!

Barbaresco

Det grunnleggende problemet er at det allid er noen som tjener på alle slike reguleringer og privilegier.  Derfor er det alltid lett for særinteresser å finne andre støttespillere som også føler sine interesser truet.  Samfunnet er fyllt opp av særinteresser så Monti står foran an uphill battle.  Intrykket er dog at kriseforståelsen er god her i Italia; vi får se hvordan det går.

Italia har verdens 7. største eksport, representerer verdens 8. største økonomi og europas 3. største (efter Tyskland og Storbritannia).  Hovedvekten av eksporten er motoriserte kjøretøy (Fiat, Aprilia, Ducati, Piaggio, Iveco, Ferrari, Maserati), dekk (Pirelli), kjemi og petrokjemi (Eni), energi og elektriske produkter (Enel, Edison), det vi kan kalle husholdningsartikler (Candy, Indesit), luftfart og forsvarsindustri (Finmeccanica, Alenia, Aeronautica, AgustaWestland, Oto Malera), våpen (Beretta, Benielli), mote (Armani, Valentino, Vareace, Bolce & Gabbana, Roberto avalli, Benetton, Prada), mat (Ferrero, Barilla, Martini & Rossi, Campari, Parmelat), båter (Ferretti, Azimut), og så videre.
Har du noe hjemme det står Made in Greece på?  Problemet med olivenoljen du kanskje har, er at du ikke er knyttet til akkurat det merket.  I morgen står det en portugisisk olje på bordet.  Ingen kommer til ved en feiltagelse å bytte bort en Ducati mot, vel, en BMW.

To rødvinsglass; er ikke det å overdrive?

Efter shopping og brevskriving så møtes vi på (nok en) wine bar.  Det er ikke plass til oss i selve lokalet så vi søker tilflukt i kjelleren.  Alba er såpass stort at Syden holdes på avstand.  Men turister er det likevel mer enn nok av i gatene.  Vi har dumpet ned i den årlige trøffelfestivalen.

Jeg synes det er godt med trøffel.  Én gang i året.  Den ene gangen pleier jeg å ta i San Miniato som også har en årlig trøffelfestival.  Det er givende å gå i gatene og se den andakt som utvises.

Vi spiser en bra middag på La Libera.  Vi får tilbud om trøfler til middag, men alle takker nei.  Vinen, den er lokal; vi lærer ellers at i Norge er vi ikke så begestret for det med kortreist mat.  Det vil være en katastrofe for fiskeriene som tross alt foregår på avsidesliggende steder.  Men her i Alba er vi (mer enn gjerne) tilhengere av lokale råvarer.

Når man spiser så godt som dette da er det lett å fundere over hva god mat er.  Og hvor man finner den gode maten.

Et spøsmål helt uten interesse i denne sammenhengen er “Kan man spise god mat i Norge?”.  Naturligvis kan man spise god mat i Norge.  Jeg vil anta at uansett hvor i verden du drar og betaler det som kreves, der kan du spise godt.  Jo større by, jo mindre er sjansen for at en lokalkjent ikke kan åpne en dør som fører til god mat.  Derfor bør man ikke bli forbauset over at man kan spise godt i Ålesund (for eksempel).  Man kan heller ikke bruke det faktum at man kan spise godt i Ålesund til å underbygge noe av interesse.  For eksempel kan man ikke si noe om Norge og norske matvaner basert på at man kan spise godt i Ålesund.  Eller på Lovund, hvor vi engang spiste en fantastisk fiskesuppe.

Heller ikke er det av interesse at den øvre middelklasse (la oss si familier hvor den samlede inntekten utgjør rundt en million kroner i året) unner seg et stykke Manchego på lørdagskvelden eller utelukkende spiser laks fra Salma.

Det er mer interessant å vite at de største eierne av KIWI, Bunnpris, Rema, Rimi og 7-Eleven samlet har en formue på nesten åtte milliarder kroner.  Det er altså efter at alle utgifter er til driften er dekket, skatter og avgifter er betalt samt at alle investeringer og skattemessige avsetninger er gjort.  I kontrast til dette skal man huske at Tromsøs 50.000 mennesker greier å holde liv i én eneste fiskebutikk (selv om denne riktignok har to utsalg); håper forresten tallet én er feil og at det har kommet en flora av fiskebutikker siden jeg flyttet derfra.

Om man skal snakke om Norge er det ikke interessant å vite at man kan spise fantastisk mølja på Fiskekompaniet i Tromsø, men forholdet mellom fersk og frossen ribbe som selges under oppkjøringen til julen i verdens rikeste land.  Det er ikke av interesse å vite at man kan kjøpe Gorgonzola hos Helmersen, men isteden om man kan spise bra i Vågå (3.700 innbyggere)  uten å besøke Brimi.  Alternativt: Om man blir enig om at det ikke er noen tradisjon på Vågå for å spise ute og at å lete efter spisesteder derfor ikke er riktig,  da er det desto mer interessant å vite noe om salget av ferske i forhold til frosne råvarer.  Eller om salget av frossen pizza er stort i forhold til salget av fenalår (som jeg regner med er en spesialitet i Vågå).  Hvor mange lefsebakere greier Vågås 3.700 mennesker å holde i sving?  Hvor mange bakere?  Hvor mange ferske lammekoteletter selges det (som andel av antall frosne).  Et cetera.  Et cetera.  Det er en Statoil-stasjon i Vågå sentrum.  Hvor mange pølser og annen “mat” selges der?

Wikipedia sier det selges nesten 25 millioner Grandiosa i Norge i året.  Dersom prisen er 40 kroner selges det Grandiosa for en liten milliard.  I året.  Det er slikt som er relevant når man skal snakke om hva “man” spiser i Norge.  Eller man kan snakke om hvor stor omsetningen av “mat” er på landets bensinstasjoner.  Eller kanskje tema bør være: Er det noen sammenheng mellom “folks” matvaner og muligheten til å leve av å selge “mat” på bensinstasjoner?

Det er mørkt, tåken ligger som alltid tykk, og en Doberman som ikke på noen måte gav uttrykk for å ha vennlige hensikter holdt oss på tå hev på hjemveien.

Tryggve i Piemonte, slik det skal være!

Man kan bli sliten av så mangt.  Brakkesjuke er som kjent å bli sliten av å ikke gjøre noe overhode.  Jeg, derimot, er sliten av å vekke til live en måte å tenke på.  Det er noen år siden jeg satt med nesen i referanselitteratur.  Nå er det call back functions og  hooks implementert i PHP som fyller hverdagen.  Det er forbløffende hvor fort det går å glemme modus operandi for å arbeide med programvare.  De gamle er likevel eldst, så når instruksjonene sier “click on this, click on that, then use that pull-down menu….” da har jeg for lengst koden foran meg i emacs.  Programmere i PHP er likevel en pine for en gamling som meg.

Lillegull er klar!

For vårt nye nettsted har jeg vurdert Typo3, WP, Joomla, Symphony og Drupal (pluss sikkert andre som jeg har glemt).  Joomla er særlig frustrerende fordi det ser så bru ut, og det tar litt tid å oppdage at det kommer stadig nye releaser og at dokumentasjonen på ingen måte henger med.  Jeg er inneforstått med at 1.5 er LTS, men versjon 2.5 forventes om tre måneder og da nytter det ikke at svært mye av dokumentasjonen ikke har kommet lenger enn til 1.6.   For eksempel:  Dokumentet Getting started with Joomla påpeker at “Documents will be linked here when they have been updated to include material appropriate for version 1.6”.  Problemet er at “current version” ikke er 1.6 men snarere 1.7 og at 2.5 skal slippes om tre måneder.  Det vil si at man ikke kan stole på noe, og at alt må undersøkes.  Det blir man for lei av.

Jeg hadde uten tvil elsket å programmere i Symphony.  Men vi har i all hovedsak statisk innhold og da er det ikke verdt innsatsen.  Typo3 er rett og slett for stort.  I teorien har WP alt man behøver.  Men ganske mange “plugin” må installeres for å skjule at WP i bunn og grunn er en plattform for blogging.  Dermed har man i tillegg til alt annet også frykten for fremtidige inkompabiliteter mellom én eller flere “plugin”; et velkjent problem der i gården.  Da blir det Drupal.

I likhet med all annen programvare som utvikles av frivillige er henger dokumentasjonen efter.  Det griner ikke mot deg, som med Joomla, men nok til å gjøre graving i kildekode en nødvendighet.  Sukk.

Å bli tynn i håret, det gjør meg ingenting.  Men å oppdage at jeg bruker mye lengere tid på å lære ting enn før, det synes jeg er tungt å ta inn over meg.  Eneste trøsten er at jeg merker farten øker; det er som å trene opp en muskel ikke har vært i bruk på en stund.  Om jeg får fart på hjernen vil jo vise seg: Watch this spot for updates som det heter.

Hvilket minner meg om det urettferdige i at da jeg var i 40-årene, da var det greit å veie 100 kg.  Nå som jeg er i 50 årene er det plutselig ikke greit å veie 110.  Life sucks, and then you die.

Kjelleren; restaurantens raison d’être.

Like ubarbert som meg!

Vi er i Piemonte on a mission.  Det skal spises.  Eller presist: Det skal spises mat til vin.  Pål leser Aftenposten, og der har Salvesen anbefalt en restaurant her i Alba.  Både på grunn av maten, men mest på grunn av vinene.  Hva er da mer naturlig enn at seks norske venner møtes her for å spise middag?  Tross alt: Ingen av oss har noen sinne hatt ambisjoner om å være forbilder i miljøsaken, vi er overbevist om at “carbon footprint” er noe indiere og kinesere bør fokusere mer på, og når alt kommer til alt er vi litt slitne og har behov for en liten ferie.  Det flys 12.000 passasjerkilometer og kjøres 3.500 passasjerkilometer bil og motorsykkel.  Eller med andre ord: Mye ressurser er lagt ned i dette.  It better be good!

Jeg har (naturligvis) vært bekymret i ukevis.  Italienere kjører bil.  I en grad det er vanskelig for oss fra Norge å forholde oss til.  Derfor er konseptet “drosje” løst defininert her.  Vi skal efter sigende spise på en litt avsidesliggende topp, og jeg har i lange monologer beskrevet for Hustruen hvordan det vil være å måtte gå hele veien tilbake fordi det viser seg at på lødag kveld er det ikke “bare” å ringe efter en drosje.  Heldigvis har jeg fått (meget!) streng beskjed om å lide i stillhet.  Og godt er det, for alle mine dystre scenarioer ble gjort til skamme. NCC Squillari (+39 336 634110) møtte frem akkurat som bestilt!  Men så er det da heller ikke en drosje.

Jeg har to typer venner: Mine “gamle venner” og mine “nye venner”.  De gamle er hovedsakelig studiekamerater.  Det betyr at de stort sett har samme sosiolekt som meg.  De nye har som regel én eller annen forbindelse til motorsykkelkjøring.  Fordelen med de gamle er at nyhetens interesse er borte.  Dermed kan man snakke mer om det vi kan kalle andre ting.  Pål behøver ikke å bruke tid på å fortelle at han har fått ny dame, for det vet vi faktisk.  At han likevel gjør det forteller oss noe annet enn at han har fått ny dame.

Smågodt

Noen ganger er det godt å slappe av med gamle venner som vet alt.  Andre ganger er det godt å slappe av med nye venner som ikke vet noe og hvor det man sier ikke tolkes i lys av noe som skjedde i 1985.  Mye å si om det; synd ingen spør.  Denne helgen er utelukkende viet til gamle venner.

Også i kveld får spørsmål om vi ønsker trøffelmenyen; her koster den 250 euro per person.  Ingen takker ja; det sto et fat med trøfler ved inngangsdøren og den kraftige lukten gav tilstrekkelig med trøffelopplevelse.  Alternativet er en menu’ a degustazione.  Den oppgis til å være seks retter lang.  Og ingen retter skal skjemmes med å måtte dele vin med en annen.

Vi starter med prosecco som aperitivo  En flaske laget av Ca’ del Bosco i 2006.  Jeg oppgir ikke linken til hjemmesiden for der er det en diger Flash det tar evigheter å laste inn; shame on you!  Det er godt med Dry Martini, men det er jammen godt med prosecco også!  Til proseccoen får vi litt lekkert dandert smågodt.  I tillegg det som ser ut som rekesalat, men som ikke har mer enn en ytterst liten anelse majones.

Polpette

Ny vin, nytt glass

Dernest får vi Saracco Monferrato Reisling Bianco.  Til den hvite serveres det en helt fantastisk polpette.  Fritert i noen sekunder, og ferskere enn man vanligvis får; rett og slett vidunderlig!

Vi snakker om viner.  Vi er jo alle noviser, men selv vi greier å kjenne hvordan begge de vi har fått så langt er fyldigere enn de vi drikker til vanlig.  Jeg for min del lover meg selv for hundrede gang at jeg skal lære mer om italias hvite.  Det verste av alt er jo at jeg “egentlig” liker hvit bedre enn rød.  Min standard unnslyldning er at i Toscana lages det nesten utelukkende røde; vin bør være kortreist.  Stuttreist hører jeg man sier.

Én ting vi ble minnet på i går på vårt forsøk på kjøre gjennom Liguria, der hvor flommen hadde herjet, er at i Italia er mye mer basert på frivillighet enn vi er vant til i Norge.  Hos oss er det Kommunen som ordner opp.  Eller kanskje heller Staten.  Her, derimot, er det frivillige som kjører ambulansen, som kjører brannbiler, som pumper vann opp av kjellere, som graver vekk trær og ødelagte bygninger.

Fordelen er naturligvis at det er nok folk tilgjengelig når behovet er der.  Ulempen er en total mangel på koordinering.  En vei som er stengt varsles ikke med et skilt det lukter kommune av (og som man derfor kan tenkes seg å respektere).  En håndskreven lapp får gjøre nytten (hengt opp av noen frivillige).  Resultatet er en kø av biler som alle har neglisjert den og som derfor må rygge tilbake.  Fjerde gangen man opplever det på en formiddag er det ikke lenger fornøyelig.

Jeg undres på hvor mye det vil kostet å erstatte all denne frivillige innsatsen med folk som har papirene i orden.  Jo mer moderne samfunnet bli, jo høyere krav til kompetanse.

CocaCola!

Roast-beef di tonno

Det er på tiden med kveldens første røde.  Det er en 2010 Dolcetto d’Alba laget av Cecilia Monte (som ikke ser ut til å ha egen hjemmeside!).  Lett og fin rød, en anelse større i smaken enn Reislingen vi nettopp gjorde oss ferdig med.

Vi imponeres av Geirs konsentrasjon og innsats når han vurderer vinene for oss.  Hvordan skulle vi har greid å navigere i denne vin-jungelen uten ham?  Jeg har forresten til gode å se en flaske bli returnert; Geir aksepterer alle flaskene på våre vegne.

For tredje gang på to dager får vi roast beef med tunfisk; åpenbart en lokal spesialitet.  Denne er både lekkert dandert og basert på råvarer uten sidestykke.  Og uten smak av majones.  Jeg er motstander av majones.

Nabobordet er et selskap på 18.  De har trøffelmenyen, og lukten henger tung i lokalet.  18 personer ganger 250 euro.  I tillegg kommer drikken.  Her på vårt bord funderer vi på hvordan det er mulig å arbeide som kelner her på dette stedet og sikre at kunden føler seg velkommen og ikke uglesett når han ber om Cola til maten.  Alternativ problemstilling: Anta at du inviterer noen på en 250-euros middag i Alba, omgitt av Italias beste vinmarker, og du ser Cola bli satt på bordet foran gjesten din; hva tenker man da?  Er det mulig å ha et så distansert forhold til jobben at det ikke oppleves som vulgært og frastøtende?  Er det mulig å ikke “like vin” og likevel akseptere å dytte ned en 250-euros meny?  Er det i det hele tatt mulig å bli trodd når man sier “jeg liker ikke vin”?

Uvisst av hvilken grunn får dette meg til å tenke på forskjellen på “det moderne” og “det tradisjonelle”.  Åpenbart er det første et nødvendig onde, mens det siste er et gode.  Det meste er tenkt før; her er Anders Johansen i boken Gratie:

Samfunnet og kulturen – institusjonene og mediene, verdensanskuelsen og språket – bebor vi like intimt som vårt eget hus.  Når vi omsorgsfullt pleier den lille krets, er det under vilkår fastlagt av dem.  Er det da urimelig å kreve samme slags gleder fra beboelsen av denne store systmverden?  Ikke helt, ser det ut til:  Hva man kan få seg til å kalle ‘naturlig’ eller ‘tradisjonelt’ regnes gjerne som rike kilder til menming og estetisk velbehag.  Men alt som er teknisk fremskredent, masseprodusert, vitenskapelig fundert – alt moderne – faller ut.  Slikt kan man tåle, på et vis, og benytte seg av det når det trengs – og skaffe seg nyttige kunnskaper om, eller reflektere i filler – men ikke sette sin lit til når det gjelder livsmot og overskudd.

Neste gang noen sier at en smørbutt er vakker fordi den er fra 1870 og på en eller annen måte holder “tradisjon” i seg så vit at jeg synes å åpne en eske fra Apple er en moderne nytelse alle burde unne seg.

Vår mann gjør jobben

Fylt løk

Nestemann ut er en Barbera d’Alba (2010) laget av Polo Scavino (presentasjon).  Vi er nå på vei fra antipasti over til primi, og en fylt løk er fungerer som en bro mellom “snacksen” og maten.  Vinen er også litt større; det hele er i perfekt balanse.

Selv amatører som oss har stor og udelt glede av kvaliteten på maten og den kvaliteten som ligger i å velge viner som passer så godt til maten.  Mat og vin vokser sammen mens måltiden glir ubemerket fremover.

Det er to bord “bak” oss og jeg sitter slik at jeg ser dem begge.  På det ene sitter en østeuropeisk mafiaboss.  Sammnen med ham er dame med kunstig store bryster.  Hun er i tillegg overordentlig nedringet.  Så heftig nedringet at de gjestene ved mitt bord som sitter med ryggen til gjentatt ganger spør om tingenes tilstand.  Forpliktet som jeg er til å følge med på utringingen for å rapporte løpende, kan jeg også se at de bare utveksler høflighetsfraser.  Mafiabossen og damen, altså.

Det andre bordet er okkupert av et middelaldrende asiatisk par; med sin høye alder  skiller de seg skarpt fra ungommene ved vårt bord.  Han bruker tyve minutter og lange samtaler med kjellermesteren på å bestemme seg for hvilken vin han vil drikke.  Hun ser på det hele uten synlig entusiasme.

Mens det ene paret ikke snakker sammen fordi ikke kjenner hverandre, snakker ikke de andre med hverandre fordi de har sagt det som er å si.  Hva er verst?
Vi så langt har fått fire viner og har flere i vente; de to andre bordene lander på én hver.  Vi har det mye bedre, på alle måter.  Lykke kan være så mangt.

Tidenes beste risotto?

Det er på tide med tyngre skyts, og en Barbaresco laget av Moccagatta i 1999 entrer scenen.  Et tiår i kjelleren her har gjort underverker, er det bred enighet om rundt bordet, selv om vi ikke vet hva vi prater om.  Men fantastisk, det er den. Vi vanlig dødelige drikker aldri viner i denne klassen.  Viner som sikkert smaker av lær, våt jord, tobakk, en anelse røkelse og solbær.  Eller noe.

Enda mer fantastisk er det som serveres til: Risotto con lardo.  Aldri har vi smakt en bedre risotto.  Aldri.

Jeg overveldes nesten av hvordan vinen og maten vokser sammen, og hvordan maten er herlig fri for “kunst”.  Intet gjør at jeg snerper meg sammen som en talerkner store som fotballbaner, noen gram med mat omgitt av malerier med balsamico og wasabi.  Eller, om man vil: Mine fordommer mot Det Franske Kjøkken i full blomst.  Se hvordan en risotto skal serveres.  I all sin enkelhet.  Her er det ingenting å skjule seg bak.  Mat for mannfolk.

I løpet av et vanlig år får jeg ganske mye pes for mine fordommer om Det Franske Kjøkken.  Men så langt er det ingen som har put their foot where their mouth is og tatt meg med på en reise som én gang for alle banker det ut av meg.  Så inntil videre slår jeg bombastisk fast at det ikke er noe å hente der borte i provinsen (uttales Provance av lokalbefolkningen).  Tross alt: Vi sitter i Piemonte og spiser kortreist mat og drikke.  Kan det bli bedre?  Neppe!  Men jeg er åpen for mot-opplevelser!  Eller kanskje tilleggs-opplevelser.

Due (og kunst….)

Noe av det Monti skal gå løs på, i tillegg til å få kontroll med gjelden, er å modernisere Italia.  Det er en underlig blanding av svært nytt og moderne på ene siden, og svært gammeldags og foreldet på den andre.  Når det stender mot valg henges det opp plakater i landsbyene, som om folk henter sin informasjon om verden ved å stå på torget og prate sammen.  Det er ikke dødsannonser i avisene; det henges opp plakater.  I forbindelse med folketellingen som gjennomføres nå i år henges det opp enorme (to ganger halvannen meter!) plakater hvor hele anvisningen for utfylling er trykket.  Samme omfattende anvisningen som kommer med skjemaet.  Hva koster det?  Bare å trykke en plakat i 200 x 150 cm må koste en formue.  I tillegg distribusjon og omreisende opplimere, eller hva de nå heter de som klistrer nye plakater over gamle.
Forleden dag kjørte en bil gjennom landsbyen.  En høyttaler på taket annonserte at man nå kunne få reparert sin gasskomfyr.  Som om det er noen andre enn oss hjemme på formiddagen her i Montemagno.  Det neste blir vel en støvsugerselger.  Det hele er litt søtt og koselig, men foruroligene gammeldags.

En Barbaresco fra 1999 kan være så stor den bare vil.  Når en Bric del Fiasc Barolo i Magnumflaske fra 1990 (også den laget av Paolo Scavino) kommer på bordet, da er alle andre opplevelser glemt.  Til vår Barolo får vi due.  Min kunst-alarm går av; mer enn dette skal det ikke til.  Det er riktignok ikke balsamico, men likevel.  Mens vi var himmelfallen av en risotto langt over det vanlige glemmer vi duen og fordyper oss i Barolo isteden.  Jeg tilskriver behovet for kunst nettopp det.

Legg en plomme, en fersken, en drue og en aprikos på et bord, serverer et glass Barolo, og spør: Hvilken frukt har noe slik i seg?  Ikke lett å forstå hvorfor de andre ikke har det.  Det er nesten så man blir religiøs.  Men slik er det kanskje med alle sterke nytelser.

Jeg har en doktorgrad i electrical engineering og et hovedfag i vitenskap.  Alt jeg måtte vite om myke verdier, det må derfor komme fra ExPhil.  Kanskje er det fordi jeg ikke har mellomfag i allmen litteratur at jeg ikke har et begrepsapparat som er tilpasset situasjonen jeg har havnet i?  Man kan ikke si om en 20 år gammel Barolo som er perfekt at den er god.  Det er som å si at Nelson Mandela heldigvis fikk seg jobb efter å ha sittet i fengsel; det er ikke alle som greier seg så godt efter 23 år bak murene.

Høy-is

Damedessert

Mannfolkdessert

Vi går over til dolce.  Det hele starter med en Muscato d’Asti (naturligvis) fra Saracco.  Det er jo ferske greier så året er 2011.  Kald, men ikke iskald.  Som om noen hadde trodd noe annet.

Kelneren forklarer hva som skal komme, men det gir ikke mening for oss.  Vi hører ordene og tror vi forstår dem, men det henger ikke sammen.  Likevel kan fortelle at høy-is smaker, vel, høy, og at det er godt.  Hvordan man får is til å smake akkurat sånn som det lukter på låven efter slottånna, det er mer enn jeg forstår.

Vi er alle overveldet over høy-isen.  Vi spier fruktene av kokkens kreativitet med velbehag.  Vinen er litt for stor, og gleden er stor når vi får vite at mer dessert er på vei.

Da vi spør hva neste er, sier kelneren at det er en hemmelighet.  Mistanken brer seg fort om at han rett og slett har glemt menyen.  Alt har vært perfekt, så skal det hele glippe nå i innspurten.  Skuffelsen er til å ta og føle på.

Men alt ordner seg: Hemmeligheten er at det er to desserter.  Én til Damene og en annen til Herrene.  Vi puster lettet ut.  Kvelden er ikke ruinert likevel.

Vi tiltrekker oss oppmerksomhet

Småkaker

Efter at vi har fått hele salens oppmerksomhet med vår hysteriske latter er det endelig tid for småkaker.  Med småkakene kommer grappa, og med grappa er det tid for å ringe efter bilen; det var det han sa: Når dere drikker grappa så ring til meg så kommer jeg og henter dere.  Det er bare jeg som drikker grappa ved vårt bord, men vi ringer likevel.  Min glede er stor når han står utenfor som lovet.

Intet er gratis her i verden; regningen viste 80 euro per person i mat.  Åtti euro er jo åtti euro, men vi har spist langt utover det som er vanlig (for oss) både i kvalitet og i kvantitet.  Ingen synes 80 euro er urimelig.  I tillegg kommer 40 euro per person i vin.  Gjenta efter meg: Førti euro per person i vin!  Vi blir (om mulig) i enda bedre humør.  Med grappa, vann, kaffe et cetera kom kalaset på 778 euro for seks personer.

Den østeuropeiske mafiabossen spiste to retter mens hun pirket i maten.  Asiaten fikk sin flaske med vin; den kunne jeg se han satte stor pris på.  Hustruen hans (?) så ut som om hun heller ville ha vært hjemme, spist micro-mat og sett på TV.  Cola-drikkeren dro sammen med resten av selskapet.

En uforglemmelig aften, intet mindre.  Det eneste som manglet var en sigar.  Det er dog et tegn i tiden av vi finner det naturlig å bruke mat som underholdning. Efter oss kommer trolig syndefloden.

Et relevant spørsmål er dette: Hvorfor er det bilder av mat og (nesten) ikke av vin(flasker)?  Det er fordi jeg ikke vet noe om vin.  Det gir ikke mening å ta bilder av flasker jeg vet noe om.  En flaske er en flaske er en flaske.  Når jeg ikke har annet å si enn at “jeg liker den vinen som kom fra den flasken der” så har jeg ingen grunn til å ta bilde av den.  Under det hele ligger naturligvis at det er nytteløst å be noen fra Norge holde opp en flaske, og samtidig se naturlig ut.  Flasker er lik alkohol er lik grimaser eller ablegøyer; hvorfor vet jeg ikke, men slik er det med oss.

Da vi i 1996 kom med bil til Italia for å starte på det italienske eventyret, da tilbrakte vi første natten på et albergo i Castelvuovo Scrivia.    Vi ankom i sekstiden om kvelden. Vårt første møte med italienske matvaner var at da vi sjekket inn sa verten “da sees vi til middag klokken åtte”.  Vi var fra Hansnes, reisevante og ingen skulle la oss lure til å spise en dyr middag på hotellet.  Vi hadde med oss noen drødskiver fra Danskebåten  som vi spiste på rommet.  Første natten i et fremmed land.

Vi kom oss ikke til Castelnuovo på turen til Alba.  Byen ligger “like i nærheten” så vi planen er å spise lunch der på vei hjem og mimre om gamle dager.  Byen er lett å finne, men ikke hotellet.  Nedlagt?  Husker vi feil?  Tortona ikke langt unna så vi drar dit isteden; Tortona er en skikkelig by.  Der spiser vi bra hos en kineser i en sidegate.

Til slutt gjenstår bare det å dra hjem; motorveien langs kysten er fremdeles stengt så vi tar en sving over Po-sletten og passerer inn i Toscana ved Cisa.

Hvem er den store klovnen med mage og for kort jakke?

1.000 km med Tryggve og Hustruen, to middager med gamle venner; en bra helg.  Jeg har laget et kart som du finner på Google Maps.

Kommentar-fritt nettsted