Livet som det er her

 

 

Kristi Himmelfart er en fin dag. Særlig fordi Sjefen (og da tenker jeg ikke på Hustruen) gjerne vil ha fri på den inneklemte fredagen.  Når han ikke er på jobb, og det viser seg at mange andre heller ikke planlegger å stikke innom, da stikker jeg heller ikke innom.  Jeg stikker heller av.

Neste år blir det nok tur med hunden som blir å betrakte som friluftsliv.  Litt panikk er det å spore, så en skikkelig langhelg må brukes.  Det hadde passet perfekt med bussen til Haukeliseter på onsdag.  Torsdag til Hellevassbu, fredag til Litlos, lørdag til Middalsbu og søndag ned til Røldal og bussen tilbake.  Men den turen vil jeg ta når det er betjent på Litlos (og det er det ikke nå) og såpass langt bør jeg neppe dra alene, eftersom Hustruen ikke setter pris på slike ene-eventyr.

Samtidig er det slik at MC-sesongen har startet.  Så jeg leter egentlig efter en kombinasjon som både gir litt tur og som ligger passe langt unna.  Flett inn et besøk og vi er happy camper.

Jeg har meldt flytting til Norge for å være klar til høstens eventyr.  Dermed må jeg godtgjøre at jeg likevel har sterk tilknytning til utlandet for å kunne kjøre rundt med mine italienske skilter.  Én definisjon av slik tilknytning er å ha ektefelle i utlandet og besøke henne minst én gang i måneden.  Jeg har med meg en bunke boarding cards og håper på det beste.  Hva som er godt nok, det avgjør politimannen som stoppet deg, så man kan lett ende opp med å tilbringe noen timer med å rydde opp i slikt.  Så vidt jeg kan erindre har jeg bare blitt stoppet én eneste gang for kontroll siden 1981 men trygghetsfølelsen som kommer av å aldri bli stoppet, den er kanskje falsk.

Turen til Loen forrige helg viste at om jeg kan arrangere litt fleksibel tid for ankomst så er hele Vestlandet innen rekkevidde efter arbeidstid.  Jeg blir invitert av Merete til hytta hennes på Sørlandet, og jeg leter på UT og Google efter noe interessant.  Jeg faller ned på Trolltunga og Preikestolen.  Kjøre til Tyssedal på onsdag, gå på Trolltunga torsdag, kjøre til Jørpeland fredag og rusle opp på Preikestolen, besøke Merete på hytta lørdag og så bruke søndag til enj liten MC-tur.

Ryktene forteller at om man går inn i en butikk som selger Rolls-Royce og spør hva en bil koster, så svarer de Må du spørre om prisen så har du ikke råd.  Neppe ikke med de ordene, men budskapet er trolig ikke til å misforstå.  Tilsvarende er med Trolltunga.  Spør du Odda / Ullensvang Turlag om det er mulig å komme seg til Trolltunga, så svarer de Nei.  Ikke med de ordene, men budskapet er ikke til å misforstå. 

Svaret, ordrett, det er:  Akkurat nå er snøsmeltingen stor og elvene deretter! Snøbroer kan gjøre turen vanskelig og farlig.  Vi anbefaler en guida tur eller at du venter en uke eller to….  Høres ut som Nei i mine ører.  Hvordan tolker man et slikt nei?

Nå er Fjellvettreglene modernisert, men punkt 4 i de gamle sa at man skulle lytte til erfarne fjellfolk.  Kanskje er det slik at med Google og FB i lommen så kan enhver utgi seg for Furet Værbitt.   Jeg har også Google i lommen, så jeg bestemmer meg for ikke å høre på erfarne fjellfolk.

Tirsdag drar jeg innom DNT i Oslo for å kjøpe kart.  Den unge mannen sier han har hørt at forholdene er vanskelige, og om jeg vet hva jeg gjør.  Eftersom jeg er klar over at jeg ikke lytter på erfarne fjellfolk så svarer jeg at ja, jeg er klar over hva jeg gjør.

På spørsmål om jeg må ha med noe spesielt sier han at jeg bør ha med vindsekk.  Ikke for min egen del, men for å tre over hodet på eventuelle forfrosne turister med jeans og joggesko mens vi venter på hjelp.

Fjellvettregel nummer syv var forresten: Gå ikke alene.  Den er heldigvis også fjernet.

Efter å ha fått vite at det koster nesten to tusen kroner natten å bo på hotellet i Tyssedal bruker jeg Airbnb.  Det er ikke mange stedene å velge mellom i Skjeggedal; det er der ruten til Trolltunga starter.  Faktisk er det bare to, og den ene tar ikke i mot bestillinger på denne tiden av året uten at det er som en del av en guidet tur.  Jeg velger den andre.

Onsdag eftermiddag kjører jeg i ganske OK vær fra Oslo til Tyssedal, om Haukeli.  Odda stiller med en Mega, og vel fremme i Skjeggedal spiser jeg proteinrik kost og skyller ned med bayer.  Og pakker sekken med omhu, med vindsekken nederst.

I leiligheten er det mer informasjon om Trolltunga.  Jeg leser en offisiell plakat fra kommunen:  Ikke legg i vei dersom det er regn eller tåke.  Værmeldingen for torsdag er regn og tåke, men det skal lette utover dagen.  I Loen lå sneen ned til omlag tusen meter.  Eftersom jeg ikke kan ha ski på sykkelen har jeg isteden med meg truger.  Torsdag morgen halv åtte er jeg på vei oppover dalsiden.

På baksiden av kartet som heter Trolltunga (men som også vider Odda og Ullensvang), der står det: Do not hike Trolltunga in heavy reain or fog.  Og: Being exhausted is NOT an emergency.

Hver kilometer er merket.  Både hvor langt du har gått, og hvor langt det er igjen.  På 2km merket står det “Om klokken er mer enn 13:30 så snu — du rekker ikke tilbake før det blir mørkt”.  På vei tilbake møtte jeg flere som hadde neglisjert advarselen, men som ikke så ut som typen til å ha hodelykt i sekken.  Og kart.  Og kompass.  Og GPS med oppdaterte kart.  Og vindsekk.

Vel tilbake fra Trolltunga kan jeg slå fast at det svaret fra Odda / Ullensvang turlag som lød som Nei, det burde ha vært formulert slik: Akkurat nå er snøsmeltingen stor og elvene deretter!  Snøbroer som svikter kan gjøre turen vanskelig.  Vi anbefaler ski med feller, eller truger.  Om du ikke har godt utstyr og er vant til å gå i fjellet så anbefaler vi en guida tur eller at du venter en uke eller to.  Turen tok ti timer.  Av de anslagsvis femti som var på Trolltunga den dagen var det bare meg som hadde truger.  De andre slet tungt i rotten, tung og våt sne.  Jeg så minst ti i jeans og minst like mange i joggesko. 

Akkurat da jeg kom frem lettet være litt, og  selv om skydekket ikke er mer enn et par hundre meter over hodet mitt, så hadde jeg flott utsyn ned på vannet da jeg trengte det. 

Varm dusj og kaldt øl passet godt da jeg kom tilbake til Skjeggedal.  Bortsett fra at det er veldig, veldig langt ned så er det ikke så mye å si om Trolltunga.  De fleste andre ti-timersturer er trolig finere,  med færre folk og mindre søppel langs stien.

Fredag er været fantastisk.  Ved Røldalsvannet sitter jeg en stund i vannkanten og nyter den vakre naturen.  Naturligvis er vannet regulert så uberørt natur er å ta hard i.  Men DnT vil jo regulere vannet i nasjonalparken ved Iungsdalshytta for at det skal bli enda mer behagelig å være DnT-medlem på tur der, så  motstander av vannkraft er det ikke lett å være om man er medlem i DnT.  Man må fundere litt over alternative fakta når man sitter slik ved et regulert vann som likevel er uendelig vakkert.

RV13 fra Røldal til fergeleiet på Nesvik er trolig Norges beste MC-vei.  Den starter oppe på fjellet, er svingete uten å være langsom, og går gjennom alt fra ville daler og juv før den ender nede ved havet.  På alle måter en flott opplevelse.  Et annet alternativ fra Røldal er veien til Sauda.  På kartet ser den interessant ut.

I femtiden er jeg fremme ved DnT-hytta på Preikestolen.  Selve hytta er ikke bare full, fikk jeg vite, men overfylt.  Og med venteliste.   Jeg parkerer sykkelen, pakker lett og legger i vei.

Det tar femti minutter rask gange å kommer seg opp på Preikestolen.  Man kan for alle praktiske formål si at veien er brolagt.  Hver 500 meter står det en merkestav som gjør at det er lett å holde seg orientert.  Her er et tips: Om du synes du er i dårlig form, sving innom Preikestolen.  Det skal ikke mye til for å være i bedre form enn svært mange du møter på turen.

Kanskje var det fordi det var så mange andre der oppe, og det er ikke lett å balansere på avgrunnen når noen kan komme til å dulte borti deg, men det føltes enda høyere enn på Trolltunga.

Et japansk (kinesisk?) par lar de tre små barna gå fritt omkring, og når jeg ser den ene stå på kanten og studere en brødskive han slipper ned i avgrunnen, så blir jeg så nervøs at jeg trekker meg tilbake.  Man skal ikke mange hundre meter fra selve platået, og bort fra stien, før man er alene.  Jeg sitter med Lysefjorden for mine føtter og spiser matpakken.  Grovt brød med brunost, og søt te.  Det er påtrengende varmt.

Efter å ha handlet på Jørpeland trekker jeg meg tilbake til en leilighet fra Airbnb.

Også lørdag er det strålende vær.  Et passe mål er Lysebotn, som jeg har hørt om.  For å komme dit må jeg kjøre RV45, for å kunne ta Suleskardveien, for å kunne kjøre over fjellet og ned.  RV45 går gjennom Gloppedalen.  Der går veien gjennom Skandinavias største (stein)ur.  Den er stor, og verdt et besøk.

Lysebotn er et herlig sted, og på DnT-htta får jeg en uvanlig god blomkålsuppe.  Kombinasjonen av turen over fjellet og nedkjøringen setter Trollstigen helt i skyggen. 

Vel fremme på hytta til Merete møtes jeg av Harald.  Og skipskatten.  Efter en lang dag på sykkelen er det veldig godt med varm dusj.  Harald lager øl av høy kvalitet, og jeg får tilstrekkelig å drikke.  Det blir en veldig hyggelig kveld!

Søndagens program er bare å kjøre tilbake til Oslo.  Det er kanskje ikke kortest, men den beste ruten går via Rjukan.  Tilsammen kjørte jeg 1.497 km; turen kan studeres på SpotWalla.

Vanligvis ser jeg opp på Lufthansa fra Autobahn. Uansett er jeg alltid på gjennomreise i Tyskland. Før eller senere må jeg komme på besøk!

Jeg blir veldig glad når Jon spør om jeg vil være med på en siste skitur, i mai.  Både fordi det er lettere å være med enn å organisere alt selv, men også fordi Hustruen gjerne vil at jeg skal få meg tur-venner og ikke hele tiden vandre rundt alene.  Hun er døv på øret som burde høre at jeg faktisk liker å vandre rundt alene.  Men å dra sammen med erfarne fjellfolk, det gjør jeg gjerne.

Litt uklart hvor man finner sne så sent, men det blir Finse.  Opp fredag eftermiddag og ned tirsdag. Værmeldingen er veldig bra, så alt ligger til rette.  Husk solkrem!

Vel innforstått med min rolle som skårunge i gjengen forsøkte jeg å forstå Modus Operandi når de var på tur.  Jon fortalte at hver hadde ansvaret for middagen én dag.  Hva kan da være bedre enn å gå til Geiterygghytta og få middag der?  Jeg foreslår det, og reserverer plass til oss.  Det var neppe riktig.

Det viste seg at “ordne middag” for de andre betyr å bære en middag til fem i sekken.

 

 

 

 

 

 

 

 

I don’t remember why I did it, but 16 years ago I password-protected that year’s email.  In practical terms, I used Outlook to set a password on the PST-file.  I haven’t looked at the emails of 2001 since, but for mundane reasons I needed access to them now.  But how to remember a password set 16 years ago?

The encryption is horrendously poor.  It is a mystery that Microsoft could implement a solution of such low quality at that time; I was running the latest Outlook and we are not talking 1968 here!  I studied the PST file format I decided that while it was doable to write a parser and do a key-search, the effort would require more time than what I have available.  My 2001-emails are not that high on the list.

Google turns up passware.  I don’t run software that I pull out of the air like this.  So I enable Hyper-V in non-networking mode and, after having forked out US$79, I run it.   I can’t vouch for claims they make on other file types, but on non-ANSI PST-files, passware works.

For the technically inclined: I did not set the password 006422335075.  It is, however, the first found of many, many that hashes to the same value.  Utterly poor engineering, and eternal shame on Microsoft.