Griseri

Norsk kulturlandskap

Norsk kultur(landskap)

Norsk kultur

Norsk kultur

Med alle forbehold om at det enda er noen dager igjen, så har dette oppholdet i Norge med Livia vært et like vellykket opphold som vi hadde i fjor. Livia snakker stadig bedre norsk. Hun synes det er gøy å være nye ord og gjentar dem entusiastisk. Dagens ord er tåke; det får ikke hjelpe at det teknisk korrekte nok er frostrøyk.  Hun gjentar det sikkert ti ganger for seg selv på vei til barnehagen.

Da vi kom tilbake til hverdagen i fjor var det deprimerende å høre at ikke bare stoppet utviklingen opp, men den gikk raskt tilbake. Uten å press fra andre barn så ble ordene borte igjen. Vi får håpe vi har kommet over en terskel denne gangen.  Et tegn som gir håp er at grammatikken nå viser tegn til å feste seg. Det er nesten slutt på eple grønn for grønne epler.

Men akkurat som i fjor er det kulturen, kulturlandskapet og de norske aktivitetene som ser ut til å gjøre størst inntrykk. Hun merker sikkert at jeg setter pris på hennes interesse, men det er jo slik man lærer av sine omgivelser at noen kulturelt betingede grep er “riktig” mens andre ikke er det. At gårdsbygninger skal være røde eller gule mens våningshuset er hvitt, at man ikke bor i landsbyer. At spark er mer gøy enn akebrett. At et bål ikke er en brann. Et Cetera.

I år er hun i en “vanlig” barnehage og ikke en “utebarnehage”.  Fordelen er naturligvis mer tid til å snakke norsk i ro og mak.  Men hun trenger virkelig å få forbedret sin grovmotorikk; jeg ser de andre klatrer bedre, løper bedre.  Men man kan ikke få alt her i verden!

Norsk kultur

Norsk kultur

Det viktigste jeg for min del har lært, det er at i Norge så er “ute” et annet sted enn “inne”. I Toscana så er det ingen skarp grense mellom de to. Det er ikke noe vindfang, man tar ikke av seg skoene, terrassen er en forlengelse av spisestuen, dørene står åpne, det er ikke sne. Et viktig kulturelt begrep er at “å være ute” betyr ikke om spisebordet står her eller der, men det handler om klær, votter, rutiner, ting og tang.

Bare tiden vil vise om oppholdet har vært verdt det. Kanskje husker hun det som en kontinuerlig men ikke uttalt lengsel efter å komme hjem til Mamma og Babbo. Kanskje er det fordi hun tross alt er fire år og forstår at vi ikke kan reise hjem før om seks dager at hun ikke sier noe; kanskje er hun “for flink” og dette er rene lidelsen. Kanskje har Morfar ingen bakkekontakt når han tror det er gøy å være i sneen en måned borte fra hjemme sitt. Her er intet annet å gjøre enn å håpe på det beste.  Vi husker i denne forbindelsen på av veien til Helvete, den er brolagt med gode hensikter.

Shakespeare

Shakespeare

Hver morgen har jeg fyrt i peisen her i Grisehuset; med særlig iver de dagene temperaturen har ligget ned mot tyve kuldegrader. Med kaffekoppen i hånden, brillene på nesen og Bach på Spotify har jeg satt meg i sofaen med Shakespeare.  Kaffen er medbrakt og gjøres i stand på en medbragt moka; her er ingenting overlatt til tilfeldighetene.

For hvert skuespill jeg har lest har jeg brukt tre forskjellige utgaver.

Først og fremst Bate & Rasmussens versjon fra Royal Shakespeare Company (RSC); her er for eksempel deres Hamlet. Den har jeg brukt fordi introduksjonen ikke forutsetter at du allerede er en ekspert på Shakespeare. I tillegg har de for hvert skuespill et langt kapittel om regi av oppsetninger av stykket.

Dernest har jeg brukt The Arden Shakespeare (tredje serie). Der er teksten rikelig utstyrt med kommentarer som forklarer alt fra gammeldagse uttrykk til historisk kontekst og referanser. Innledningene her er mer krevende, men man kan som regel komme seg gjennom den når man allerede har lest den i RSC.

Til slutt har jeg brukt No Fear Shakespeare fra Sparknotes. Der er nemlig teksten oversatt til moderne engelsk slik at den kan leses flytende. For 400 år siden var både ordvalget anderledes, men også grammatikken og ordstillingen ulik den man bruker på engelsk i dag.  Å lese Shakespeare rett fra bladet, for å bruke dét uttrykket, det er ikke særlig givende uten forberedelser.  Kanskje om du har engelsk som morsmål, men for meg er det for alle praktiske formål umulig.

Hamlet

Mine tre Hamlet

Kaffe til avisene

Eftermiddagskaffe hos Pål

Sammen med kaffe og Spotify har disse tre gjort det mulig å legge grunnen for å høre dem. Alle sier at Shakespeare skal man til nød høre, bedre å være til stede, men intet er som å delta. Her i Grisehuset er iPod det nærmeste jeg kommer The Globe.

Harold Bloom sier i sin store bok om Shakespeare at man ikke skal tolke Shakespeare.  Å lese Shakespeare endrer ikke verden, løser ingen konflikter og gjør deg ikke til et bedre menneske.  Men å lese Shakespeare gir glede og mer skal man ikke be om.  Sier altså Bloom.

Mens vi snakker om glede: Et sidespor det er verdt er nevne, og takke for, er at jeg fikk feiret min fødselsdag i flere land.  Takk til Vibeke og Pål for det norske arrangementet, og til Merete og Geir for å ha reist langt for å delta.  Det er ikke så ofte alt man ønsker; i særdeleshet å få oppfylt ønsket om å ikke få ting jeg ikke trenger i gave.  I kombinasjon med skreimølja, øl og, øh, rom kan det ikke bli noe annet enn suksess.

Takk!

Sardinia

Drømmer

Atlanterhavsveien

Atlanterhavsveien i tåke

I praksis har jeg ikke kjørt motorsykkel siden slutten av juli.  Når jeg nå kommer tilbake til Toscana vil jeg i praksis ha hatt en halvår uten.  Kun 19.000 km i 2012.  Det er for lite og ikke bra; skal jeg kunne bidra må jeg få inspirasjon og motivasjon.  Spennende med Shakespeare, men det er nå engang motorsykler som er min greie.

De som kjører lite vil si at det er ikke antall kilometer som teller, men kvaliteten på dem.  Teknisk sett riktig, men likevel feil.  Det er som å si at man ikke trenger å lese mange bøker dersom man isteden leser de riktige.  Men, altså, jeg hadde en hemmelig drøm om å kjøre 35.000 km i 2013.  Men så startet året med én måned stress efterfulgt av én måned i sne og frost.  At jeg skal kunne kjøre nesten 4.000 km i måneden resten av året er utopisk.

Uansett–realitetene er at jeg kjører for lite.  For lite i forhold til hva jeg ønsker.  For lite i forhold til hva jeg føler jeg har behov for å opprettholde motivasjonen.  Skal jeg forbli en glad gutt må jeg prioritere min motorsykkel.

Det andre jeg vil gjøre, det er å fotografere mer.  Her har jeg fullt ut forstått at det ikke er utstyret som avgjør gleden man oppnår.  Don’t get me wrong: Ønskelisten er lang, toppet av Fujifilm X-100s og Nikon D-7100, men det jeg virkelig trenger, det er mye vanskeligere å få tak i: Tid.  Livet uten D-7100 er til å holde ut.  Vissheten om at jeg ikke greier å prioritere, den er tyngre å svelge.  Satt på spissen kan det sies slik: Hva sier det om meg og min vilje til å leve at jeg ikke prioriterer det som er viktig?  Det er bare Proust som kan lage noe minneverdig av å bli liggende i sengen–vi andre, vi må ut for å skaffe oss inntrykk.  Eller med andre ord: For meg henger motorsykkelkjøring og fotografering sammen.

Øygarden

Øygarden (utenfor Bergen)

Det tredje vil ønsker å gjøre, det er å skrive.  Essensen er at jeg ønsker å undersøke om jeg kan utvikle en stil jeg føler meg hjemme i.  Om jeg har vilje og evne til å finne og mestre en stil som gjør at leser kan, og vil!, kjenne den igjen.  De få gangene jeg har vært fornøyd har jeg vevd en historie–et poeng–rundt en MC-tur.  Det er noe med reisen som metafor for endring, at en reise bare delvis er transport; mesteparten er store og ikke så store hendelser som fyller bildet og gjør at en transport blir nettopp en reise, og, naturligvis, det å kjøre motorsykkel.  En Lunch i Poppi er en god historie.  Mye å si om selve teksten, men poenget er at med et par timer til å finslipe teksten ville den kunne bli bra.  Ryggraden, det som teksten skal henge på, den er på plass.
Synes nå jeg, da.

Pål

Hvem bestemmer målestokken?

Det er en utfordring at jeg mange ganger har formulert samme ønske om å prioritere.  Jeg vet ikke riktig hva som blir anderledes denne gangen.  Men det er skummelt å ignorere følelser som fremstår som viktige.  Jeg er sikkert ikke bedre enn meg selv, men at jeg kan kjøre mer, ta bedre bilder, og skrive bedre enn jeg gjør, det er helt sikkert.

Kommentar-fritt nettsted