Dordiholet

Det hele starter med at jeg sitter på Veltdalshtta og ser på kartet, og får øye på Dordiholet.  Dordiholet?  Er ikke Dordi et kvinnenavn?

Kartet viser en 300 meter høy vegg, omkranset av is, og med et vann foran.  Ser jo ut som et utrolig kult sted å besøke.

På vei ned Veltdalen ser vi en tilsvarende formasjon.  Isen har gravd ut en stor gryte, åpen i ene enden, men selve gryten er sort og dyster.  Veggen er her nøyaktig 50 meter, eller en sjettedel av den i Dordiholet.  Jeg kjenner behov for å besøke Doriholet!

Noen kilometer fra Dordiholet viser kartet en bygning, som skal hete Grønbu.  Fordi navnet er helt feil så kreves det en del innsats for å finne frem til eieren, som viser seg å være Lesja Jeger og Fiskeforening.  De leier ut hytta, som  heter Søre Grønvassbu, også til utenforstående.  Jeg leier.

Det går ingen sti frem til Grønvassbu.  Nærmeste vei er 5-6 timer unna.  Valget er langt, bratt og ur, eller lenger men mindre bratt, og mindre ur.  Jeg velger det siste.  Lesja JFF sier at da anbefaøler de å starte i Rånå, ved Bjorli, og gå sørover.  Hugs, det er ingen sti, så ha med kart og kompass, er rådet.

Fordi jeg må ha med hunden blir det for tungvindt med toget.  Onsdag ettermiddag kjører vi med bil til Bjorli, treffer en representant for Lesja JFF, får nøkkel, og fortsetter til Rånå.  Der slår jeg opp teltet, og sovner umiddelbart.  Jeg våkner hver gang hunden går omkring i forteltet og graver seg nok en grop å ligge i.  Det blir alt for lite søvn.

Torsdagen rinner opp med blå himmel og varm sol.  Sekken veier 23 kg (uten teltet, som blir igjen i bilen).  Det er litt i meste laget for min utrente kropp. Men når jeg går alene i fjellet må jeg ha med en del ting for sikkerhets skyld.  Jada, det er sommer, men om man faller og brekker benet, da blir man fort kald.

Oppover Asbjørnsdalen, til tregrensen, og videre.  Etter to timer krysser stien elven, så jeg fortsetter videre oppover uten sti.  En halvtimes tid senere er det fritt for vegetasjon, rene månelandskapet.

Det tar meg seks fulle timer å gå fra Rånå til hytta Søre Grønvassbu. Landskapet er åpent, og enormt.  Hytta ligger på en åskam, og jeg ser den på flere kilometers avstand.  Eller med andre ord: i en drøy time.

Hytta er 4×2 meter, to vinduer, har plass til to køyesenger, et lite bord med fire stoler, en liten gasskoker, en Jøtul, og et skap.  I vindfanget litt ved.  Det er det hele.  Alt man trenger, med andre ord.  Bygget av gode materialer, godt håndverk.  Gjesteboka viser at den er besøkt en tre-fire ganger i året.

Jeg er svett, og hva er bedre enn et “bad” i bekken som renner forbi?  Sneen ligger fremdeles i august, og vanntemperaturen er i den nedre del av skalaen for det jeg vil kalle behagelig.

Håvard har fortalt med slik innlevelse om fiske i ferskvann at jeg har vært på XXL og svidd av 499 kroner på en stang og snelle.  Et par Sølvkrokens ørretsluker (12g) er ammunisjonen.  Jeg bruker ettermiddagen på å kaste fra hver eneste stein langs de tre kilometrene inn till enden av vannet, og tilbake.  Jeg må innrømme at jeg hadde ett napp, men ellers innfridde stangfiske i ferksvann alle mine fordommer.  Det mest givende den ettermiddagen var å kose med hunden.  Nevnte jeg at været var fantastisk?

Om kvelden skyer det litt over.  I morgen er det Dordiholet, og jeg angrer litt på at jeg ikke sjekket værmeldingen.  Kanskje burde jeg gått dit i ettermiddag mens det var sol.  Oh well, for sent nå

Real Turmat til middag, og ned i soveposen klokken halv ti.  Hunden er vant til å luske rundt i Kværnerbyen, og er utslitt etter dagens strabaser.  Det er forsåvidt Far også.

Fredag er jeg oppe halv seks; prisen å betale for å legge meg halv ti.  Solen er på vei opp, og det er lenge siden havregrøt smakte så godt.  Og selv uten melk er kaffen helt super.  Nok en dag med strålende sol.  Jeg drar avgårde innover mot Dordiholet.  Alle breene jeg ser deler det at isen er blottlagt.  Det vil si at de smelter, og kommer til å bli borte om noen år.

Dordiholet blir større og større etterhvert som vi nærmer oss.

Jeg har med meg en 10mm vidvinkel, i håp om å kunne ta et close up av Dordiholet.  Det må jeg bare gi opp.  Gryta jeg er inne i er så diger at den strekker seg rundt meg, og tårner 300 meter over meg.  Det er umulig å ikke føle seg liten.

Vi spiser brødskiver med brunost, og drikker søt te.  Og drømmer om sigaretter.

Jeg er veldig fornøyd med alt akkurat nå.

Det tar flere timer å gå tilbake til hytta, for det skal fiskes.  Ikke engang det ene nappet fra i går får jeg.  Min tillit til Håvard er synkende.

Til slutt er det ikke annet å gjøre enn å gå tilbake til hytta, og ta en dupp.

Det hjelper tydeligvis å sove, for etter duppen, og etter kaffe, da tar det ikke mange minuttene å få en fin ørret.  Jeg er jo vant til å fortsette å fiske, for det er alltid venner og bekjente som kan inviteres på middag.  Men nok en begrensning: I ferskvann er det ingen å invitere.  Så etter én er moroa forbi.

Jeg leser i hytteboka om et par som var her for tre år siden.  Etter å ha fått ørret i vannet fikk kom en reinflokk forbi.  Til middag: Ørret etterfulgt av indrefilet fra rein.  Jeg er (mer enn) fornøyd med bare ørret.  Selv om en bayer ikke hadde vært å forakte.

Det er lørdag, og som “vanlig” er jeg oppe med solen.  Skuldrene protesterer når jeg kler på meg sekken.  Det er litt mindre mat, men 20 kg er likevel mer enn nok.

Det er en nytelse å gå i fjellet når det er vindstille og varmt, og solen skinner fra skyfri himmel.  Man kan lures til å tro at man fortjener det.

Jeg passerer Nore Grønvatn, og ser at ørreten vaker.  Men om jeg får en fisk nå, hva skal jeg gjøre? Det er mer enn 12 timer til jeg er hjemme.  Her må jeg nok sette meg inn i de praktiske sidene; Hustruen hadde nok satt pris på en ørret til middag!

Da vi skal begynne på nedstigningen fra fjellet, da kommer tåken.  Eller kanskje er det skyene.  Uansett: Solen skinner på guttene som er på tur!