Selvbilde? (Foto: Tim)
Mange italienere tror at Barac Obama snakker italiensk når han holder sine pressekonferanser. Vel, teknisk sett tror de naturligvis ikke det, men de har aldri hørt ham snakke noe annet enn italiensk. TV er dubbet, også nyhetene. De har ingen forståelse av hva termen et språk innebærer. At å kunne snakke er noe annet enn å kunne snakke italiensk.
Jeg tenker på vitsen “Kinesiske unger må være hyperintellegente eftersom de lærer seg kinesisk når de bare er to år gamle” hver gang noen av naboene spør om Livia virkelig forstår hva jeg sier til henne. Hun er jo bare tre år gammel.
Det er også helt vanlig at folk roper til meg. For mange må det lange forklaringer til for at de skal fatte essensen i “ja, jeg hørte hva du sa, men jeg forstår ikke”. Jeg snakker jo helt tydelig, svarer de. Det er veldig søtt og naivt. En stund er det også mildly amusing å bli betraktet som dum fordi man ikke forstår de enkleste ting.
Selvbilde? (foto: Arne Helme)
Noe viktig man lærer når man bor et annet sted, det er at man er utlending. Å være utlending inngår naturligvis aldri i selvbildet før man plutselig innser at man er det.
Her i Italia blir følelsen lett sterk. Den er mye sterkere her enn den var i Nederland hvor jeg også har vært utlending. Riktignok bor jeg på landsbygden, men helt uten relevans kan ikke mine bekjentskaper være. I tillegg jobber jeg i turistindustrien og det er ikke urimelig å anta at det er fler som snakker engelsk eller tysk her enn i, for eksempel, dagligvarebransjen. La meg si det slik: Det kan ikke være mange i dagligvarebransjen som snakker tysk eller engelsk.
Uansett – nettopp fordi man ikke kan unngå å ta inn over seg at man er utlending så blir det en del av selvbildet. Plutselig er man noe annet. Eller kanske heller: Noe mer. Det viktigste, tror jeg, er at det rugges i den båten som selvbildet seiler gjennom livet i.
Vi lever jo i en tid hvor intet har verdi om det ikke har en pris; for eksempel man kan si at tid er penger uten at det bryter ut latter. Men du kan ingenting ta med dig dit du går. Efter min nær-dødenopplevelse i fjor sommer fikk mange ting i livet ny og anderledes verdi. Balansestykket på gravens rand gjorde at det med full tyngde sank inn at en del av mitt selvbilde fra nå av er: Jeg skal dø. Da blir det lett å prioritere anderledes enn man gjorde før. Slik forrykker forholdet mellom pris og verdi, og skaper rystelser i verdisettingen av det livet kan by på.
Selvbilde? (foto: Svein Are Martinsen)
Det mangler ikke på ting jeg har lyst til å gjøre: Besøke alle de 47 stedene i Italia som står på UNESCs list over verdensarven og noen på “ventelisten”; kanskje i særdeleshet The Prosecco Hills of Conegliano and Valdobbiadene. Jeg skulle likt å bruke et år på å trene fysikk og psyke for så forsøke å gjennomføre en N-G 72; hva er vel “Birken” i møte med N-G 72 bortsett fra å være ferdig på 1/8 av tiden og likevel være like frigjort fra mening? Kjøre opp til Passo del Sommelier (2.999 moh). Et Cetera. Et Alibi.
Jeg har hatt stor glede av boken The City of the Soul. I essens handler den om hvordan man bør oppleve Roma. Forutsatt at man deler mindset med forfatteren. Det gjør jeg. Men det kan jeg på forhånd si at Hustruen ikke gjør. Derfor blir det ikke noe besøk til Roma, My Way. Men i Roma pågår en fotoutstilling. Det har hun lyst på, så det gjør vi. Før jul!
Noe annet jeg kunne tenkt meg å prioritere, det er Venezia. Også her har Hustruen og jeg har helt forskjellig syn på hva “gjøre Venezia” innebærer. Fordi No Man is an Island og livet ser anderledes ut har jeg forstått at dersom jeg skal møte venner til kaffe på Caffé Florian kan det ikke bli på mine premisser.
Alt dette kan illustreres ved å trekke frem et korrolar: Jeg skal snart passere min 50. bursdag. Om du har tatt inn over deg hva som står i avsnittene ovenfor, da vet du at jeg ikke ønsker noen gaver i sakens anledning. Helt enkelt fordi jeg har alt jeg kan ønske seg med høy verdi. De tingene med høy pris jeg ikke har, de greier jeg meg fint uten. Men et kort, dét kan du sende.