Livet som det er her

Besseggen med Arne

Skrevet 6-10-2019

Da vi passerer over Valdresflye gjør tvilen seg gjeldende: Det er for mye snø. Det er ikke mulig å klatre opp Besseggen med 10cm snø.

Bessheim fokuserer på mat. Her en veldig bra rømmegrøt, hjemmebakt flattbrød, og spekemat.

SOm alltid når jeg får bestemme så går turen over Besseg via en tur rundt Bessvatnet. Det forutsetter at det ikke er er snø, for ellers er det ikke mulig å passere ura. Det gikk fint. Eller med andre ord: Dette er siste helgen man kan ta den ruten.

Klassisk observasjon: Bildet viser ikke hvor bratt det er

Det var alt for bratt for guttungen. Flere steder måtte jeg løfte ham opp etter selen. Men ikke en lyd til protest!

Gleden ved å komme til topps var til å ta og føle på

Ingen tvil om hvem av oss som tar best bilder; *good for me*!

Han var sliten på slutten. Her på toppen av Vetlefjell

Guttetur med Merete & Pål

Skrevet 21-09-2019

Grav ned kjentmann i tide. Dagen før dagen.

Konklusjon: Det er ikke langt til Danebu for 50åringer heller.

Tur til Danebu

Skrevet 2-09-2019

Dordiholet

Skrevet 5-08-2019

Det hele starter med at jeg sitter på Veltdalshtta og ser på kartet, og får øye på Dordiholet. Dordiholet? Er ikke Dordi et kvinnenavn?

Dordiholet, slik det vises på kartet.

Kartet viser en 300 meter høy vegg, omkranset av is, og med et vann foran. Ser jo ut som et utrolig kult sted å besøke.

Dordiholet light, i Veltdalen, mellom Veltdalshytta og Reindaølseter

På vei ned Veltdalen ser vi en tilsvarende formasjon. Isen har gravd ut en stor gryte, åpen i ene enden, men selve gryten er sort og dyster. Veggen er her nøyaktig 50 meter, eller en sjettedel av den i Dordiholet. Jeg kjenner behov for å besøke Doriholet!

Noen kilometer fra Dordiholet viser kartet en bygning, som skal hete Grønbu. Fordi navnet er helt feil så kreves det en del innsats for å finne frem til eieren, som viser seg å være Lesja Jeger og Fiskeforening. De leier ut hytta, som heter Søre Grønvassbu, også til utenforstående. Jeg leier.

Det går ingen sti frem til Grønvassbu. Nærmeste vei er 5-6 timer unna. Valget er langt, bratt og ur, eller lenger men mindre bratt, og mindre ur. Jeg velger det siste. Lesja JFF sier at da anbefaøler de å starte i Rånå, ved Bjorli, og gå sørover. Hugs, det er ingen sti, så ha med kart og kompass, er rådet.

Kjøpt på Finn for 1500 kroner

Fordi jeg må ha med hunden blir det for tungvindt med toget. Onsdag ettermiddag kjører vi med bil til Bjorli, treffer en representant for Lesja JFF, får nøkkel, og fortsetter til Rånå. Der slår jeg opp teltet, og sovner umiddelbart. Jeg våkner hver gang hunden går omkring i forteltet og graver seg nok en grop å ligge i. Det blir alt for lite søvn.

Torsdagen rinner opp med blå himmel og varm sol. Sekken veier 23 kg (uten teltet, som blir igjen i bilen). Det er litt i meste laget for min utrente kropp. Men når jeg går alene i fjellet må jeg ha med en del ting for sikkerhets skyld. Jada, det er sommer, men om man faller og brekker benet, da blir man fort kald.

Oppover Asbjørnsdalen, til tregrensen, og videre. Etter to timer krysser stien elven, så jeg fortsetter videre oppover uten sti. En halvtimes tid senere er det fritt for vegetasjon, rene månelandskapet.

Søre Grønlivatnet. Klikk på bildet for å se en liten rød ring som viser hvor hytta er. Landskapet er stort!

Det tar meg seks fulle timer å gå fra Rånå til hytta Søre Grønvassbu. Landskapet er åpent, og enormt. Hytta ligger på en åskam, og jeg ser den på flere kilometers avstand. Eller med andre ord: i en drøy time.

Hytta er 4×2 meter, to vinduer, har plass til to køyesenger, et lite bord med fire stoler, en liten gasskoker, en Jøtul, og et skap. I vindfanget litt ved. Det er det hele. Alt man trenger, med andre ord. Bygget av gode materialer, godt håndverk. Gjesteboka viser at den er besøkt en tre-fire ganger i året.

Det er friskt på “badet”

Jeg er svett, og hva er bedre enn et “bad” i bekken som renner forbi? Sneen ligger fremdeles i august, og vanntemperaturen er i den nedre del av skalaen for det jeg vil kalle behagelig.

Gutta på tur

Håvard har fortalt med slik innlevelse om fiske i ferskvann at jeg har vært på XXL og svidd av 499 kroner på en stang og snelle. Et par Sølvkrokens ørretsluker (12g) er ammunisjonen. Jeg bruker ettermiddagen på å kaste fra hver eneste stein langs de tre kilometrene inn till enden av vannet, og tilbake. Jeg må innrømme at jeg hadde ett napp, men ellers innfridde stangfiske i ferksvann alle mine fordommer. Det mest givende den ettermiddagen var å kose med hunden. Nevnte jeg at været var fantastisk?

Godgutten

Om kvelden skyer det litt over. I morgen er det Dordiholet, og jeg angrer litt på at jeg ikke sjekket værmeldingen. Kanskje burde jeg gått dit i ettermiddag mens det var sol. Oh well, for sent nå

Hunden lurer på hvor Far skal

Real Turmat til middag, og ned i soveposen klokken halv ti. Hunden er vant til å luske rundt i Kværnerbyen, og er utslitt etter dagens strabaser. Det er forsåvidt Far også.

Varmt lys i soloppgangen

Fredag er jeg oppe halv seks; prisen å betale for å legge meg halv ti. Solen er på vei opp, og det er lenge siden havregrøt smakte så godt. Og selv uten melk er kaffen helt super. Nok en dag med strålende sol. Jeg drar avgårde innover mot Dordiholet. Alle breene jeg ser deler det at isen er blottlagt. Det vil si at de smelter, og kommer til å bli borte om noen år.

Isbre uten navn

Isbre uten navn (om vi skal tro kartet)

Dordiholet blir større og større etterhvert som vi nærmer oss.

Gutta, på vei inn i Dordiholet. Det er fremdeles en kilometer igjen å gå

Jeg har med meg en 10mm vidvinkel, i håp om å kunne ta et close up av Dordiholet. Det må jeg bare gi opp. Gryta jeg er inne i er så diger at den strekker seg rundt meg, og tårner 300 meter over meg. Det er umulig å ikke føle seg liten.

Hva annet man kan gjøre i Dordiholet–etter at man har sett seg lei–enn å senke seg ned i det?

Vi spiser brødskiver med brunost, og drikker søt te. Og drømmer om sigaretter.

Klassisk selfie, med en brøkdel av Dordiholet i bakgrunnen

Jeg er veldig fornøyd med alt akkurat nå.

Timene går….

Det tar flere timer å gå tilbake til hytta, for det skal fiskes. Ikke engang det ene nappet fra i går får jeg. Min tillit til Håvard er synkende.

Geco venter….

….og venter…

…og venter….

Til slutt er det ikke annet å gjøre enn å gå tilbake til hytta, og ta en dupp.

Endelig!

Det hjelper tydeligvis å sove, for etter duppen, og etter kaffe, da tar det ikke mange minuttene å få en fin ørret. Jeg er jo vant til å fortsette å fiske, for det er alltid venner og bekjente som kan inviteres på middag. Men nok en begrensning: I ferskvann er det ingen å invitere. Så etter én er moroa forbi.

Jeg leser i hytteboka om et par som var her for tre år siden. Etter å ha fått ørret i vannet fikk kom en reinflokk forbi. Til middag: Ørret etterfulgt av indrefilet fra rein. Jeg er (mer enn) fornøyd med bare ørret. Selv om en bayer ikke hadde vært å forakte.

Ta med hjem, eller ikke?

Soloppgang

Det er lørdag, og som “vanlig” er jeg oppe med solen. Skuldrene protesterer når jeg kler på meg sekken. Det er litt mindre mat, men 20 kg er likevel mer enn nok.

Det er en nytelse å gå i fjellet når det er vindstille og varmt, og solen skinner fra skyfri himmel. Man kan lures til å tro at man fortjener det.

En slags selfie av oss begge

Nore Grønvatn

Jeg passerer Nore Grønvatn, og ser at ørreten vaker. Men om jeg får en fisk nå, hva skal jeg gjøre? Det er mer enn 12 timer til jeg er hjemme. Her må jeg nok sette meg inn i de praktiske sidene; Hustruen hadde nok satt pris på en ørret til middag!

Bein fra rein

Der nede et sted er Rånå, og Bjorli

Da vi skal begynne på nedstigningen fra fjellet, da kommer tåken. Eller kanskje er det skyene. Uansett: Solen skinner på guttene som er på tur!

Bøtehindrer

Skrevet 4-08-2019

Hva det koster å kjøre inn i en 50-sone i 85 km/t, det er ikke med på listen hos Politiet over “Gebyrer, bøter, og andre straffereaksjoner”. Årsaken er at vi snakker alvorlig traffikklovbrudd, om hvilke Politiet skriver Straffen for alvorlige trafikklovbrudd kan være bøter, fengsel, erstatningsansvar og tap av førerett. Det kan, med andre ord, gi komplikasjoner i hverdagen å gå glipp av et 50-skilt! Jeg som har gammel GPS (2006), gammel bil (2009), og gammel motorsykkel (2011), jeg har ingenting om bord som kan fortelle meg at jeg nettopp kjørte fra 80 og inn i 50-sonen (og bør (må!) bremse).
Så det må vi lage oss.

Input

Først og fremst må det oppdages at vi nærmer oss et trafikkskilt, det må identifiseres som et fartskilt (heter det fartskilt, fartsskilt, eller må jeg skrive skilt som indikerer fartsgrense? Jeg bruker fartskilt!), og grensen må forsøkes bestemt. Hva som skal skje avhenger av hva tilstanden er i øyeblikket.

Her er hva som må gjøres:

Et web-kamera monteres i bilen. “Noen” kjører rundt i landet og filmer så mange trafikkskilt som er nødvendig. Alle fartskilt, naturligvis, men også andre typer skilt, og masse vei uten skilter. Det må lages noe som gjør det enkelt for sjåføren å skru filmingen av og på;
Filmsnuttene må kategoriseres:
1. Dersom snutten viser et fartskilt, og skiltet er 50, 70…, da legges snutten i en katalog avhengig av hva den viser. Det blir en praktisk utfordring å skaffe film av mange nok skilt av hver type, og
2. Alt annet legges i én annen katalog.
Alle snuttene må splittes i et (stort) antall bilder. Om en snutt som viser passering av et skilt tar ti sekunder (230 meter i 80 km/t), og det er 10 bilder/sek, da blir hver snutt til 100 bilder. I de “første” bildene vil trolig skiltet være for smått til å identifiseres (selv et bilde 100×100 px gir en tensor med 10.000 elementer!), og
Bildene må kjøres inn i en modell for maskinlæring.

Målet er at modellen skal kunne ta et bilde og svare enten “Nei, dette bildet viser ikke et fartskilt”, eller “Fartsgrensen vil nå bli 60 km/t”. Trafikkskilt er jo vanligvis orientert slik at de, sett fra bilførerens posisjon, er sirkler eller nær sirkler (svært fete ellipser). Mulig bør man derfor først kjøre “edge detection”, for så å kjøre bare runde kandidater ned i modellen. Mye å undersøke her. Trøsten er at noen allerede har laget Python, NumPy, OpenCV, Keras, og Tensorflow, og skrevet boken Deep learning with Python.

Det hele realisere ved at et wab-cam monteres ett eller annet sted i fronten, Det tar film som konverteres til bilder i sann tid, eller bare bilder så fort som teknologien tillater. Det er ikke nødvendig å analysere mer enn ett eller to bilde(r) i sekundet, vil jeg tro.

Output

Først og fremst skal gjeldende fartsgrense indikeres. Dernest et lite blink (eller noe) for å indikere at et fartskilt er observert. Til slutt en kraftigere indikasjon på at fartsgrensen settes ned (bøter venter!).

Vi skal bruke LED til å fortelle oss ting. Vi trenger et deksel med 15 hull. En standard LED er 5mm, men kanskje er 3mm tilstrekkelig. Eller en mix, hvor det viktige gis en 5mm mens det andre 3mm.

Jeg tviler på at det er mulig å kjøre en modell for maskinlæring på Arduino, så planen er en “skikkelig” PC for den delen, og en Arduino for å drive LED. Her må vi altså opp med en protokoll. Motorsykkelen, og sikkert også bilen, har CANbus som burde kunne brukes til dette; en annen gang, sier jeg bare.

Kanskje 3D-printet? Diodene er 5mm så platen må være omlag 50 x 30 mm

LED skal plasseres gjennom dekselet, og silikoneres fast. Dekselet settes på en standard boks av noe slag, slik at det hele blir (minst) IP66 for å kunne brukes på en motorsykkel (i norsk vær). Men, igjen: Dette høres ut som en god anledning til å leke med en 3D-printer.

Gul og rød for å gi status, de grønne forteller fartsgrensen (“se” for deg 50 km/t!), og den blå er en lysfølsom motstand for å regulere styrken på de andre.

Dersom systemet ikke har noen formening om hva fartsgrensen er, fordi strømmen nettopp er satt på, for eksempel, da lyser kun den gule LED. Den forteller at det er strøm på anlegget, men at intet fartskilt er detektert. I denne tilstanden er kun to endringer mulig: Strømmen blir borte, eller et fartskilt detekteres. Vi ser bort fra det første.

Når det første skiltet detekteres, da tennes den riktige grønne LED. Legg merke til at de er plassert slik at man kan “se” hva grensen er, uten å måtte telle. At LED kommer på, er tilstrekkelig indikasjon på endring. I denne tilstanden kan tre endringer inntreffe: Nytt skilt med samme fartsgrense, skilt med høyere grense, og skilt med lavere grense:

Er grensen 50 og det kommer et nytt skilt med 50m, da blinker den gule LED én (eller flere) ganger for å vise at et skilt er detektert, men uten endring. Føreren varsles (lett?) fordi det er en mulighet for at tolkningen av skiltet er feil, og å involvere en hjerne er aldri feil;
Høyere grense vises med først å blinke med den gule LED, og så endre de grønne i tråd med den nye grensen, og
Lavere grense varsles med rød LED, og endring av de grønne. Kanskje med at de grønne blinker én eller flere ganger.

Det er det hele.

For å summere opp:

Ta film av masse skilt, og splitt dem i bilder;
Brenn av masse CPU i å lage en god modell (husk: CPU og båndbredde deler den egenskap at ikke utnyttede ressurser er sløst vekk!);
Last modellen inn i en (liten) PC, og monter den i sykkelen sammen med et kamera;
Design og bygg en boks med LED, som må kontrolleres på én eller annen måte (Arduino, vil jeg tro), og
Unngå å kjøre inn i en 50-sone i 85 km/t.

Hva som skjer med systemet når det blir mørkt? Hvordan skal jeg kunne vite det?

Portretter av Geco

Skrevet 25-07-2019

Fotogen er han, om ikke annet.

Dollarveien

Skrevet 22-07-2019

Hva ellers kan denne veien hete?

Av og til er det eneste som hjelper en rik onkel i Amerika. Når han kommer på besøk og ser grusveien du bor ved,l så sender han dollar til kommunen, som asfalterer forbi der du bor, og så langt pengene rekker. De rakk 3km.