Norsk

Zoom H1 Handy Recorder

På slutten av året ser jeg, hvert år, med forbløffelse på min inbox.  Per i dag (28 dager igjen!) inneholder den 696 eposter.  De ligger der fordi jeg bruker inbox’en som en slags ToDo-liste.  Problemet er velkjent: Sakte men sikkert synker ting nedover og blir borte.  Med i de stille dagene i begynnelsen av januar, hvert år, da tar jeg meg sammen og sletter alle sammen.
Vel, sannheten er at jeg arkiverer dem sammen med all annen epost fra året som er forbi.  Det har jeg gjort de siden 1992.  En dag jeg ikke har annet å gjøre skal jeg starte med 1992 og arbeide meg fremover.  Så om du en dag får svar på et spøsmål du sendte meg i 1992 så vet du at jeg jeg har fått en fridag.

Jeg kom til  tenke på inbox’en da jeg så nærmere på bildet.  Jeg ser jeg bruker skrivebordet på sammen måten; CD’en som ligger der under noen ledninger er programvare jeg må installere en dag jeg har tid.  Men før vi kommer så langt har jeg plassert enda en ting på skirvebordet.  Det er en ZOOM H1.  Saken er at Livia hører alt for lite norsk.  Derfor må jeg gjøre en innsats.  Men det ligger en historie bak, og den må jeg fortelle først.

Artisjokker er godt!

Et veldig sterkt og klart minne fra barndommen er at Fatter’n leste inn eventyr på (spole)bånd til meg.  Om jeg har forstått det riktig så reiste han og i periodene han var borte spilte Mutter’n dem til meg.  Om det er samme anledning vet jeg ikke, men i et album her jeg sett meg selv som liten gutt med veldig store øretelefoner på. Uansett, jeg husker noen av de eventyrene veldig godt.

Saken er at han fortalte eventyr han hade laget selv, og som i bunn handlet om musikk.  For eksempel om flyet (en CD-9, naturligvis; noen som husker CD-9?) som bodde på Kastrup.  Når flyet ikke fant hjem på grunn av tåke, da kjørte brannbilene ut på rullebanen og spilte yndlingsmusikken i høyttalerne sine.  Flyet hørte musikken og fant trygt veien hjem.  Hva er yndlingsmusikken til en DC-9 som har brannbiler som venner?  Det kan bare være én eneste ting, nemlig Mozarts 40. symfoni.  Årsaken?  Fordi første satsen den starter slik: “Kjøre brann, kjøre brann, kjøre brannbil”.

Alle må hjelpe til

Effekten er at hver eneste gang jeg hører (deler av) den symfonien så husker jeg eventyret.  Og det er den effekten jeg vil oppnå. Jeg har installert Audacity og laget en liten prøve.  Her kan du høre starten på det som skal bli en lang serie av eventyr til Livia.  Jeg skal både lese inn norske folkeeventyr (Asbjørnsen og Moe) og fortelle noen av de mange historiene jeg har på laget.  Og det er ikke få!

Du hører at kvaliteten på lyden ikke er god (nok).  Det er både fordi mikrofonen jeg brukte var for dårlig, men også fordi den naturligvis var knyttet til en datamskin som lager bakgrunnsstøyen du hører.  Derfor må jeg kunne ta opp på et stille sted, og det er her min nye Zoom H1 kommer inn i bildet.

Poenget er altså at jeg vil at hun skal høre mer norsk.  Ved å lese inn eventyr som hun kan høre på om kvelden (isteden for å kjøre det 99,99% av italienere gjør, nemlig å se på TV) kan jeg kanskje bidra til at hun blir bedre i norsk.  Vi ser nemlig at efter to dager med oss så kommer de norske ordene frem, litt efter litt.  Men så er det en uke med italiensk, så er de borte igjen.   Håpet er at når hun har lagt seg om kvelden, da kan hun  ligge i sengen sin og høre på Morfar fortelle eventyr.

Men alt tar tid.  Hver torsdag og fredag er vi mormor og morfar på heltid.  Nå er det sesong for artisjokker og vi gasser oss.  Det gjør Livia også.  Vi vet ikke hva vi skulle gjort om ikke hun var like glad i mat som det vi er.  Ord kan ikke fortelle hvor flott vi har det når vi er på kjøkkenet alle sammen, det lukter mat, og alle gleder seg.  Noen bare til mat mens andre tenker på hvor heldige de er som bor så nære et så vidunderlig barnebarn.

Kommentar-fritt nettsted