Kommer ikke bussen snart?
Kjedelig katt
I den lange rekken av ting man burde kunne, ett eller annet sted i den bunken ligger “konvertere til sort-hvitt”. Rekken av ting er nemlig ikke en rekke, men heller en priority queue. Det vil si at den er delvis sortert efter avhengighet. Jeg kan ikke sette meg inn i hvordan man konverterer (farvebilder) til sort-hvitt før jeg fullt utforstår hvordan farver representeres og manipuleres, og dét kan jeg ikke gjøre før jeg har hatt tid til å lære generell farvelære. Og naturligvis: Alt må leses og forstås på (minst) to språk (det nytter ikke å vite hva “varme toner” er om man ikke vet om det har noe med “hue” å gjøre).
Så selv om jeg ikke vet hva jeg gjør utover å trykke på “Convert to BW” og akseptere alle verdiene som ble foreslått, så var stenene i bakgrunnen kjedelige og uten (farve)nyanse og lyset så flatt og trist at den ventende katten, efter min mening, gjør seg best i gråtoner. Dersom du vet noe om dette kan du si “Det er fordi hvitbalansen umulig kan være riktig; det er for rødt”. Men da er vi igjen tilbake ved farvelæren og forståelsen av hva forskjellen mellom farvetemperatur (i Kelvin) og “hue”. Et Cetera.
Batteriet i min Nikon døde for to uker siden; ikke lite irriterende med et batteri som dør uten forvarsel. I teorien skal man kunne blogge også uten bilder. Men jeg har blitt så vant til å bygge alt jeg skriver opp rundt en illustrasjon at jeg vet ikke riktig hvordan jeg skal komme meg videre. For eksempel kunne jeg godt tenke meg å utnytte historien om vår ferie i Hellas. All teksten er imidlertid bygget opp rundt bildene, mer enn omvendt. Ikke bare det, teksten er “modulær” og forutsettes lest “rundt” bildene. Når man er på vei nedover teksten da vil et bilde som går fra marg til marg være mye sterkere enn bare et avsnitt. Det vil si at jeg har brukt bildene også som “super-avsnitt” i teksten. Det er ganske mye arbeid å sy om teksten slik at den passer til et bok-format, for eksempel. Om det da i det hele tatt er mulig.
Nok en katt- i Pitigliano
Nå har vi passert et nytt bilde, og det faller naturlig å skifte tema. Ikke strengt tatt nødvendig, men fullt mulig. På den ene siden er det lettere å lage en tekst når man kan ty til et slikt verktøy. Det er lettere å dekke over tekstens manglende indre sammenheng. Å skrive en lang tekst uten slike avbrudd, en tekst hvor alle overganger må planlegges (tekstlig sett) og gjennomføres med stø hånd, det er ikke så lett skal jeg si deg. Det er derfor noen kan leve av å skrive mens vi andre ikke kan det.
Forrige sommer
Jeg trenger en database
På den andre siden er det ikke tvil om at If you have a hammer, all problems look like nails. Kanskje jeg må slutte å bruke “blog formatet” rett og slett fordi det er vanedannende. Nå som jeg er avvent fra zoom-linser; er det mulig å begynne å skrive sammenhengende igjen? Jeg kan melde meg på hos Anonyme Skribenter: Jeg heter Tage, og jeg blogger. Problemet er altså ikke bloggen, men formatet.
Ellers kan jeg fortelle at en fire år gammel PC (Pentium D, 3.0 GHz med 4 GB RAM) ikke er tilstrekkelig for å kjøre Adobe Lightroom på en måte man holder ut. Så da er spøsmålet om man skal betale 300 euro for programvaren når man vet det utløser behov for 1.000 euro i ny maskinvare. Eller jeg kan spørre meg selv: Er det trolig at jeg vil greie å la være å kjøpe ny maskinvare dersom jeg begynner å bruke Lightroom?
For 1.300 euro kan jeg kjøpe meg en Nikon D-7000 (inklusive et ekstra batteri!), eller kanskje en 24mm vidvinkel, eller en Fujifilm FinePix X100. Eller 1/10 av en BMW R1200GS Adventure. Eller, for ikke å glemme: En Apple MacBook Air. Kanskje det er best jeg ikke kjøper Lightroom.
Mens vi snakker om slikt kan jeg ikke la være å smile over hva folk som besøker Oracle først og fremst laster ned. Skjermbildet forteller ganske mye om hvilken verden vi lever i.