Ekteskapets lotteri

Det ligger nok til oss mennesker å helle til at vår del av æren for suksesser er større enn den strengt tatt er.  De som leser Tenke, fort og langsomt vet at det er naturlig.  Slik er det å være menneske.  Like naturlig som å føle ubehag når vi lyver og glede når vi vinner.  Det jeg tenker på i dag, denne spesielle tirsdagen, det er mitt ekteskap som resultatet av et lotteri.  Kan man tenke seg en bedre innledning enn å sitere Johanne som i følge Terje sa:

Kjærligheten er som en promp;
kreves det innsats er det nok bare dritt.

Om bare flere ungdommer hadde slikt klarsyn ville det vært håp for oss alle.  Keep up the good work!

Denne dagen er spesiell.  Først og fremst fordi Lillegull reiste hjem i morges.  Hun tok toget fra OsloS så tidlig at jeg var på plass på kontoret klokken seks; jeg foretrekker morgenøkter som handler om annet enn kontorarbeid.  Men, altså, alt tar slutt, også en helg som har vært fullt ut tilfredsstillende på alle plan.  Vi fikk bekreftet absolutt alle våre fordommer om “moderne kunst” gjennom et (dyrt) besøk på Astrup-Ferney Muséet, besøkt Nasjonalgalleriet, truffet venner og familie, spist tildels veldig bra, og kost oss efterpå med prosecco i den grønne sofaen.  Enkle gleder gjør stadig stor lykke.

Men la meg starte i den andre enden, ved gleden ved at hun reiser sin vei.  Uansett hvor herlig det var å få henne hit, og fremfor alt ha henne her, så har jeg har et lite, og svært privat univers her på ‘Løkka.  Man finner  ikke juicen som vi liker i kjøleskapet, utelukkende den jeg liker.  Her er ingen te, men tilstrekkelige mengder av den kaffen jeg liker.  Barnslig, javel, men jeg nyter en ny og ukjent frihet her i Oslo.  For første gang i mitt voksne liv er jeg alene.  Man må kanskje ha vært gift hele sitt voksne liv for å sette pris på sånt.  Uansett–det har vært veldig fullt i mitt lille univers de siste dagene.  Det har absolutt vært verdt det; don’t get me wrong!  Kanskje skyldes dette sterke alene-behovet at jeg vet at det er midlertidig.  Men jeg må altså med litt dårlig samvittighet bekjenne at det skal bli godt å bli herre i eget hus igjen.

I den grad Irils leilighet er mitt hus, da.  Hvorom alltid er så må hele diskusjonen om å leve alene vente enda en stund.  Sterke meninger venter på å komme på “trykk”.

Som alle andre setter jeg urimelig stor pris på skryt.  Derfor gjengir jeg dårlig skjult stolthet følgende fantastiske observasjon som kommentar til mine tanker om speil:

Hei Tage.  Jeg har virkelig kost meg med å få sitte her alene en sein kveldstund og lese om speil 🙂 Fikk meg til å fundere litt… enkelte mennesker, som man trodde man sto nær, de fortsetter å vise det samme bilde av deg, selv lenge etter at du vet at du har forandret deg, og rettet opp det bustete håret og fjernet sausen på haka. De viser et bildet av deg, som nesten er et foto, fordi de ikke evner å speile deg mer 🙂 Skriv mer, Tage, ingen har en sånn fortellerstemme som du har 🙂

I tillegg til å være uvanlig hyggelig er det også en svært skarp observasjon!  Jeg er stolt; både over at noe jeg har skrevet kan utløse slik skryt,  men også fordi en beskrivelse av min verden passer i en annens.  Da må jeg i det minste ha fått til noe.  Ikke dårlig bare det!
Takk skal du ha – du vet hvem du er; neste gang vi møtes skal du få en klem så stor som bare en mann av min størrelse kan gi!

Tenk deg et par som lever tett sammen, år efter år.  De speiler seg i hverandre, vokser sammen, elsker hverandre efter fattig evne.  Så kommer Livet og hverdagen sigende, og sakte men sikkert glir de fra hverandre, i begynnelsen uten å merke det.  Nora forandrer seg uten at Torvald evner å ta det inn over seg.  Hun ser et bilde av seg selv som hun er overbevist om er feil.  Som vi vet er det mange som mener at enden ikke er vakker.

Det ser ut som om vi i samlivet har to utfordringer: Hva kan jeg gjøre for å holde meg nære det store speilet som Hustruen er, og hva kan jeg gjøre for at hun skal fortsette å speile meg?  For å sitere Johanne: Kreves det innsats er det nok bare dritt.  Er det virkelig så enkelt?  Skal man ikke gjøre en innsats for noe som er viktig?  VG melder på sin forside i dag at stadig fler kvinner i 50-årene foretrekker å leve alene fremfor å bli i samliv som ikke har nok å tilby.  Legg merke til ordet “nok”, det står ikke “noe”.

Ingenting er enkelt, og absolutt ingenting er gyldig for alle.  Vi lar helt enkelt de plagsomme samlivene ligge, de som krever innsats og som derfor er rubrisert som dritt (av Johanne, ikke av meg!), og fokuserer isteden på noe hyggelig: Mitt eget ekteskap.  Fokus på Hustruen er alltid en glede!

Til tross for min (barnslige) lykke over å være Herre i eget hus så har jeg nemlig ingen illusjoner om ekteskapets robusthet.  Jeg er overbevist om at det faktum at jeg har vært gift i snart 30 år, det skyldes intet annet en flaks.  Jeg har vunnet i et lotteri.  Et lotteri hvor menneskets lykke tapes som den enkleste sak i verden.  Men det er ikke noe mindre (eller større) enn et lotteri av den grunn.

Tredve år er lang tid.  Det er umulig å forestille seg et liv over tredve år uten endring.  Men vi er to som endrer oss.  Vi er to som står ved hvert vårt speil.  Speilet du er forandrer seg fordi du forandrer deg.  Hvor nært du står speilet forandrer seg fordi du også forandrer deg.  Det kan lett skje at rystelsene som Livet påfører oss gjør at distansen øker, eller som min venn som jeg siterte tidligere sa: Bildet stemmer ikke lenger.  Er det virkelig nok med litt innsats da?  En helgetur til Roma så ordner det seg?  Sorry, men det tror jeg ingenting på.

Et helt annet spørsmål er om hva det er verdt, samlivet som er “greit nok”.  Samlivet som er der fordi det alltid har vært der, limet som gjør at boligen fylles, som gjør at tiden på badet om morgenen er koordinert slik at ingen (unødig) krangel oppstår, at én handler mens den andre lager maten, Et Cetera, Et Alibi.  Et samliv som ikke er kilde til endeløse konflikter, er det ille?  Kan man forvente at et samliv efter 30 år er like spennende og inspirerende som da det var nytt?  Jeg kan godt forestille meg at samlivet som en ramme og administrere hverdagen rundt er “greit nok”.  Men er virkelig “greit nok” greit nok?   Stig Johanson sa det slik: Alla dessa dagar som kom och gick, inte visste jag att dom var själva livet.

Det finnes sikkert eksempler på forhold som med tilstrekkelig innsats har kommet seg opp på tørt land.  Men det er vel også rimelig å tro at de 10.000 ekteskap som oppløses i året ender fordi det ikke lenger er verdt det.  Fordi “greit nok” ikke lenger var nok.  Men hvorfor blir det slik?

Om jeg skal tro på meg selv så handler samlivet, utover det praktiske, om å se seg selv ved å se på den andre.  Om å vite hvem den andre er, og få vite hvem man selv er.    Men jeg beveger meg, og den andre beveger seg.  Og da kommer vi til poenget: for at et samliv, et ekte samliv som er mer enn at man bor sammen, skal lykkes er man avhengig av at man vokser og beveger seg sammen i perfekt harmoni.  Gjennom et helt liv.  For å lykkes må hver eneste liten bevegelse hos den ene passe med hver eneste bevegelse hos den andre.

Hvor stor er sjansen for at det skal skje?  Null.  Eller, nesten null.  Det vil si: Et lykkelig ekteskap som er mer enn at man ikke er ulykkelig, det krever ufattelig flaks.  Lillegull har gått fra rullingsrøyker i fotformsko i kollektiv via cigarillo i drakt i offentlig administrasjon til MC-rype med base i Toscana.  Uten noen plan og koordinering har jeg gått fra student til forsker til kokk.  Det kan ikke være annet enn flaks at rullingsrøykeren i fotformsko drømte om en student, administratoren i drakt drømte om en forsker mens MC-rypen drømte om en kokk.  Den som påstår at noe slikt kan planlegges har ingen troverdighet.

Jeg gikk fra student til forsker til kokk.  Hva hadde skjedd hvis hennes lyster hadde forlangt at jeg gikk fra student til skomaker til snekker?  Eller at mine lyster var at hun gikk fra fotformsko til drakt til, say, kokke.  Da hadde vi glidd fra hverandre.  At det ikke har skjedd, der er flaks!  Intet mindre enn flaks!

Hustruen er fantastisk, og alt det der, og hun gjør en overordentlig innsats, og alt det der, men jeg tror likevel at det er flaks som er årsaken til at vi fremdeles er gift.  Sånn er det med den saken.

Er det deprimerende at jeg ikke har vunnet på lotto, men må jobbe?  Nei, det er det ikke.  Det er uproblematisk at uansett hvor mye innsats jeg legger ned så handler Lotto om flaks.  Slik er det, tror jeg, også med ekteskapet.  Hverken mer eller mindre.

En gang har jeg opplevd å treffe en kvinne som gjorde som gjorde så stort inntrykk på meg at jeg måtte ringe til min forlovede og si at, beklager, men jeg har truffet en kvinne jeg bare må forsøke å bli sammen med; jeg kan aldri tilgi meg selv om jeg ikke forsøker å få henne.

Jeg har opplevd kjærlighet ved første blikk.  En følelse så sterkt at jeg var villig til å sette alt på spill. Jeg unner forresten alle, absolutt alle, å oppleve noe slikt. Men poenget er at jeg som har opplevd det én gang ikke kan si “det kommer ikke til å skje igjen”. Faktisk, jeg håper det vil skje igjen.  Det er tredve år siden sist, men jeg husker det enda.  Følelsen av å bli rammet av et indre jordskjelv.  Å møte en kvinne så fantastisk at Jorden dreier seg rundt henne.  Slik var det.  Den som ikke har opplevd det på kroppen har noe å se frem til.

Mitt liv er enkelt; jeg eier bare tre ting: En villa i Toscana, en BMW motorsykkel og en Hustru.  Sjansen er svært liten for at jeg som en middelaldrende mann med en urettferdig stor dose uvaner og nykker skal treffe en kvinne så fantastisk at jeg er villig til å sette alt på spill på ny.  Men jeg tenker at “Den som ikke drømmer om et indre jordskjelv er fattig”.  Jeg kan ikke forstå hvordan hun skulle være, den kvinnen som fikk meg til å oppgi min villa i Toscana og min motorsykkel for å flytte til, for eksempel, Lovund.  Men for tredve år siden kunne jeg ikke forestille meg hvordan hun skulle være, kvinnen som skulle få meg til å flytte inn i et kollektiv i Revegården på Hansnes.  Å si at jeg håper kvinnen fra Lovund ikke finnes, det ville være et trist nederlag.

Tar De livsløgnen fra et gennemsnitsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme
– RELLING, i Vilanden, av Ibsen

Sånn går nå dagan.